Og det skjedde i de dager da lussekattene egentlig bare var vanlige boller med rosin på (for hvem hadde vel råd til safran?), og pepperkakene ikke kom fra bokser men ble bakt hjemme på kjøkkenet …

Det var tidlig på morgenen, luciamorgen. Jeg hadde fått sendt med meg en av pappas gamle avlagte hvitskjorter i skolesekken. Kvelden før hadde mamma vært og romstert i en av julepynteskene på loftet, og funnet fram et lite stykke juletreglitter – du vet disse småbitene av glitter som av en eller annen grunn blir tatt vare på fra år til år, nederst i julepyntesken. Og der stod jeg da, litt morgentrøtt og småfrossen: med pappaskjorte bak fram, med juletreglitter i håret og et nytent stearinlys i hånden. Og endelig sa frøken “en-to-tre:” og så kunne vi begynne: Hvitkledde, lysbærende og med glitter i håret, storøyde av underet og skjønnheten vi fikk være med på – trippet vi små stjernegutter og stjernejenter etter klassens Lucia gjennom skolens lange korridorer mens vi med tynne barnestemmer stemte i:

Svart senker natten seg, i stall og stue,
solen har gått sin veg, skyggene truer.

Hvem “sanktalusia” var visste vi ikke. Vi visste ikke at den 13. desember før hadde falt på årets mørkeste dag, og heller ikke at folk derfor hadde tent lys for å beskytte seg mot alle mørkets krefter som nok sikkert var ute og herjet denne natten. Men vi visste at det snart var jul. Da ville adventstiden være over, juletreet tennes og englene synge. Men enda var det over en uke igjen å vente, så i dag var det klasse 4b som fikk spre lyset gjennom klasserom etter klasserom i den svartblå vintermorgenen, som et forsiktig og spedt forvarsel om lyset og englesangen på julenatten:

Inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys:
Sankta Lucia, sankta Lucia.