Av og til møter man på dem. Noen sier det nærmest trassig (som om de stod ensomme på barrikadene og kjempet for en tapt sak), andre nærmest bare mumler det fram, mens noen bare snur seg stille bort og finner ikke ord for det skrekkelige. For det triste felles fakta er: De gleder seg ikke til JUL!!!

For et sjokk! For et svik nærmest, der vi vasker og pusser og baker og handler mens vi muntert traller Jinglebells. De MÅ da glede seg til JUL, tenker vi, og begynner å trøste, forklare, panisk å tenke hvordan i alle dager kan vi berge dette? Det er nærmest som selve Juleånden er krenket av dette sørgelige (ja ganske enkelt tafatte!) forsøket på å markere sin sære selvstendighet ved gnugge på sin barndoms innbilte ulykkelighet eller hva det nå måtte være, istedet for å danse og synge og glitre og skinne av julefryd som om man var selveste stjernen i treets topp!

De KAN da virkelig ikke MENE det?! Nei, nå er alle gode juleråd dyre: Vi må kurere dem!

Vi får vel risikere å høre litt på dem, så vi finner ut hva problemet kan være. Så, ikke verre! Det føyser vi bare bort! Vi kommer med enkle juleråd, sånn kan du gjøre det, da blir det fint! Ser det ut til at det virket? Er det greit at jeg bare løper videre til gløgg og pepperkaker og glitter og glanspapir? Ikke!? Gruer du deg fortsatt??! (Hjelp!) Kanskje problemet er så ekstra skrekkelig dyptgripende at jeg må si det aller vanskeligste, det jeg ikke vil si? «Æh … er det noe JEG kan gjøre?» (Mens man inderlig håper at det ikke ER noe jeg kan gjøre, eller i alle fall at det er lite og enkelt og fort overstått, så man snart kan få jule videre i fred!)

– – –

Som de fleste har også jeg opplevd juler som på grunn av livets omstendigheter har vært tunge og motløse å gjennomføre. Og jeg har absolutt opplevd at barndommens glitrende juleglans har svunnet hen, så julen ble fremmed og ugjenkjennelig. Jeg har opplevd triste juler, skuffende juler, ensomme juler og juler hvor jeg har følt meg helt på siden av det hele. Hvem har vel ikke det?

Allikevel gleder jeg meg til jul.

For meg er julen en gave. En gave jeg får lov til å ta imot på nytt og på nytt, år etter år. En gave hvor jeg selv får bestemme hva jeg vil fylle gaven med; for det er opp til meg selv å velge bort deler av julefeiringen som jeg ikke behøver lenger, å ta vare på det jeg finner verdifullt, og å legge til nye ting som jeg har savnet. En mellommenneskelig gave, som handler om omsorg og omtanke, om felleskap og kjærlighet. En hellig gave, fylt av himmellys og englesang.

En gave akkurat som livet, i grunnen.