Det finnes mange sorter undring. Den største må vel være undringen over i det hele tatt å være til, over universet, over Guds kjærlighet, over hvert eneste menneskeliv – alt dette som omgir oss alltid, men som fyller oss med undring, tenk at det er sånn … ja mer enn det, ærefrykt, respekt … og denne undringen kan ikke åpnes opp med en forklaring, den må bare få være stor og verdifull.

Så er den undringen som kan føre frem til et svar, når vi tenker dette var snodig, hvordan skal det løses, enn om vi så på det hele på en ny måte, tenk om – ja så sannelig, det kunne løses! Undringen som gir oss svar, nye spørsmål og ny erkjennelse.

For meg er den forunderligste undringen de små glimtene av noe som gjør at jeg stopper opp og kjenner takknemlighet og fryd over noe helt hverdagslig som likevel er så stort. Som da jeg gikk hjem en sen, bitende vinterkveld og la merke til at hele skogen var dekket av flere centimeter lange rimkrystaller som funklet mot den midnattsblå himmelen. Eller når jeg i full fart gjennom huset ser at amaryllisen har sprunget ut og bare må stoppe, takke og nyte.

Disse hverdagsmiraklene kan både forklares og forutsees, men da er vi over i undringen som krever svar. For meg er noe av rikdommen i livet å kunne stoppe opp, undres over det forunderlige midt i alt det som må gjøres. Kan hende er det en av grunnene til at jeg liker jul så godt – denne felles innsatsen for å gjøre det vakkert, hyggelig og trivelig midt i vintermørket – en tid for både ærefrykt, forundring og undring.