«Small things like these» av Claire Keegan

Hva er akkurat de små tingene, – i et liv, i en verden, i en liten irsk landsby som forbereder seg på jul, – som forteller den store historien og den ufattbare sammenhengen alle de små tingene er bundet sammen av?

Det er ikke uten grunn at Claire Keegan hylles som vår tids språklige mester. Helt presist løfter hun frem kråkene som sloss om pizzaesker, et langt blikk mot en blå veske, en jente med uklipte tånegler, et puslespill med 500 brikker som julenissen aldri kom med, og gjennom disse bildene kjenner vi at vi forstår hele livet til de menneskene vi møter.

Gjennom øyeblikk som kan virke tilfeldige, ser vi utover landsbyidyllen og inn i et samfunn kontrollert av frykten for å gjøre noe som vekker de «stores» mishag.

Og så er det nettopp det hovedpersonen, William, gjør – en handling han nesten ikke tør, men som han vet må gjøres, for å vite at en gang gjorde han det eneste rette.

En stille, modig familiefar – et sosialt opprør som vil koste. Jeg blir glad i William og familien hans, og fylt av undrende respekt over valget hans.

Enn om jeg hadde vært så modig! Enn om det er noen små ting i det store jeg ikke har sett, men som det er jeg som skal gjøre noe med?