Lukk øynene om du vil og slapp av, ta gjerne en dupp- sa pianisten, før han tok oss med gjennom musikken på sin juleplate “It´s snowing on my piano. “Jeg gjorde det, satt stille i mørket, kjente det var tid til å puste, roe ned, tenke.

Det var ikke umiddelbart å få tak i hvilken melodi som ble spilt, det var stadige ansatser til noe, som så forsvant i noe annet, til jeg hørte grunnakkordene bak det hele, der lå julen stødig som en puls, hele tiden til stede. Som jeg satt der og tenkte, tenkte jeg på hvor heldig jeg er som har hatt et liv som lar glede, sprudling og julefryd være klart tilstede, alltid, også når livet røyner på. Hva da med dem som innerst inne har samme lengsler, samme håp som meg, men der livet har vært så mange forsøk på noe som ikke gikk, der julen forbindes med alle som skuffet, alt som ble galt? Der gledestonen må pakkes godt inn, ikke lett å få øye på, bortgjemt så ingen får skuffe engang til. Jeg fylles av ydmykhet overfor alle dem som fortsetter å håpe, tross alt, jeg fylles med ydmykhet over hvor lite jeg har å rose min egen livsglede for og hvor uendelig mye jeg har å være takknemlig for.

Et lite ydmykt steg i erkjennelse av at også julefryden er en gave. En jeg virkelig blir enda gladere av å dele, og samtidig en gave jeg ydmykt forstår at ikke alle orker åpne opp for. Men likevel – jeg tror jo som Scrooges nevø – all julefryd som deles kan samle seg opp og tvinge en liten dør på gløtt, også hos dem som ikke orker glede seg. Så jeg takker ydmykt for at jeg, akkurat nå har en glede å dele.