Samlingen med koselige julebøker for både store og små har vokst seg ganske stor etterhvert, og etterhvert som vi de siste årene pusser opp bit for bit av huset vårt, flyttes ting rundt. Hvordan få plass til denne bokstabelen? Litt her og litt der, og hvor var det nå egentlig? Så da jeg tenkte jeg skulle skrive en adventspost om alle de superkoselige barnejulebøkene som har gledet oss alle – kunne jeg ikke finne dem. Jeg hadde et minne som ledetråd – den boken jeg tenkte å ta utgangspunkt i var veldig stor! Jeg husker minstemann på fanget da vi leste den. De små nevene tok rundt hjørnene på boka og boka dekket hele fanget hans. Boken, Christmas in Exeter Street, var forunderlig magisk, et helt vanlig hus får plass til tanter og onkler og ukjente fremmede. Alle er velkommen, folk sover i vinduskarmer og på peishyllen, i kjøkkenskap og på loftet – og det blir selvfølgelig den beste julen noen har vært med på.

Så jeg lette og lette, og innimellom mye annet rart fant jeg et lite hefte – hva? Ikke helt A4 format, kunne det være samme bok? Nå ville boken forsvunnet i nevene på gutten som var blitt en voksen arbeidskar, og jeg tenker på hvor mye julefeiring og hvor mange julebøker som er nostalgi. Et forsøk på å finne tilbake til det som var – eller det vi trodde var. Men enn om vi tenkte mer på hva vi har tatt med videre fra alt som har vært,og hva er verdt å ta med videre? Minnet om de små barnehendene er med meg, mammahjertet er fullt av slike skatter. Men det viktigste er vel at gutten med de små hendene som ble store har tatt med seg akkurat den hjertevarmen, gjestfriheten og rausheten som boken delte med oss. Da er det vel egentlig det samme hvor alle de fine julebøkene er akkurat nå – skattene fra dem har vi jo med oss.

Siste kapitel av «A Christmas Carol» av Charles Dickens

Scrooge kommer til seg selv mens han klamrer seg til sengestolpen, og springer til vinduet, det er snø, det er sol, det er morgen – men når?

Forunderligst av alt – etter at Scrooge tror juleåndene har brukt flere netter på å lære bort disse vanskelige leksene – så har tiden nesten stått stille!

Scrooge rakk denne julen, den som starter akkurat nå, før alt som kunne ha skjedd skjer, mens han fremdeles kan gjøre de dystre spådommene til skamme.

Han kaster seg ut i julefryden, generøsiteten og gleden, alt som har vært ligger bak og han griper enhver mulighet til å rette opp det han var redd var uopprettelig.

Han omfavner julen som mer enn en dag – men som en måte å leve på, å komme hverandre i møte på, som gjelder hele året – jeg vil feire jul i hjertet hele året – lover han.

I dag er det 4. søndag i advent – og vi rekker også julen som er nå! Det er ikke for sent å gjøre denne julen til noe vi feirer i hjertet hele året, det er slett ikke for sent å legge av seg alt som kunne vært annerledes, alt som ikke ble som vi tenkte.

Vi er akkurat i tide til å få gå frydefullt inn i julen og tenke på hvor vi kan starte på nytt, hvem vi kan gjøre en forskjell for, hvem som vil ha det bedre fordi vi feirer jul – med hjertet.

En gang for lenge siden så jeg en østerriksk julefilm, der en dirndl-kledd husmor danset fra rom til rom i tyrolerhuset med store trau fylte med julebakst. Hun nynnet og sang – og alle andre på gården sang med: «Weihnachtsduft im jedem Raum, fröliche Weinacht uber all».

Sånn ser jeg det i grunnen for meg når jeg finner frem de to bøkene som åpnes aller mest i førjulstiden – min egen grønne bok med våre juleoppskrifter og «Ultimate Christmas», som rommer alle juleoppskriftene vi bruker, – ja, sammen med alle de løse lappene som ramler ut. Der er tranebærsausen som er så god, der er sandkakene fra Karis mor som alltid blir vellykket og krumkakene fra Kristins mor som er de tynneste og lekreste. Der er tropisk aroma-oppskriften fra mormor – med gamle fettflekker og snodige omregninger fra merker til gram.

Ingen bok vekker så mange minner og skaper så mange forventninger som disse to bøkene.

Det rareste er at det meste ikke blir laget, for hvert år blir det mindre og mindre førjulsstyr. Nå baker vi det vi synes er godt, og lager middager og tilbehør utfra det vi får lyst på, som regel fra disse kokebøkene, men slett ikke det samme hvert år.

Likevel, når disse bøkene åpnes sprer julelukten seg med en gang, selv før vi er i gang med matlagingen. Det er nesten som det bare mangler å tralle seg gjennom huset – og så blir det jul!

«Covenant of Water» av Abraham Verghese

Et enormt lerret er spent opp, det spraker av farger, det lukter av krydder og det vrimler av personer, et utall historier fortelles samtidig. Slik er fortellingen Abraham Verghese lukker oss inn i, like innsiktsfull, kunnskaprik og fengende som jeg kunne forvente etter å ha lest den forrige boken hans.

Og hva handler boken om? Dersom vi stiller oss foran dette lerretet tror jeg det er som andre massive kunstverk, det må tas i porsjoner, og historien blir like forskjellige som vi er. Selv om Verghese understreker at dette ikke er selvbiografi, er den likevel basert på hans bestemors fortellinger og foregår i Kerala, der han kommer fra.

Den biten av historien som grep meg, er selve renningen i veven, fortellingen om lille Ammachi som giftes bort som 12 åring, men blir matriarken som holder generasjonene sammen. Ammachi og familien hennes er Thomaskristne – en annen fascinerende fasett av historien, et samfunn som har vært kristne nesten 1000 år lenger enn Norge. Hvordan klarer Ammachi å ta vare på troen, finne frem til et fellesskap?

Vi hører om høytider og lengselen etter å ha en egen bibel, vi hører fornøyelige historier om amerikanske vekkelsespredikanter, og India, som et gammelt kristent land, den historien ser helt anderledes ut sett derfra, enn det jeg trodde jeg visste.

Nøster vi tak i andre fortellingstråder kan vi finne regionens historie, medisinsk utvikling, rasediskriminering, kastesamfunn, overtro og inderlig fromhet og gjennom det hele en underlig tilstand som rammer hvert slektledd. Og det er en fortelling om mislykket utviklingshjelp fra kunnskapsløse industriland. Den historien er også en annen enn den vi vokste opp med.

Disse små delene av det store bildet var nok til å gjøre boken til en varig favoritt, nå skal jeg snart lese den på nytt og se om ikke jeg får enda fler oppdagelser av ting som slett ikke er slik jeg trodde de var – samtidig som jeg gleder meg til å følge Ammachi en gang til – nå som jeg vet det gikk bra til slutt.

Og dette er slett ikke en julebok – men en anbefaling om en bok som rommer hele livet, malt med helt andre farger enn vi kanskje trodde det skulle ha, en historie vi ikke blir ferdig med.

«The Angel Tree – A Christmas celebration»

I riktig gamle dager – på 80 tallet en gang – fantes det verken internett eller Amazon. Å få tak i spesielle, engelske bøker var en skattejakt, med papirkataloger og medlemsskap i engelske bokklubber. Og som skattejakter flest, har ikke alt bevart magien. Men denne boken, den er en av de første jeg finner frem fra juleboksamlingen min hvert år. Den fenget umiddelbart da jeg fikk den. Jeg gikk straks i gang med å lage engler og å drømme om at jeg en gang skulle få se engletreet på ordentlig.

Boken er egentlig bibelvers om engler og bilder av napolitanske krybbefigurer fra 1700 tallet, men tråden som binder det hele sammen er billedkunstneren Loretta Hines Howard. Hun fikk noen antikke krybbefigurer i bryllupsgave, og derfra startet en livslang leting og samling etter de flotteste italienske engler og figurer.

Etter 40 år donerte hun de mest verdifulle figurene til den permanente samlingen til The Metropolitan Museum of Art, og da ble engletreet skapt. Hvert år, fra 1964 og frem til i dag, bygges et stort julelandskap opp under et høyt juletre dekket av engler. Englene er vakre, med terracottahoder og -hender, og kjoler av silke. Alle er laget av anerkjente kunstnere i sin tid og alle er forskjellige.

Det var englene som fenget meg – men den søreuropeiske måten å bygge opp historien rundt krybben på som fortsetter å fengsle. Mens vi gjerne har lagd oss et bilde av hvordan folk så ut på Jesu tid, og lager krybbefigurer etter det, er disse krybbene hverdagshistorie, full av underfundige episoder, folk som ligner mistenkelig på naboen, folk som er opptatt av sitt og ikke har sett det som skjer, akkurat der, at Gud kommer rett inn i det kjente livet, i vår tid, i vår hverdag.

Boken forteller også om kunstnerne som lagde figurene og om de små historiene som foregår overalt i det store landskapet.

Siden har jeg sett slike krybber på ordentlig, særlig i Frankrike, jeg har kjøpt noen figurer, men jeg har aldri fått kommet meg til New York i adventstiden for å oppleve akkurat dette.

Lenge drømte jeg om at en gang skulle det bli, nå tenker jeg at det blir som det blir, kanskje? Det som er viktigere er vel å se det julekrybbelandskapet våre liv er en del av. Vi lever jo også hverdagslige liv, vi holder jo også på med alt mulig, men forhåpentligvis ser vi at midt i det hele er Gud, midt iblant oss toner englesangen, ikke bortgjemt men akkurat der vi er.

«Juleoratoriet» av Johann Sebastian Bach

Og ja, jeg vet at det også er en roman som heter «Juleoratoriet», men dette handler om den andre boken som kommer først ut av min juleboksamling hvert år: Noten til Bachs Juleoratorium. Den ble kjøpt i 1977, er mørkegrønn med gullskrift – og er nesten magisk.

«Når du kommer til Trondheim, må du prøve å bli med i Oratoriekoret», sa musikklæreren min på Namdal gymnas da vi skulle flytte. Riktignok hadde vi mye klassisk musikk hjemme, men jeg visste ikke hva han snakket om. Likevel, da jeg så annonsen om prøvesang troppet jeg opp, fikk lov til å begynne, og en utrolig verden åpnet seg. Å stå som en av nesten 100 sangere, der stemmen og kroppen blir ett med kirkerommet, der helheten blir uforklarlig større enn enkeltelementene, å kunne juble ut den vakreste kirkemusikk i selveste Nidarosdomen, det må oppleves! Da det nærmet seg jul fikk jeg til og med vite at vi skulle synge en hel konsert med julemusikk, «Juleoratoriet» – som jeg ikke hadde hørt om. Siden da har Bach fulgt meg i alle livets situasjoner, det er noe med harmoniene, rytmen, tekstene som kjennes som en del av meg, en gave!

Det ble ikke så mange juler jeg fikk sunget i Nidarosdomen, livet endret seg, med nye krav og nye begrensninger, men den grønne boken, der sopranstemmen en merket med rødt, den leser jeg hver jul. Noen ganger synger jeg med, de fleste gangene er det fantastiske kor som synger på en av jule-CDene mine, mens jeg følger med.

Jeg vet ikke hvor mange kor jeg har hørt, levende eller på CD, det jeg vet er at musikken er ny hver gang, selv om tonene og ordene er de samme, gjenkjennbare vennene. Å ha en bok, der så mye glede strømmer ut, på nytt og på nytt … for en gave!

Neste kapitel i «The Christmas Carol»

Den siste ånden er så skummel at Scrooge skjelver i knærne. Ånden for juler som skal komme er hyllet inn i grått, sier ingen ting, og det er umulig å se øynene til ånden, bare bevegelser i kappen og en hånd som peker, videre og videre fra det ene stedet tristere enn det andre. Stakkars Scrooge prøver å få svar på spørmålene sine – er dette slik kommende juler blir, uansett hva jeg gjør? Og hvem er den stakkars mannen ingen savner og ingen kan huske en god ting om? Det siste får han svar på – da ferden ender ved hans egen gravstein. Det første kan han bare ane svaret på, kan noe gjøres for å endre historien?

Jeg stopper et øyeblikk opp ved dette – det kan da ikke bare være for å huskes vi skal gjøre gode gjerninger? Om det er skrekken for å bli glemt som driver frem endring er det vel ganske egoistisk. Men så øyner jeg dypere nyanser og tenker Scrooge tvinges til å tenke på hva han har brukt livet til. Alle de mulighetene han har hatt til å gjøre livet bedre for andre, og alle sjansene har gått forbi, ingenting har han gjort. Nå er dette virkelig en fortelling i svart hvitt, så ille stelt er det ikke for de fleste, men kan hende likevel, er dette lille kapitelet i en gammel julefortelling en påminnelse til oss om at selv små ting vi bidrar med kan endre andres liv – på godt og ondt. Da gjelder det å se etter det gode!

«Small things like these» av Claire Keegan

Hva er akkurat de små tingene, – i et liv, i en verden, i en liten irsk landsby som forbereder seg på jul, – som forteller den store historien og den ufattbare sammenhengen alle de små tingene er bundet sammen av?

Det er ikke uten grunn at Claire Keegan hylles som vår tids språklige mester. Helt presist løfter hun frem kråkene som sloss om pizzaesker, et langt blikk mot en blå veske, en jente med uklipte tånegler, et puslespill med 500 brikker som julenissen aldri kom med, og gjennom disse bildene kjenner vi at vi forstår hele livet til de menneskene vi møter.

Gjennom øyeblikk som kan virke tilfeldige, ser vi utover landsbyidyllen og inn i et samfunn kontrollert av frykten for å gjøre noe som vekker de «stores» mishag.

Og så er det nettopp det hovedpersonen, William, gjør – en handling han nesten ikke tør, men som han vet må gjøres, for å vite at en gang gjorde han det eneste rette.

En stille, modig familiefar – et sosialt opprør som vil koste. Jeg blir glad i William og familien hans, og fylt av undrende respekt over valget hans.

Enn om jeg hadde vært så modig! Enn om det er noen små ting i det store jeg ikke har sett, men som det er jeg som skal gjøre noe med?

«Paradise» av Abdulrazak Gurnah
Det er rart hvordan vi ikke leser det samme, selv når vi leser samme bok. Jeg var helt betatt av skildringene i denne boken. Lille Yusuf blir solgt for å dekke farens gjeld – og gjennom hans troskyldige øyne skildres afrikansk landskap, kultur og skikker som er i ferd med å endres. Han er med på utrolige handelsreiser gjennom jungel og over fjell, og jeg har snakket med mange som først og fremst kjenner at det er Gurnahs tema. For meg var det mest fascinerende alle samtalene ved leirbålet når den strevsomme dagen var over – der kristne, muslimer og de gamle religionene beskriver hvordan Gud er, og hvordan han absolutt ikke kan være, og hvordan hver enkeltes livserfaring og barnelærdom gir helt ulike resultater. Så lærer Yusuf seg å lese,og kan fortelle fra koranen hvordan det egentlig er – men det stemmer jo ikke med den handelsreisende som har lest Bibelen og mener han har svaret. Lange samtaler med undring, noe som deles og det vanskeligste som holdes tilbake. Og midt i alt dette, Yusuf er jo slave, og på utsiden av de store festene – for meg blir det en tankevekker, hvor er klokskapen, undringen, refleksjonen? Iallefall ikke der alle sannheter er etablert og fastlåst uavhengig av livet selv. Og ikke nødvendigvis der religion er å holde fast på tradisjoner, det som støtter det etablerte, men ikke er en del av et levd liv – imøte med det uforklarlige guddommelige.

«Maureen Fry and the Angel of the North» av Rachel Joyce

Om det er noe jeg har lært om sorg og sorgarbeid, så er det dette: Alle måter å sørge på er like «riktige» – men mange familier som rammes av felles sorg lar tanken «de andre sørger ikke riktig» slå rot. Da er det ikke rom for å trøste eller bygge hverandre opp. Der vi virkelig trenger hverandre, makter vi ikke å favne forskjelligheten og bredden i sorgen.

Maureen og Harold Fry hadde det slik, da sønnen tok sitt eget liv, kapslet inn i egen sorg og uuttalte formeninger, går de seg mer og mer inn i hver sin sorgboble. Helt til Harold legger ut på sin pilgrimsreise mot nord og finner en slags forsoning og en vei å gå videre. Det er en annen bok: «The pilgrimage of Harold Fry». I «Angel of the North» har det gått ti år, og Maureen er fremdeles gledesløst fanget i sorgen. Hun hører om et minnested der det er et minnesmerke over sønnen – og må bare se det. Underveis møter hun alt hun ikke vil møte, ukjente, rare, anderledes tanker og mennesker – og i gjennom disse motvillige møtene går hennes vei til sjelero. Historien må leses, jeg kan bare fundere på hvorfor den er en av bøkene som har gjort mest inntrykk på meg gjennom året. Ytre sett skjer det ikke så mye, en godt voksen dame kjører nordover, det er snø, korona og mørkt, hun møter noen og kjører hjem igjen. Innvendig og i forholdet mellom ektefellene røres de dypeste strengene som har nesten har rustet bort.

Jeg tror det er dette som berører meg.

Sønnen er like død, årene har gått, men de famler seg til en slags ny start sammen.

Maureen møter ikke vidundermennesker og klokskap, men helt vanlige mennesker som tar seg tid, aksepterer at sorgen tar den plassen den tar, mennesker som orker å stå i det sammen med henne uten å overdramatisere. Det kjennes riktig, og kan hende er det slik vi kan hjelpe hverandre. Det er ikke de ekstraordinære, fantastiske tingene vi skal lete etter når vi undres på hvordan ialledager vi kan hjelpe. Maureen får hjelp av tørt tøy, en seng når hun trenger det, en bolle med suppe, det kan vi vel klare gi?

https://en.m.wikipedia.org/wiki/Angel_of_the_North