Etter noen år der sykdom har tatt oppmerksomheten her i huset, skulle denne julen være festjulen, vennskapsjulen, familiejulen, det året der alle venner husket “gamle dager” da vi stakk innom hverandre uten å planlegge alt, den julen der det var plass til alle vi ikke har sett på lenge.

Så ble det ikke slik, det ble nok en jul med begrensninger. Der selv kirkene ikke kan åpne dørene for alle, der konserter og juleavslutninger avlyses og det ene selskapet etter det andre settes på vent. En jul der vi nesten er redde for å ringe på hos hverandre, enn om vi bærer på ukjent smitte, enn om de?

Som de fleste andre kjenner jeg at motivasjonen til nok en forsiktighetsrunde må hentes dypere fra enn den forrige. Dugnadsånden må vekkes til liv, kreativiteten må skjerpes, men så er jeg der. Der hvor jeg henter frem tre tanker for en ny julegjestestrategi.

Første tanke fikk jeg på Luciamorgen da jeg gikk hundeluftetur forbi skolen. Det er vel ikke noe Luciafeiring i år, tenkte jeg, men der, på skolegården flammet et stort bål. I ring rundt bålet sto Luciakledde barn innerst, vinterkledde foreldre ytterst, alle hadde lys og alle sang- ja bortsett fra to hvitkledde gutter som med flagrende glitter i håret prøvde rutsjebanen i stedet. Alle hadde det altså fint, fordi noen hadde tenkt; hva kan vi gjøre, ikke hva kan vi ikke gjøre. Så hvordan kan vi ønske velkommen i år?

Den andre tanken fikk jeg da jeg gjorde en ryddejobb i tankegodset- hva er egentlig det jeg synes er hyggelig, og hva har rot i overleverte forestillinger om hva en festlig jul er? Blir det plass til de rolige møtene når de store selskapene skal ha plass? Når det først må være slik, vrir jeg på det og skal forsøke å ta imot en jul i rolig tempo som en mulighet til å ønske velkommen til noen få. Slik liker jeg det jo ellers i året. Når det først skal være slik er det kan hende også en mulighet til å virkelig finne julero?

Den tredje tanken… etter å ha kjent på eget savn og uro, er jeg klar til å se rundt meg, til å se andre enn meg selv. Og jeg ser et samfunn som slutter opp om hverandre, jeg ser venner som med varme i blikket gir luftklemmer, jeg ser medmennesker som uten å tenke på seg selv stiller opp for at vi så snart som mulig kan ønske hverandre velkommen. Så i år ønsker jeg hjertevarme, omtanke, oppfinnsomhet og nestekjærlighet velkommen- så får de store selskapene, konsertene og gudstjenestene komme når de kommer. De gjør jo det.