«Christmas – a history» av Judith Flanders

Hver gang julen nærmer seg plukker jeg fram en samling bøker fra bokhyllen: En kjær bokstabel av gamle og nyere bekjentskaper for julebekreftende desemberlesing. Noe er skjønnlitteratur, andre bøker er fyllt av små julehistorier og dikt, noen er ganske enkelt samlinger av julesanger. «Christmas – a history» er noe ganske annet: Den er ganske enkelt historien om julefeiringen. En julens kulturhistorie, – lettlest, fascinerende og full av kunnskap og detaljer om over to tusen år med jul.

Noen av elementene som inngår i dagens julefeiring har vi tydeligvis hatt med oss helt fra urgamle tradisjoner, lenge før den første julenatten: Ekstra god mat, gjerne til overflod. Å pynte med eviggrønt. Fest og moro. Å gi gaver. En myriade andre elementer – både verdslige og religiøse – har dukket opp underveis opp igjennom århundrene, som fra et utømmelig overflødlighetshorn av julemuligheter. Noen av skikkene har forsvunnet igjen (Har du opplevd at naboen din har skutt inn jula med gevær utenfor vinduet ditt? Har du og hele familien sovet julenatten igjennom på stuegulvet dekket av halm?). Andre juleskikker er helt nye, og mange vil nok forsvinne igjen om ikke lenge og erstattes av noe annet. Ulike juletradisjoner bryter ut lokalt, – noen av dem sprer seg langsomt fra land til land, andre forblir der de oppstod og bidrar etterhvert til å skape hvert lands, hver regions helt spesielle jul. Det er som om all verdens julefeiringer opp igjennom historien etterhvert danner en endeløst rikholdig billedvev av alt menneskene har klart å finne på av juleskikker for å gjøre akkurat denne høytiden spesielt rik og festlig.

Det fascinerer meg at samme hvor ulike og varierte alle disse julene er, så oppfatter vi allikevel at alle i bunn og grunn er varianter av det samme – alt i hop, samme hvor forskjellig det er, er JUL! For julen er tydeligvis seg selv, samme hvordan den er. Det er som om det finnes en slags essensiell julekjerne utenfor oss selv, som vi så kan onamentere med det meste av skikker og tradisjoner. Uansett hvilke juleskikker vi har endt opp med, så er julen seg selv, som om det fantes en slags julens arketyp – et slags evig faktum, som vi mennesker evig lengter etter, og stadig forsøker å gjenskape og gjenfortelle.

Som art har mennesker feiret jul så utrolig lenge, og feiringen er så universelt utbredt – at det er nesten som om det å feire jul er dypt grunnfestet i oss, nærmest biologisk nødvendig som når fugler bygger rede. Og selv om vi ikke aner hvorfor vi gjør mye av det vi finner på når vi skal lage jul, oppleves det enda så utrolig viktig – som noe av det viktigste vi gjør gjennom året. Viktig som et bryllup, som en barnedåp, – ja, kanskje julen også er et slags menneskelig overgansrituale? Et rituale ved årets mørkeste dager, et rituale som alltid har hatt til kjerne mørkets kamp mot lyset, livets og håpets seier over død og vanmakt. Spøkelser og villvetter og åsgardsrei er overvunnet, et barn er endelig født i Betlehem, kanskje brikkene våre til slutt kan falle på plass.