Jeg er på vei hjemover etter en formiddagstur, og krysser en vintergrå åker. Det er lenge siden den ble høstet, alt ligger grått og stille, dekket av rimfrost. Det knaser stivfrosset under bena mine der jeg rusler over slåttemarka.

Det virker som om det er lenge, lenge siden landskapet bugnet av høst, – og ufattelig mye lenger til det eventuelt kanskje blir vår igjen.

Det er vakkert, for all del. Men det har kanskje noe med at jeg begynner å bli nærme meg mitt eget livs vinter som gjør at jeg opplever vinteren som nesten litt skremmende.

En gufsen tåke ligger over åkeren. Den eneste lyden jeg hører er skrittene mine over stivfrosset gress. Knas … knas … knas …

Alt er dødt, stille, i dypfrossen dvale.

Midt i denne lange døde tiden kommer julen. Høytiden hvor alt snur.

For julen handler jo ikke bare om fred og fryd og julelys i vintermørket. For dypt inne handler den også om at Våren skal tross alt komme; også etter livsvinteren.