I dag tenkte jeg å være ekstra personlig her i julefryd-kalenderen. Jeg kunne så klart valgt andre, og kanskje mer opplagt meningsfulle juleord på T: Tilhørlighet. Takknemlighet. Tillit. Tro. Men i dag skal det altså handle om forholdet mellom meg selv og julen.

Det er kanskje veldig rart, men for meg oppleves det som om julen er viktig for å være den jeg er. En slags forankring. Folk kaller meg en “julevenn”, men det er et feil uttrykk. Deler av meg er faktisk mer en slags jule-innbygger, det er på mange måter her jeg hører til. Joda, jeg setter stor pris på resten av året og resten av livet, men når jeg kommer fram til julehøytiden – så puster jeg lettet ut. Endelig! Julen er for meg mer enn noen høytidsdager hvert år, det oppleves mer som en slags velsignet sted man vender tilbake til, en slag verden utenfor verden, hvor alle juler jeg har opplevd funnet sted, og tusener av juler før min tid, og helt sikkert mange, mange etter min tid. Men akkurat nå er det jeg som får være her, i akkurat denne julen, sammen med alle dere.

Det er kanskje fordi jeg begynner å bli gammel, men i så fall har jeg vært gammel hele livet. For mye av det som trekkes fram som viktig i hverdagen føles for meg fremmed. Uviktig. Distrakjsoner. Og mye av det som jeg synes er kjempeviktig er ting man aldri snakker om. Jeg kan vanskelig tro at folk faktisk helt på ordentlig synes at tik-tok og maskorama er viktigere enn sjel og himmel, sårbarhet og kjærlighet. Så skjevheten i bildet skyldes kanskje mer mangel på ord overfor de nære, dype og essensielle ting i menneskelivet. Og imens durer media på, med kortvarige skandaler og sensasjoner, skremsler og vulgariteter, med tidsfordriv og underholdning, så vi får brukt opp de korte dagene våre her på jorden på umerkeligst mulig måte.

Men så! Så kommer julen! Og det er som om den trykker på alle mine viktigste tangenter, og den ene etter den andre av mine indre juleklokker toner med som svar. Det er så mange ting, jeg kan nevne noen av dem: Julens stillhet, som i en stjernebestrødd julenatt. Høytiden, som skimrer over dagene, som i en gudstjeneste, som i kirkeklokkeklang over by og bygd, eller bare i duften fra kongerøkelse i hjemmet vårt. Den inderlige uskyldsrene skjønnheten som glimter fra elsket julepynt, fra et kor som stemmer i “Deilig er jorden”, fra en pastellfarget solnedgangshimmel over by og grend. Julens herlige nærkontakt med det hellige! Eller bare freden, som i en stille romjulskveld hvor ingenting skjer og ingenting skal skje, og det er velsignet godt. Tilhørligheten – i arvede tradisjoner, i felleskapet med venner og familie, tilhørligheten til det hellige. Snillhet og godhet, troskyldighet og inderlighet, vennlighet og sårbarhet! Og den barnlige åpne tilliten i å bare takknemlig glede seg over alt dette, som bare å ta imot alt julen har å gi.

For meg føles julen som å komme fram. Som å bli hel. Å herlige juletid!