Det er nesten sånn at dette avsnittet i julekalenderen kunne hete: “R for rart”. For julen er rar, i betyningen: Helt spesiell, fullstendig unik! For i løpet av årets gang er det INGENTING av det vi driver med som er så proppende full av skikker, tradisjoner og kulturhistorie som julen. Man skulle jo kunne tenke at kanskje de store overgangsritene: bryllup, fødsel, eller begravelse naturlig kunne være de anledningene hvor det var samlet den største mengden med slikt. Men, nei da. Når det gjelder alle disse er det et ganske smalt utvalg av skikker man kan velge blant når det gjelder hvordan overgangen skal markeres. Men for julen! Her bugner det over! Et fossende overflødighetshorn av nye skikker, gamle skikker, meningsfulle skikker og skikker som vi helt har glemt hvorfor vi gjør.

Det er klart, noen av skikkene har etterhvert forsvunnet bak tidens horisont – hvem skremmer vel barna med julegeita, eller skyter juleskudd utenfor naboens vindu? Og nye skikker kommer langsomt til, morsomme julegensere, kakao med marshmallows, juletrepynting tidlig i advent. Men et stort sentrum av julefeiring varer gjennom generasjoner, noe gjennom århundrer, og noe gjennom årtusener. Er det ikke rart at julen skiller seg sånn ut fra alt annet vi holder på med? Hvorfor er den så viktig for oss? Hvorfor fortsetter vi med dette, gjennom år etter år etter århundre etter årtusen?

Ja, jeg VET at vi feirer julen for å markere Jesu fødsel, men dette også bare en av mange tråder i den fantastiske, underlige billedveven vi kaller JUL. Noen surpomper knurrer for seg selv, som en slags moderne Ebenezer Scrooge, at julen bare handler om penger og det er markedsføringen som gjør den så stor. Tror de virkelig det? Jo, pengene er der, som i det meste av det menneskelige, men at de utgjør kjernen i juletradisjonene, eller er hovedgrunnen til at folk feirer jul, år etter jul, blir jo bare absurd. Julen er noe helt for seg selv, og treffer tydeligvis noe dypt menneskelig.

Jeg har ikke trengt til bunns i dette mysteriet, og er fortsatt undrende til julefeiringens mysterium. Kanskje om det handler om mørke og lys, om død og liv, eller kanskje enda mer: Om kjærlighet og varme? Men kanskje jeg ikke trenger å forstå det heller. Alt trenger ikke å settes ord på, og forstås til bunns. Det viktigste her i livet er oftehensides ordene, og jeg tror sannelig julefeiringen hører til der – sammen med kunst, musikk, og alle slags seremonier og mystiske riter. Julen er næmest et slags totalkunstverk som uttrykker noe essensielt for oss som vi ikke kan uttrykke i ord. Noe arketypisk.

Og nå er jeg snart på vei inn i en ny juletid. En enorm rikdom av mulige juleelementer ligger klare til å inngå som elementer i akkurat min julefeiring, akkurat dette året. Noe av denne rike arven av jul har jeg fra foreldre og besteforeldre, og det beriker julen min å tenke på at jeg bærer små biter av deres jul videre. Noen elementer er overlevert gjennom århundrene fra fjerne stammødre i vikingtiden, fra tidlige kirkefedre, fra førkristne familier i det gamle romerriket, det er det ganske overveldende å tenke på. Noe har jeg fra moderne julefilmer, noe fra bøker jeg har lest. Noe fra Donald Duck, noe fra Martin Luther. Det meste vet jeg slett ikke hvor jeg har fra, men hva gjør vel det? Jeg plukker takknemlig fra overfloden, akkurat de elementene som gleder meg, akkurat det som sier meg “Jul”. For en fryd! For en rikdom!