Den aller siste luken i årets Julefrydkalender åpnet. Endelig er det julaften, den mest fantastiske dagen av alle! I mange år har jeg hatt en helt egen julekveldstradisjon, helt på slutten av dagen. Når julekvelden er nesten over, etter all høytid og sang, samvær og glede, julemiddag og gaver, så går jeg ut. Alene. Og der står jeg, under åpen himmel.

Julenatten velver seg over meg, isgnistrende stille. Jeg lytter ut i natten, lar julenattsstillheten fylle meg.

I den aller første julenatten kom himmelen så nær jorden at de ble ett. Universets konge, som bærer alt det skapte i sin hånd, ble født som et hjelpeløst lite nurk, i en mørk stall i Betlehem. Og mennesket, Maria, får bære skaperen tett inntil seg, og se med undring inn i den allmektiges nyfødte øyne.

Alt dette for at Gud vil være oss nær. Nærmere enn en håndsbredd, nærmere enn din egen pust. Slik at i år etter år, gjennom juledager og hverdager og juledager igjen, helt inn i den dagen hvor vi tilslutt reiser hjem for godt, så er vi aldri, aldri alene. Vi er sett. Vi er elsket. Vi er omfavnet av Gud.