Julen kommer i årets mørkeste dager. For hver dag vi nærmer oss jul, blir det mørkere og mørkere, dagslyset svakere og kortere, dag for dag. Men så endelig! Så snur solen, og så tennes julelysene.

Innimellom kommer også julen i livets mørkeste dager. Livsgaven inneholder tider fylt av sorg, av ensomhet og av smerte, hvor det kan føles som om julen er umulig og meningsløs å feire, som om julelysene helst skulle vært spart for å bevitne ditt mørke.

Jeg har opplevd slike juler før, og i år kan det også bli slik. Min far døde nylig, og i tillegg til å være en kjær far, en nær venn og støttespiller, var det også han som lærte meg hvordan julen skal feires. Jeg stålsetter meg til alle julens gjensyn, med tradisjoner, med julesanger, med samvær og myriader av minner. Det blir fælt, og det blir kanskje fint også. Vi skal feire juledagene sammen med vår aller nærmeste familie, og være sammen i sorg, i savn og i juleglede.

Jeg vet jo: Dette blir ikke den siste slike julen. Etterhvert som jeg blir eldre blir det fler og fler kjære jeg kommer til å miste. Det kreves mot å være menneske, og uten mange steg i mørke kommer man ikke frem.

Tilslutt er det mine lys som skal slukkes.

Men jeg vet jo også at selv her vil solen snu, og lysene tennes. For julen som vi får feire her, er jo bare en blek avskygning av den evige julegleden vi skal få være med på siden, julelysene våre bare som små bleke blaff i forhold til det altgjennomstrømmende  himmellyset.

Så da våger jeg å møte de mørke tidene, de vanskeligste julene. For der i det fjerne, bortenfor alle stegene i mørket – der skinner lyset.