Vi var på julekonsert i Domkirken, Nidarosdomens guttekor sang julen inn sammen med Trondheimsolistene. Ubeskrivelig vakkert, og av og til så mektig at det kjentes ut som vi var en del av musikken.
Vi var så heldige at vi fikk plass helt forrest, men på siden, rett ved førstefiolinisten, spennende og interessant. Vi hørte pusten til solisten, vi så hvordan fiolinistene ranket seg i ryggen for å ta fatt på de vanskeligste partiene, men aller mest hørte vi noe vi ikke hadde lagt merke til før.
Alle musikkstykkene var jo kjente, vi kunne sunget med på melodistemmen til alle, men vi hadde aldri hørt den melodien førstefiolinisten spilte. Ikke melodien, men en grunnstemme som bar det hele.
Hadde vi hatt andre plasser ville musikkinstrumentene smeltet sammen i et hele, nå fikk jeg noe å fundere på. Selv om førstefiolinisten er en leder i orkesteret,med ansvar for at alle holder takten og tonen, trenger ikke lederen spille den tydeligste melodien. Av og til er lederens rolle å spille den melodien som gir de andre rom for å skinne. Noe å trene på for oss ikke-fiolinister også!
I går tenkte jeg på to ord som ikke har noe med hverandre å gjøre, selv om de av og til kan bety noe av det samme. Det ene er resonans, det andre er resonnere.
Resonans er fysisk – en gjenklang, når lyd setter noe i svingninger og lyden og dette «noe» forsterker hverandre ved å svinge sammen. Når det skjer i musikken forsterkes tonen. Og noen gode ganger gir musikken gjenklang i oss slik at vi kjenner at vi rent fysisk er en del av musikken. Andre ganger er det en mental gjenklang, musikken passer så godt med hvordan vi kjenner oss akkurat da, eller minner om noe dyrebart eller sårt, slik at den finner gjenklang, ikke bare i kroppen men i sjelen.
Og hva har det med resonnere å gjøre? I beste fall ingen ting. Mens resonans kommer fra sonans – lyd – kommer resonnere fra ratio – forhold – og brukes om fornuft, om å tenke ut hvordan ting henger sammen.
Men av og til er det fristende, når noe er ukjent eller vanskelig, å velge den tanken og løsningen som passer best med det vi allerede forstår, det som finner gjenklang og passer med alt vi har tenkt før. Det et godt når alle brikkene faller på plass!
Det er bare så fort gjort å bli sneversynt og innskrenket – som alltid å bare ville høre den ene melodien vi vet vil svinge i takt med oss.
Særlig når vi vil at alt skal være som før, tenker jeg. Når julemusikk, julemat og julepynt alltid må være det samme, fordi det hele gjøres for å sette hjertestrengene i de svingningene som skaper julestemningen slik den alltid har vært.
Men tenk om vi trente oss på resonnementer som ikke stemmer med alt vi på forhånd har bestemt oss for? Gi rom til, snu og vende på tanker vi ikke har tenkt før? Det som er viktig for oss vil tåle den prøven. Det som bare er sånn fordi det alltid har vært sånn, vil kanskje bli uviktig. Ja, kanskje det til og med går an å montere flere strenger i hjertet – så noe nytt også kan finne gjenklang og gi glede? Det er iallefall noe å tenke på!
«Jeg hadde harpen min med meg – men ingen bad meg ta den frem.»
Ikke vet jeg hvem som har sagt det, men det gir noe å tenke på.
Først er det komisk – om jeg skulle ta med en harpe i et selskap kan ingen unngå å se den – om jeg så ikke ble bedt om å spille var det kanskje fordi de andre hadde hørt nok før.
Men så har jeg tenkt, det er jo de færreste harper som har konsertstørrelse. Noen kan holdes i hånden, de minste kan gjemmes i munnen.
Så om ingen ber meg ta frem den, er det vel fordi de ikke vet at den finnes, fordi jeg ikke har latt den vises.
Nå er det sånn at jeg ikke engang kan spille munnharpe. Men hva med det andre jeg og du kan? Har du noen gang hatt følelsen, der kunne jeg gjort en innsats – men ingen spurte meg? Enn om vi alle sitter med innsikt, ferdigheter og talenter som ikke blir tatt i bruk fordi vi ikke tør å pakke «harpen» ut av etuiet sitt?
Det kunne være en julegave til oss selv og til dem rundt oss om vi var raskere til å si, det kan jeg gjøre, det er jeg god på. Om det så bare er en munnharpetrudelutt, så la oss prøve!
Da jeg jobbet på sykehuset var en av de fineste dagene å jobbe på juleaften. Min jobb var jo å ha tid til de sykeste, de som lå til sengs og ofte ikke var i stand til å snakke, langt mindre synge. Jeg visste likevel ikke hva annet jeg kunne gjøre enn å sette meg ved seng etter seng, rolig lese juleevangeliet, sitte en stund og synge noen julesanger.
Noen beveget leppene og var så vidt med. Noen lå helt stille, men likevel var det som om jeg kunne kjenne at hjertet deres sang med.
Noen av dem hadde jeg fulgt gjennom flere uker og hadde fått høre hvordan salmene de lærte på skolen og de aller første lært av mor, hadde vært bevart i hjertet gjennom hele livet.
Ikke alle hadde sunget dem høyt så ofte under livsveien, men jeg hadde hørt mange historier om hvordan sangene i hjertet hadde tont med og gitt styrke i motbakkene.
Så fikk jeg det privilegiet å være med i hjertesangen inn i de siste timene.
Jeg vet det ligger noen slike salmer i mitt hjerte også, og mange av dem er julesanger, jeg passer godt på dem og tenker at om jeg skal få kraft fra dem når det trengs må jeg sørge for at de ikke er overdøvet av all støy som bare gir mismot og forvirring.
Har du kjent etter hvilke sanger som ligger i hjertet ditt?
Hvorfor er trommer julepynt? Det har aldri hendt at trommer har satt meg i julehumør, jeg vet om bare en julesang med tromme i og jeg klarer ikke å komme på noen ting trommer kan symbolisere som har med julen å gjøre …
Altså rytmer er fint, og jeg liker mye bedre musikk med rytmer enn utflytende, ubestemmelige musikalske lyder – men trommer?
Så lite visste jeg, men heldigvis har andre mer å fortelle. Etter et raskt internettsøk, er jeg nå der at jeg tenker det er behov for en skikkelig stortromme til jul.
Jeg hadde slett ikke tenkt over at Bibelen har mange referanser til trommer, det er jo dem som signaliserer at kongen kommer. Å rydde veg for Herren skjer med trommevirvler og fanfarer! Så leste jeg også at trommen brukes i mange religiøse seremonier for å tømme tankene for alt som ikke hører til i kontemplasjonen. Gjennom tidene har det jo også vært de som kobler trommer med magiske ritualer og derfor mener de ikke hører hjemme i kirke og julefeiring. Det er alltid mange meninger om hva symboler er et bilde på.
Men jeg? Jeg er nå klar til å trene på trommevirvler sammen med «Little drummer boy», for her skal det ikke være tvil om at det er en konge som kommer.
Ja det kan til og med hende at det kommer noen trommer på juletreet!
Rett som det er, når som helst i løpet av året, kan du høre meg synge julesanger. Noen ganger høyt, men også som svak nynning mens jeg gjør noe annet.
Det er ikke det at jeg ikke kan andre sanger – men når jeg ikke tenker etter hva jeg skal synge, kommer julesangene.
Så snakket vi her en dag om kjenningsmelodier, slik det kan være i film og teater, at en person følges av et eget musikalsk tema. Hva ville jeg valgt? Hva ville du valgt om en melodi skulle varsle at nå kommer du inn i handlingen, eller slik er du?
Det blir jo straks vanskeligere og kanskje umulig. Vi er jo så mye – og jeg vet ikke om en melodi som passer alle sinnstemninger og egenskaper. Vi tenkte videre og funderte. En kjenningsmelodi understreker hvordan personen skal være i denne settingen – det sier hvordan personen velger å fremstå, men ikke alt om personen.
Det omgis vi med hele tiden, mennesker som gjennom godt polerte medier vil få oss til å tro at slik er de, slik er virkeligheten, og så tjener de penger på at vi tror på det. Da er det viktig å bli gjenkjent.
Men for meg, når jeg bobler over av julesanger, er det ikke fordi jeg vil fremstå som noe, eller har noe å selge som kan hjelpes av et juleimage. For meg handler det om hvem jeg er, samme hvem som hører på eller ikke. Kjenningsmelodien er ikke for andre, men for meg selv, for å minne meg selv om hvem jeg er og hvem jeg vil være.
Jeg har nemlig lagt merke til at veldig ofte kommer julesang ellers i året når jeg har altfor mye å gjøre, og ikke aner hvordan jeg skal få det til. Da er det som om sjelen minner meg på – hva er kjernen i livet ditt, hva er faktisk viktig? Og da dukker en eller annen julesang opp – og sier på nytt: For meg er dette at vi faktisk har grunn til å feire jul, kjernen.
Vi er ikke alene i verden, det er en som har kommet med fred og glede, som jeg kan stole på uansett hva slags utfordringer jeg møter.
Så om det ikke alltid er den samme julesangen, så vil det alltid tone julesanger fra meg – stille eller høyt, men alltid jul!
Vi liker å høre på musikk av Bach – og ofte er det musikere som legger stor innsats i å spille autentisk. Slik det ville høres ut for barokkens publikum. Historisk riktige instrumenter – nylagde eller gamle – og grundige studier av de partiturer og fragmenter som finnes.
Det er bare det, at det er umulig. Barokkmusikken ble sjelden skrevet helt ut – oftest var de i basso continuo-form. Det vil si at grunntonen, med rytmen som bærer det hele var tydelig. Denne ble gjerne spilt av en cello. I noen tilfeller ble så harmoniene skrevet inn over denne linjen. Resten av musikerne kunne så improvisere ut fra disse akkordene. Noen ganger ble også harmoniene utelatt og musikerne utviklet musikken ut fra basso stemmen.
All den musikken som blir så nitidig forsøkt spilt riktig – var altså ikke nødvendigvis lik fra en oppføring til en annen på Bachs tid en gang.
Kan hende det kan sies om alle forsøkene på å gjenskape «gammeldags jul», «barndommens jul», ja alt som har vært, også?
Enn om vi nøyde oss med en basso continuo i hverdagslivet og i høytidsfeiring også? Rett og slett ikke forsøke å gjenskape, men bare lytte etter grunntonen og rytmen. Da kan variasjonene være nye og friske, men samtidig tradisjonsbærende og gjenkjennelige. Et år triller julepynt, mat, selskap og aktiviteter virutuost gjennom juledagene. Et annet år plukker vi bare frem de akkordene som fremhever grunntonen på aller enkleste vis.
Ettersom årene har gått, har jeg blitt mer og mer sikker på at det som har vært ikke kan gjenskapes, og er like uoppnåelig som å spille det samme som Bach hørte.
Men om vi lar det hele være en fornøyelig jam session med variasjoner over det som var, det som er og det som skal bli, da blir det en helt autentisk barokk jul.
Lengst nord i USA, på Stillehavskysten i Alaska, ligger Tongass-skogen. Her er det snø, kulde og vind store deler av året, og her er hjemstedet til sitkagranen.
I mildere klima vokser den fort og er verdifull som trevirke. I dette barske klimaet vokser den saktere, men er desto mer dyrebar – for akkurat disse hardføre livsvilkårene, med tette årringer og jevn vekst gir treet helt spesielle egenskaper. Dette er nemlig skattkammeret til instrumentmakere som leter etter dyp resonans i klangbunnen. Byggerne av Steinwayflyglene sier at det ikke finnes andre trær som kan gi så dyp og fyldig resonans.
Så med en klangbunn fra vintermørke skoger legges grunnlaget til vakker musikk – om bare de riktige tonene spilles da.
For oss mennesker tenker jeg vår klangbunn, hvilken gjenklang noe kan gi i oss, dannes av alt vi har opplevd, blitt utsatt for, sørget og gledet oss over.
Jeg sier ikke at hardføre livsvilkår gir en dypere klang og dermed skulle være bra, men når noen kjenner de har mange dårlige minner om julen at de ikke orker å feire kan det kanskje være en ide å bytte toner som spilles?
Går det an å finne nye toner som når de møter den klangbunnen livet faktisk har gitt oss er det godt og vakkert?
Vi snakket sammen om en felles bekjent som hadde gått igjennom en vanskelig tid og ikke helt kommet i gang igjen. Det er en streng som har røket i henne, sa min venninne.
Det hender at en fiolinstreng eller en gitarstreng ryker. Under øving betyr det ikke så mye, det er bare å skifte strengen, men skjer det under en konsert er det bare om du ikke spiller du får gjort det. Joda, det er eksempler på solister som har stoppet stykket, gått ut av konsertsalen, kommet tilbake med ny e-streng og startet på nytt.
Men ellers er det to valg, enten å spille videre på de strengene som er, som selvfølgelig krever lynrask veksling til nye grep, eller å stole på laget, at et reserveinstrument vil sendes fremover i orkesteret til den uheldige, eller at andre tar over din del til du er klar.
Det som ikke går, er å gjemme den røkne strengen under de andre og tro ingen hører at den skaper feil vibrasjoner i alle de andre.
Det som heller ikke går, er å late som alle tonene som var tenkt for denne strengen, ikke skal spilles men bare kan hoppes over.
Spilling og strenger kan håndteres og læres, men når livet tar tak, river over strenger og ikke gir mulighet til å sette inn nye… da kan livsmusikken vår bli både skurrende og disharmonisk, å takle det kan ikke læres. Den som prøver å spille videre som om ingen ting var hendt, lurer ingen, den røkne strengen henger der – for alle å se.
Jeg kan jo ikke spille fiolin, men jeg skulle tro det er viktig for alle å få vite at en av musikerne trenger assistanse.
Og jeg tror det gjelder livet også – om et menneske jeg møter orker å si «jeg må lære meg å spille på nytt» eller «jeg stoler på laget for dette klarer jeg ikke alene» vil vi stille opp, med nye instrumenter, strenger og trøst.
Og så vet vi at livet er mye skjørere enn et fysisk instrument, vi kan både ødelegge og bli ødelagt slik at det aldri kan repareres. Har vi da raushet til å la alle slags instrumenter få spille med på laget? Har vi da mot til selv å si, akkurat nå – og kanskje aldri – klarer jeg ikke dette?
Og aller mest – hvordan ser en advents- og juletid ut når det ikke handler om å vise frem det perfekte – men om å gi rom for livet, både det ødelagte og det som er bra, rett og slett for nåden?
Det er mange julekantater, juleoratorium, sanger og viser – men ikke så mange julesonater. Rart, for om julen var et musikkstykke ville sonateformen være helt klar synes jeg. En sonate har et grunntema, som utbroderes og utvikles, med overgangstema – en bro – imellom. Det samme temaet kan spilles i dur og i moll, gjenkjennelig og nesten ikke.
Akkurat slik som julen er om vi gir livet rom, det trenger ikke være samme variasjon over temaet hvert år, noen år må være overgangen til noe annet og noen år er mer mollstemte enn andre, noen er jublende, andre rolige, men alltid det samme enkle temaet som ligger til grunn.
I år tenker vi å skrive om alle de måtene musikk og musikkuttrykk kan si noe om livet og hvordan vi har det, om både jul og julefryd.
Julefryd 