Jeg er ingen utpreget optimist. Eller for å være mer presis: Jeg er nærmest det motsatte. Kan noe overhodet gå galt, har jeg kommet det langt i forskudd og allerede tenkt ut to-tre ulike skrekkscenarioer, og grublet over mulige og umulige løsninger på katastrofen. Jeg er mer opptatt av å være dyktig og flink enn å være glad og tilfreds, mer fokusert på min uendelige liste av alt som skulle vært gjort enn å sette pris på hva som faktisk er gjort. Hodet fylles lett av surrende tanker: Hva skal jeg gjøre for å få alle brikker til å falle på plass, hvordan kan jeg løse alle problemer som måtte dukke opp? Har jeg gjort alt jeg bør ha gjort, eller har jeg glemt noe? Og så videre, du kan jo tenke deg.

Så da jeg skulle finne skrive en julefrydtekst til bokstaven “V” var første tanke: “Vaskebøtta!” En lang tekst om å vaske til jul, om egne krav til perfekthet, om julen virkelig avhenger av dette – alt lå klart foran meg. Men så kom jeg på at jeg har jo faktisk skrevet om vaskebøtta mange ganger før her, så husmorsyndromet mitt skal jeg kanskje la ligge denne gangen? Kanskje det finnes noe annet på “V”? Kanskje om Vinternatt, denne teksten kommer jo ut når sola akkurat har snudd? En fortelling om mørketid og vintersolverv, en slags lignelse om det ytre og det indre mørket, en sammenligning mellom julens glitrende og vårt eget paradishåp? Men det har jeg jo også skrevet om før, og må det da absolutt handle om mørket? Fins det kanskje noe gledelig å skrive om i julen også?

Da dukket det opp en tanke: Skriv om velsignelse! Jeg stusset litt. Kan jeg skrive om det, da? Er det noe som jeg kjenner så godt til? Er det ikke litt for avansert for meg? Ingen lange tekster dukket opp i hodet mitt, her måtte jeg virkelig tenke meg om.

Vel, det er klart. På mange måter er jeg virkelig velsignet. Jeg er faktisk tjuvheldig som har det så bra. Har fått gave etter gave rett opp i hendene, har venner og familie, mat på bord, et trygt og fredelig hjemland, et godt hjem, morsom jobb, kommer fra en trygg og støttende bakgrunn, og har alt jeg trenger og mye mer enn det. Så istedet for å klage og sutre over alt det jeg kanskje ikke har oppnådd, så kanskje man en eller annen gang kan komme dit at man stikker fingeren i jorda og erkjenner: WOW! Så fantastisk BRA jeg har det!

Også i det helt hverdagslige små og nære er jeg velsignet: Jeg får leve, puste, ånde. Jeg hører fuglene synge, trærne bruse i vinden. Jeg går ut i den friske vinterlufta, måker snø og ser desemberhimmelen i rosa pasteller over grenda. Går inn, spiser formiddagsmat med min kjære ektemann. Vi har funnet fram julekrusene, de vakre i tynt porselen. Og om noen dager er det jul. Har vi det bra? Ja, herlighet så bra vi har det.

Så for å slippe taket i alt mitt utilfredse surr, er det absolutt en god idé og istedet løfte blikket og erkjenne takknemlighet for alt jeg har fått, alt jeg lever oppi. At jeg overhodet får leve i det. Ganske enkelt ta imot den velsignelsen jeg har fått, og får hver dag, istedet for å utakknemlig bare lengte videre, videre, alltid til noe annet? Og dette er selvsagt også en god idé når det gjelder julen: Å ta takknemlig imot julen du får, istedet for å lengte etter slags fata-morgana idealjul. Se julen som enda en velsignelse. En du får akkurat her, akkurat nå.

Alt dette er vel og bra. Men så slo det meg: Det er mer her. For hva blir egentlig sagt da de skal lese velsignelsen i kirka? Jo: “Ta imot Herrens velsignelse.” Oj da, her går det dypere. Den første store utfordringen kommer allerede i de to første ordene. For bare ta imot? Dette er helt utenfor min personlighets komfortnivå. Skal JEG slippe kontrollen? Ikke gjøre det selv? Ikke bekymre seg, men bare ta imot? Og verre blir det med de neste to ordene. For det er tydeligvis ikke engang ikke min egen definisjon av hva som er velsignelse jeg skal ta imot. Det er Guds velsignelse. Hans gave til meg, det er han som har bestemt hva gaven er. Ikke jeg. Det blir jo – æh, spennende. Men kanskje man skal stole på giveren, istedet for seg selv? Ta det som ligger foran meg, det jeg står oppi hver dag, som en gave, som jeg for lov å ta imot. Med undring og takknemlighet.

Så får vi se da, om jeg “får det til” å ta livet sånn … Og der ser du, så er jeg igang igjen, med en eneste gang: Stadig like flink og pliktbevisst og kanskje jeg kan prøve å bli flinkere til neste år. Nei, Trygve. Hysj på deg. Du skal ikke “få til” noe som helst. Helt uten prestasjon kan du bare ta imot. Denne dagen. Denne julen. Og dagene som ligger foran deg. Som om hvert minutt var en julegave. Fra Gud. Til meg. Oj.