Da jeg gikk på barneskolen sto vi ved pulten og sang, når dagen startet og når den sluttet. Når vi var på tur sang vi, og når vi hadde sangtime sang vi. I kristendomstimen sang vi så klart, men der var det ikke bare å synge i vei, salmene skulle læres utenat.

Da jeg jobbet som sykehusprest møtte jeg mange som hadde slike utenatlærte salmer med seg. Når verken kropp eller tanke orket mer,var sangen fremdeles levende. Noen ganger som strofer som ble sagt om igjen og om igjen. Noen ganger som salmer vi kunne synge sammen, men oftest som salmer jeg ble bedt om å synge mens pasienten lyttet, ofte med tårer i øynene. Det handlet om gjenkjennelse og minner fra barndommen så klart, men mest handlet det om å holde fast på det som var viktig. Å sørge for at den riktige grunntonen fikk tone, også gjennom de siste dagene.

Jeg synger fremdeles mye, jeg traller og nynner, mye julesanger – hele året, men kanskje litt tilfeldig? Noe nytt, noe gammelt, en strofe her og en strofe der, men de siste årene har jeg bevisst tenkt anderledes. Jeg lærer utenat, jeg leser samme tekst, jeg synger samme sang, jeg sørger for at jeg også synger sanger der innholdet er viktig – hva er det jeg gjør? Jeg tenker på det som å smøre matpakke, noe å ta frem når motbakkene blir strie og det er for slitsomt å tenke ut vakre tanker. Da vil jeg ha et nisteskrin med sanger, der jeg kan plukke frem det som er nærende, sant og vakkert, selv når jeg selv ikke orker synge dem.

Derfor kan det godt hende jeg nynner en julesang midt på sommeren, jeg er ikke forvirret, men lar hjertetonen høres – med sang.