Av og til flammer himmelen opp av nordlys, et mektig og overveldende syn. Det er ikke rart folk i gamle dager var redd nordlyset!

Men tenk om nordlyset på sitt aller kraftigste bare var bakgrunnen for myriader av syngende, lysende vesener?

Jeg ser for meg englene på jordene utenfor Betlehem slik, for stort til å ta inn, så vakkert at det gjør vondt og så enormt at noen og enhver kan bli redd. Selv om det først bare var én engel, ble iallfall gjeterne skrekkslagne.

Og det har vi også fått høre mange ganger at engelen forsto, og derfor sa «frykt ikke» … men om vi dobbeltsjekker juleevangeliet så sies det mer. Det er ikke en beroligende setning «ikke vær redd, vi er bare vanlige engler som synger vi».

Engelen vil ikke roe ned og gjøre englebesøk hverdagslig. Tvert imot, englene er jublende glade fordi de kan fortelle oss at selve livsvilkårene for menneskeheten er blitt nye, med Jesus er det ikke lenger grunn til frykt.

Og «frykt ikke» virket på gjeterne også, fra å være skrekkslagne over en engel, blir de ikke reddere av mange engler – nei, de snakker sammen og finner ut at de får gå og se etter, og finne ut hva det hele dreier seg om.

Så når vi gripes av det store, uforklarlige verdensaltet som omgir oss, eller når livet er for overveldende stort å ta inn over seg – kan også vi lytte etter engelen som sier vi ikke trenger å frykte – og så kan vi gå for å finne ut hvorfor.

Jesus er ikke i stallen lenger, men går sammen med oss alle dager, også når vi likevel frykter, når englesangen har stilnet og vi glemmer hvorfor de kunne si «frykt ikke».

Nei Jesus kommer ikke tilbake i krybben hvert år, men vi har likevel godt av å minne hverandre på – med bilder, julekrybber, julesanger og englesang – at det faktisk skjedde en gang, inn i vår tid med en fysisk hendelse, at vi ble gitt en vei ut av frykt og inn i jubel.

Så om vi hører englesangen, er det opp til oss om vi blir stående der vi er og sier – ja, det var storslått vakkert – eller om vi faktisk går for å se hva englene fortalte om slik at vi også kan bli med i englesangen.

Vi ønsker dere en velsignet jul!

Rart med musikk, og aller rarest med julemusikk. Gjennom hele adventen har vi hørt på Händel og Bach, gamle engelske julesanger og norske folketoner og gitt rom til fredelig lytting og ettertanke. Men så når julen faktisk nesten er her, trengs det humør, tempo og nostalgi, også i musikken!

Om det ikke blir stress, er det jo morsomt å få mye gjort de siste dagene, ikke juletravelhet, men juleinnsats! Selvfølgelig kommer julen uansett hva vi steller i stand, men det er en gave å få gjøre klart, lage fest, kjenne på kroppen at noe stort skal skje.

Hadde kong Harald varslet sitt besøk, hadde vi jo ikke sagt «det er ikke så farlig om det er skittent», eller «det er ikke så nøye med maten» – nei, da hadde vi lagt inn et ekstra gir og gjort det vi kunne for å få det fint, mens det at kongen skulle komme var nok til at vi gledet oss.

Så når en himmelsk konge skal komme, bidrar det å gjøre i stand, gjøre noe ekstra og legge inn det jeg kaller julegiret, også til å stemme sinnet til høytid.

Da blir det en stund med høyere fart, og da gjelder det å finne den musikken som gir akkurat riktig tempo – ikke stressende, ikke for rolig, men morsom juletralling som passer til den siste innsatsen. Det er da jeg hører Christmas in Killarney, Rocking around the Christmas tree, Bjelleklang og aller mest «Fröliche Weihnacht». Så traller jeg meg igjennom de siste travle førjulsdagene og trives med hver ting som faller på plass, før julefreden snart senker seg og de vakreste, mektigste julesalmene igjen fyller huset.

Joda, jeg vet at julen ikke er her ennå, men selv om jeg har hatt bittelitt jul hele adventen, med julelys i hagen, med julemusikk og blomster, så er det nå innspurten starter. Juleferien har startet, det er flere dager igjen til jul,og det er rom for å gjøre alt som er koselig.

Fanfarer spilles jo rett før kongen kommer, og nå er det like før, og jeg tenker på at alt vi gjør disse siste dagene er vår glade julefanfare. Det er ingen ting som må gjøres, men så stas å få gjøre det som virkelig skaper glede.

Kanskje bake en kake til? Hva med en skogstur for å finne noe nytt til borddekorasjonene? En julefilm kanskje?

Vi har hatt mange juler hvor de daglige oppgavene har tatt så mye plass at å lage noe ekstra har vært slitsomt. Nå har vi tid, vi har blitt klokere i hva vi prioriterer, og selve julefeiringen er slik vi trives med – ikke slik noen andre forventer.

Det vil kanskje komme tider der vi igjen ikke orker så mye mer enn det mest nødvendige. Til sist vil det kanskje komme en tid hvor vi må ha hjelp til det meste. Vi har også hatt flere juler der noen har vært alvorlig syke.

Derfor tar vi imot disse dagene, denne muligheten til koselige førjulsdager, akkurat i år, akkurat nå. Idag går vi inn i dagen med en fanfare, det er snart jul og vi gleder oss!

Vi var på julekonsert i Domkirken, Nidarosdomens guttekor sang julen inn sammen med Trondheimsolistene. Ubeskrivelig vakkert, og av og til så mektig at det kjentes ut som vi var en del av musikken.

Vi var så heldige at vi fikk plass helt forrest, men på siden, rett ved førstefiolinisten, spennende og interessant. Vi hørte pusten til solisten, vi så hvordan fiolinistene ranket seg i ryggen for å ta fatt på de vanskeligste partiene, men aller mest hørte vi noe vi ikke hadde lagt merke til før.

Alle musikkstykkene var jo kjente, vi kunne sunget med på melodistemmen til alle, men vi hadde aldri hørt den melodien førstefiolinisten spilte. Ikke melodien, men en grunnstemme som bar det hele.

Hadde vi hatt andre plasser ville musikkinstrumentene smeltet sammen i et hele, nå fikk jeg noe å fundere på. Selv om førstefiolinisten er en leder i orkesteret,med ansvar for at alle holder takten og tonen, trenger ikke lederen spille den tydeligste melodien. Av og til er lederens rolle å spille den melodien som gir de andre rom for å skinne. Noe å trene på for oss ikke-fiolinister også!

I går tenkte jeg på to ord som ikke har noe med hverandre å gjøre, selv om de av og til kan bety noe av det samme. Det ene er resonans, det andre er resonnere.

Resonans er fysisk – en gjenklang, når lyd setter noe i svingninger og lyden og dette «noe» forsterker hverandre ved å svinge sammen. Når det skjer i musikken forsterkes tonen. Og noen gode ganger gir musikken gjenklang i oss slik at vi kjenner at vi rent fysisk er en del av musikken. Andre ganger er det en mental gjenklang, musikken passer så godt med hvordan vi kjenner oss akkurat da, eller minner om noe dyrebart eller sårt, slik at den finner gjenklang, ikke bare i kroppen men i sjelen.

Og hva har det med resonnere å gjøre? I beste fall ingen ting. Mens resonans kommer fra sonans – lyd – kommer resonnere fra ratio – forhold – og brukes om fornuft, om å tenke ut hvordan ting henger sammen.

Men av og til er det fristende, når noe er ukjent eller vanskelig, å velge den tanken og løsningen som passer best med det vi allerede forstår, det som finner gjenklang og passer med alt vi har tenkt før. Det et godt når alle brikkene faller på plass!

Det er bare så fort gjort å bli sneversynt og innskrenket – som alltid å bare ville høre den ene melodien vi vet vil svinge i takt med oss.

Særlig når vi vil at alt skal være som før, tenker jeg. Når julemusikk, julemat og julepynt alltid må være det samme, fordi det hele gjøres for å sette hjertestrengene i de svingningene som skaper julestemningen slik den alltid har vært.

Men tenk om vi trente oss på resonnementer som ikke stemmer med alt vi på forhånd har bestemt oss for? Gi rom til, snu og vende på tanker vi ikke har tenkt før? Det som er viktig for oss vil tåle den prøven. Det som bare er sånn fordi det alltid har vært sånn, vil kanskje bli uviktig. Ja, kanskje det til og med går an å montere flere strenger i hjertet – så noe nytt også kan finne gjenklang og gi glede? Det er iallefall noe å tenke på!

I den gamle diktboken min står dette sitatet:

«Jeg hadde harpen min med meg – men ingen bad meg ta den frem.»

Ikke vet jeg hvem som har sagt det, men det gir noe å tenke på.

Først er det komisk – om jeg skulle ta med en harpe i et selskap kan ingen unngå å se den – om jeg så ikke ble bedt om å spille var det kanskje fordi de andre hadde hørt nok før.

Men så har jeg tenkt, det er jo de færreste harper som har konsertstørrelse. Noen kan holdes i hånden, de minste kan gjemmes i munnen.

Så om ingen ber meg ta frem den, er det vel fordi de ikke vet at den finnes, fordi jeg ikke har latt den vises.

Nå er det sånn at jeg ikke engang kan spille munnharpe. Men hva med det andre jeg og du kan? Har du noen gang hatt følelsen, der kunne jeg gjort en innsats – men ingen spurte meg? Enn om vi alle sitter med innsikt, ferdigheter og talenter som ikke blir tatt i bruk fordi vi ikke tør å pakke «harpen» ut av etuiet sitt?

Det kunne være en julegave til oss selv og til dem rundt oss om vi var raskere til å si, det kan jeg gjøre, det er jeg god på. Om det så bare er en munnharpetrudelutt, så la oss prøve!

Da jeg jobbet på sykehuset var en av de fineste dagene å jobbe på juleaften. Min jobb var jo å ha tid til de sykeste, de som lå til sengs og ofte ikke var i stand til å snakke, langt mindre synge. Jeg visste likevel ikke hva annet jeg kunne gjøre enn å sette meg ved seng etter seng, rolig lese juleevangeliet, sitte en stund og synge noen julesanger.

Noen beveget leppene og var så vidt med. Noen lå helt stille, men likevel var det som om jeg kunne kjenne at hjertet deres sang med.

Noen av dem hadde jeg fulgt gjennom flere uker og hadde fått høre hvordan salmene de lærte på skolen og de aller første lært av mor, hadde vært bevart i hjertet gjennom hele livet.

Ikke alle hadde sunget dem høyt så ofte under livsveien, men jeg hadde hørt mange historier om hvordan sangene i hjertet hadde tont med og gitt styrke i motbakkene.

Så fikk jeg det privilegiet å være med i hjertesangen inn i de siste timene.

Jeg vet det ligger noen slike salmer i mitt hjerte også, og mange av dem er julesanger, jeg passer godt på dem og tenker at om jeg skal få kraft fra dem når det trengs må jeg sørge for at de ikke er overdøvet av all støy som bare gir mismot og forvirring.

Har du kjent etter hvilke sanger som ligger i hjertet ditt?

Hvorfor er trommer julepynt? Det har aldri hendt at trommer har satt meg i julehumør, jeg vet om bare en julesang med tromme i og jeg klarer ikke å komme på noen ting trommer kan symbolisere som har med julen å gjøre …

Altså rytmer er fint, og jeg liker mye bedre musikk med rytmer enn utflytende, ubestemmelige musikalske lyder – men trommer?

Så lite visste jeg, men heldigvis har andre mer å fortelle. Etter et raskt internettsøk, er jeg nå der at jeg tenker det er behov for en skikkelig stortromme til jul.

Jeg hadde slett ikke tenkt over at Bibelen har mange referanser til trommer, det er jo dem som signaliserer at kongen kommer. Å rydde veg for Herren skjer med trommevirvler og fanfarer! Så leste jeg også at trommen brukes i mange religiøse seremonier for å tømme tankene for alt som ikke hører til i kontemplasjonen. Gjennom tidene har det jo også vært de som kobler trommer med magiske ritualer og derfor mener de ikke hører hjemme i kirke og julefeiring. Det er alltid mange meninger om hva symboler er et bilde på.

Men jeg? Jeg er nå klar til å trene på trommevirvler sammen med «Little drummer boy», for her skal det ikke være tvil om at det er en konge som kommer.

Ja det kan til og med hende at det kommer noen trommer på juletreet!

Rett som det er, når som helst i løpet av året, kan du høre meg synge julesanger. Noen ganger høyt, men også som svak nynning mens jeg gjør noe annet.

Det er ikke det at jeg ikke kan andre sanger – men når jeg ikke tenker etter hva jeg skal synge, kommer julesangene.

Så snakket vi her en dag om kjenningsmelodier, slik det kan være i film og teater, at en person følges av et eget musikalsk tema. Hva ville jeg valgt? Hva ville du valgt om en melodi skulle varsle at nå kommer du inn i handlingen, eller slik er du?

Det blir jo straks vanskeligere og kanskje umulig. Vi er jo så mye – og jeg vet ikke om en melodi som passer alle sinnstemninger og egenskaper. Vi tenkte videre og funderte. En kjenningsmelodi understreker hvordan personen skal være i denne settingen – det sier hvordan personen velger å fremstå, men ikke alt om personen.

Det omgis vi med hele tiden, mennesker som gjennom godt polerte medier vil få oss til å tro at slik er de, slik er virkeligheten, og så tjener de penger på at vi tror på det. Da er det viktig å bli gjenkjent.

Men for meg, når jeg bobler over av julesanger, er det ikke fordi jeg vil fremstå som noe, eller har noe å selge som kan hjelpes av et juleimage. For meg handler det om hvem jeg er, samme hvem som hører på eller ikke. Kjenningsmelodien er ikke for andre, men for meg selv, for å minne meg selv om hvem jeg er og hvem jeg vil være.

Jeg har nemlig lagt merke til at veldig ofte kommer julesang ellers i året når jeg har altfor mye å gjøre, og ikke aner hvordan jeg skal få det til. Da er det som om sjelen minner meg på – hva er kjernen i livet ditt, hva er faktisk viktig? Og da dukker en eller annen julesang opp – og sier på nytt: For meg er dette at vi faktisk har grunn til å feire jul, kjernen.

Vi er ikke alene i verden, det er en som har kommet med fred og glede, som jeg kan stole på uansett hva slags utfordringer jeg møter.

Så om det ikke alltid er den samme julesangen, så vil det alltid tone julesanger fra meg – stille eller høyt, men alltid jul!

Vi liker å høre på musikk av Bach – og ofte er det musikere som legger stor innsats i å spille autentisk. Slik det ville høres ut for barokkens publikum. Historisk riktige instrumenter – nylagde eller gamle – og grundige studier av de partiturer og fragmenter som finnes.

Det er bare det, at det er umulig. Barokkmusikken ble sjelden skrevet helt ut – oftest var de i basso continuo-form. Det vil si at grunntonen, med rytmen som bærer det hele var tydelig. Denne ble gjerne spilt av en cello. I noen tilfeller ble så harmoniene skrevet inn over denne linjen. Resten av musikerne kunne så improvisere ut fra disse akkordene. Noen ganger ble også harmoniene utelatt og musikerne utviklet musikken ut fra basso stemmen.

All den musikken som blir så nitidig forsøkt spilt riktig – var altså ikke nødvendigvis lik fra en oppføring til en annen på Bachs tid en gang.

Kan hende det kan sies om alle forsøkene på å gjenskape «gammeldags jul», «barndommens jul», ja alt som har vært, også?

Enn om vi nøyde oss med en basso continuo i hverdagslivet og i høytidsfeiring også? Rett og slett ikke forsøke å gjenskape, men bare lytte etter grunntonen og rytmen. Da kan variasjonene være nye og friske, men samtidig tradisjonsbærende og gjenkjennelige. Et år triller julepynt, mat, selskap og aktiviteter virutuost gjennom juledagene. Et annet år plukker vi bare frem de akkordene som fremhever grunntonen på aller enkleste vis.

Ettersom årene har gått, har jeg blitt mer og mer sikker på at det som har vært ikke kan gjenskapes, og er like uoppnåelig som å spille det samme som Bach hørte.

Men om vi lar det hele være en fornøyelig jam session med variasjoner over det som var, det som er og det som skal bli, da blir det en helt autentisk barokk jul.