Lillejulaften! I dag skulle alt gjøres som ikke var gjort, og til tross for den jevne aktiviteten med førjulsforberedelser igjennom hele desember, så er det rart med det: Det var alltid overraskende mye som skulle gjøres dagen før dagen! Først og fremst skulle alle rommene i den store prestegården ryddes og vaskes og gjøres klare, alle tepper skulle ut i snøen og bankes, alle filleryer ristes, julegardiner henges opp og ikke vet jeg – og selvsagt kom mamma på en kake som ikke var bakt, et julepålegg som ikke var gjort klart, en kaffekanne som ikke var pusset!

Vi minste ungene ble satt til aktiviteter som tok lang tid, og som holdt oss ute av veien fra den hektiske aktiviteten på kjøkkenet og i stuene. Vi spadde bort all snøen fra kjøkkentrappa og den finere inngangen som gjestene brukte. Vi fylte de to store kobberkjelene i hver ende av huset med ved, som vi møysommelig trakk over gårdsplassen på akebrettene våre. Inn på kjøkkenet – vi er sultne! Brødskive og melk – værsågod, nå gå opp og rydd rommet! Vi ryddet det store rommet vårt, og det ekstra grundig siden det var selveste juleryddingen: stablet bort alle leker, satte alle bøker pent på plass der de skulle være, ryddet i klesskapet, ryddet i skrivebordskuffene. Jo ryddigere det blir, jo mere jul blir det, tenkte vi – og hva gjør man vel ikke for å få den eviglange lillejulaften til å gå?

Tilslutt begynte det endelig å mørkne. Etter en lettvint middag, fikk vi se barnetv – og så var det godnatt og takk for i dag – opp på rommet og til sengs! Vi tittet såvidt inn i stua før vi gikk opp, alt luktet av snøvåte filleryer og grønnsåpeskurte gulv. Ikke det minste lille glimt av jul var å se noe sted. Det var jo bare lillejulaften, tross alt!

I prestegården hadde vi nemlig den skikken at julen skulle komme uten at vi barna så hvordan det skjedde. Derfor måtte vi tidlig til sengs lillejulaften, for nå skulle mamma og pappa begynne med selve julepyntingen av huset! Jeg husker at jeg et år snek meg tilbake for å se, bare litt! og stod i pysjamasen og tittet ned mellom sprinklene i trappegelenderet og så hvordan julegranen ble båret inn i huset! Å!

Å ligge ren og julebadet i nytt sengetøy og vente på julen! Evig lenge ligger man der! Kan man sove, – nei, langt ifra! Høre hvordan det romsterer og prates i stuene under oss. Stå opp og titte ut av vinduet på snø og vintertrær, snakke stille med søsknene mine: I morgen! Tenk! Lese litt – men ikke for mye, for man vil være tilstede i lillejulaftens spennende forventing. Høre på radio, på Inger Sahlin Sveberg som har programmet “Som julekvelden på kjerringa”. Musikken i programmet er den samme hvert år, det er sånn det skal være på lillejulaften. “All I want for Christmas is my two front teeth”, “Det var julekveld i skogen” – og tilslutt Mahalia Jackson som synger “Silent Night” så førjulsnatta skjelver. Mamma titter innom – nå må dere sove, unger! Vi slukker lyset, ligger og ser ut i det mørke soverommet, det svake og snøblå lyset fra vinduene. Vi kommer aldri til å sovne! Aldri!

Men tilslutt sovner vi. Og da vi våker, da er det jul.