Lengst nord i USA, på Stillehavskysten i Alaska, ligger Tongass-skogen. Her er det snø, kulde og vind store deler av året, og her er hjemstedet til sitkagranen.

I mildere klima vokser den fort og er verdifull som trevirke. I dette barske klimaet vokser den saktere, men er desto mer dyrebar – for akkurat disse hardføre livsvilkårene, med tette årringer og jevn vekst gir treet helt spesielle egenskaper. Dette er nemlig skattkammeret til instrumentmakere som leter etter dyp resonans i klangbunnen. Byggerne av Steinwayflyglene sier at det ikke finnes andre trær som kan gi så dyp og fyldig resonans.

Så med en klangbunn fra vintermørke skoger legges grunnlaget til vakker musikk – om bare de riktige tonene spilles da.

For oss mennesker tenker jeg vår klangbunn, hvilken gjenklang noe kan gi i oss, dannes av alt vi har opplevd, blitt utsatt for, sørget og gledet oss over.

Jeg sier ikke at hardføre livsvilkår gir en dypere klang og dermed skulle være bra, men når noen kjenner de har mange dårlige minner om julen at de ikke orker å feire kan det kanskje være en ide å bytte toner som spilles?

Går det an å finne nye toner som når de møter den klangbunnen livet faktisk har gitt oss er det godt og vakkert?

Vi snakket sammen om en felles bekjent som hadde gått igjennom en vanskelig tid og ikke helt kommet i gang igjen. Det er en streng som har røket i henne, sa min venninne.

Det hender at en fiolinstreng eller en gitarstreng ryker. Under øving betyr det ikke så mye, det er bare å skifte strengen, men skjer det under en konsert er det bare om du ikke spiller du får gjort det. Joda, det er eksempler på solister som har stoppet stykket, gått ut av konsertsalen, kommet tilbake med ny e-streng og startet på nytt.

Men ellers er det to valg, enten å spille videre på de strengene som er, som selvfølgelig krever lynrask veksling til nye grep, eller å stole på laget, at et reserveinstrument vil sendes fremover i orkesteret til den uheldige, eller at andre tar over din del til du er klar.

Det som ikke går, er å gjemme den røkne strengen under de andre og tro ingen hører at den skaper feil vibrasjoner i alle de andre.

Det som heller ikke går, er å late som alle tonene som var tenkt for denne strengen, ikke skal spilles men bare kan hoppes over.

Spilling og strenger kan håndteres og læres, men når livet tar tak, river over strenger og ikke gir mulighet til å sette inn nye… da kan livsmusikken vår bli både skurrende og disharmonisk, å takle det kan ikke læres. Den som prøver å spille videre som om ingen ting var hendt, lurer ingen, den røkne strengen henger der – for alle å se.

Jeg kan jo ikke spille fiolin, men jeg skulle tro det er viktig for alle å få vite at en av musikerne trenger assistanse.

Og jeg tror det gjelder livet også – om et menneske jeg møter orker å si «jeg må lære meg å spille på nytt» eller «jeg stoler på laget for dette klarer jeg ikke alene» vil vi stille opp, med nye instrumenter, strenger og trøst.

Og så vet vi at livet er mye skjørere enn et fysisk instrument, vi kan både ødelegge og bli ødelagt slik at det aldri kan repareres. Har vi da raushet til å la alle slags instrumenter få spille med på laget? Har vi da mot til selv å si, akkurat nå – og kanskje aldri – klarer jeg ikke dette?

Og aller mest – hvordan ser en advents- og juletid ut når det ikke handler om å vise frem det perfekte – men om å gi rom for livet, både det ødelagte og det som er bra, rett og slett for nåden?

Det er mange julekantater, juleoratorium, sanger og viser – men ikke så mange julesonater. Rart, for om julen var et musikkstykke ville sonateformen være helt klar synes jeg. En sonate har et grunntema, som utbroderes og utvikles, med overgangstema – en bro – imellom. Det samme temaet kan spilles i dur og i moll, gjenkjennelig og nesten ikke.

Akkurat slik som julen er om vi gir livet rom, det trenger ikke være samme variasjon over temaet hvert år, noen år må være overgangen til noe annet og noen år er mer mollstemte enn andre, noen er jublende, andre rolige, men alltid det samme enkle temaet som ligger til grunn.

I år tenker vi å skrive om alle de måtene musikk og musikkuttrykk kan si noe om livet og hvordan vi har det, om både jul og julefryd.

Vi sees 1. desember!

Samlingen med koselige julebøker for både store og små har vokst seg ganske stor etterhvert, og etterhvert som vi de siste årene pusser opp bit for bit av huset vårt, flyttes ting rundt. Hvordan få plass til denne bokstabelen? Litt her og litt der, og hvor var det nå egentlig? Så da jeg tenkte jeg skulle skrive en adventspost om alle de superkoselige barnejulebøkene som har gledet oss alle – kunne jeg ikke finne dem. Jeg hadde et minne som ledetråd – den boken jeg tenkte å ta utgangspunkt i var veldig stor! Jeg husker minstemann på fanget da vi leste den. De små nevene tok rundt hjørnene på boka og boka dekket hele fanget hans. Boken, Christmas in Exeter Street, var forunderlig magisk, et helt vanlig hus får plass til tanter og onkler og ukjente fremmede. Alle er velkommen, folk sover i vinduskarmer og på peishyllen, i kjøkkenskap og på loftet – og det blir selvfølgelig den beste julen noen har vært med på.

Så jeg lette og lette, og innimellom mye annet rart fant jeg et lite hefte – hva? Ikke helt A4 format, kunne det være samme bok? Nå ville boken forsvunnet i nevene på gutten som var blitt en voksen arbeidskar, og jeg tenker på hvor mye julefeiring og hvor mange julebøker som er nostalgi. Et forsøk på å finne tilbake til det som var – eller det vi trodde var. Men enn om vi tenkte mer på hva vi har tatt med videre fra alt som har vært,og hva er verdt å ta med videre? Minnet om de små barnehendene er med meg, mammahjertet er fullt av slike skatter. Men det viktigste er vel at gutten med de små hendene som ble store har tatt med seg akkurat den hjertevarmen, gjestfriheten og rausheten som boken delte med oss. Da er det vel egentlig det samme hvor alle de fine julebøkene er akkurat nå – skattene fra dem har vi jo med oss.

Siste kapitel av «A Christmas Carol» av Charles Dickens

Scrooge kommer til seg selv mens han klamrer seg til sengestolpen, og springer til vinduet, det er snø, det er sol, det er morgen – men når?

Forunderligst av alt – etter at Scrooge tror juleåndene har brukt flere netter på å lære bort disse vanskelige leksene – så har tiden nesten stått stille!

Scrooge rakk denne julen, den som starter akkurat nå, før alt som kunne ha skjedd skjer, mens han fremdeles kan gjøre de dystre spådommene til skamme.

Han kaster seg ut i julefryden, generøsiteten og gleden, alt som har vært ligger bak og han griper enhver mulighet til å rette opp det han var redd var uopprettelig.

Han omfavner julen som mer enn en dag – men som en måte å leve på, å komme hverandre i møte på, som gjelder hele året – jeg vil feire jul i hjertet hele året – lover han.

I dag er det 4. søndag i advent – og vi rekker også julen som er nå! Det er ikke for sent å gjøre denne julen til noe vi feirer i hjertet hele året, det er slett ikke for sent å legge av seg alt som kunne vært annerledes, alt som ikke ble som vi tenkte.

Vi er akkurat i tide til å få gå frydefullt inn i julen og tenke på hvor vi kan starte på nytt, hvem vi kan gjøre en forskjell for, hvem som vil ha det bedre fordi vi feirer jul – med hjertet.

En gang for lenge siden så jeg en østerriksk julefilm, der en dirndl-kledd husmor danset fra rom til rom i tyrolerhuset med store trau fylte med julebakst. Hun nynnet og sang – og alle andre på gården sang med: «Weihnachtsduft im jedem Raum, fröliche Weinacht uber all».

Sånn ser jeg det i grunnen for meg når jeg finner frem de to bøkene som åpnes aller mest i førjulstiden – min egen grønne bok med våre juleoppskrifter og «Ultimate Christmas», som rommer alle juleoppskriftene vi bruker, – ja, sammen med alle de løse lappene som ramler ut. Der er tranebærsausen som er så god, der er sandkakene fra Karis mor som alltid blir vellykket og krumkakene fra Kristins mor som er de tynneste og lekreste. Der er tropisk aroma-oppskriften fra mormor – med gamle fettflekker og snodige omregninger fra merker til gram.

Ingen bok vekker så mange minner og skaper så mange forventninger som disse to bøkene.

Det rareste er at det meste ikke blir laget, for hvert år blir det mindre og mindre førjulsstyr. Nå baker vi det vi synes er godt, og lager middager og tilbehør utfra det vi får lyst på, som regel fra disse kokebøkene, men slett ikke det samme hvert år.

Likevel, når disse bøkene åpnes sprer julelukten seg med en gang, selv før vi er i gang med matlagingen. Det er nesten som det bare mangler å tralle seg gjennom huset – og så blir det jul!

«Covenant of Water» av Abraham Verghese

Et enormt lerret er spent opp, det spraker av farger, det lukter av krydder og det vrimler av personer, et utall historier fortelles samtidig. Slik er fortellingen Abraham Verghese lukker oss inn i, like innsiktsfull, kunnskaprik og fengende som jeg kunne forvente etter å ha lest den forrige boken hans.

Og hva handler boken om? Dersom vi stiller oss foran dette lerretet tror jeg det er som andre massive kunstverk, det må tas i porsjoner, og historien blir like forskjellige som vi er. Selv om Verghese understreker at dette ikke er selvbiografi, er den likevel basert på hans bestemors fortellinger og foregår i Kerala, der han kommer fra.

Den biten av historien som grep meg, er selve renningen i veven, fortellingen om lille Ammachi som giftes bort som 12 åring, men blir matriarken som holder generasjonene sammen. Ammachi og familien hennes er Thomaskristne – en annen fascinerende fasett av historien, et samfunn som har vært kristne nesten 1000 år lenger enn Norge. Hvordan klarer Ammachi å ta vare på troen, finne frem til et fellesskap?

Vi hører om høytider og lengselen etter å ha en egen bibel, vi hører fornøyelige historier om amerikanske vekkelsespredikanter, og India, som et gammelt kristent land, den historien ser helt anderledes ut sett derfra, enn det jeg trodde jeg visste.

Nøster vi tak i andre fortellingstråder kan vi finne regionens historie, medisinsk utvikling, rasediskriminering, kastesamfunn, overtro og inderlig fromhet og gjennom det hele en underlig tilstand som rammer hvert slektledd. Og det er en fortelling om mislykket utviklingshjelp fra kunnskapsløse industriland. Den historien er også en annen enn den vi vokste opp med.

Disse små delene av det store bildet var nok til å gjøre boken til en varig favoritt, nå skal jeg snart lese den på nytt og se om ikke jeg får enda fler oppdagelser av ting som slett ikke er slik jeg trodde de var – samtidig som jeg gleder meg til å følge Ammachi en gang til – nå som jeg vet det gikk bra til slutt.

Og dette er slett ikke en julebok – men en anbefaling om en bok som rommer hele livet, malt med helt andre farger enn vi kanskje trodde det skulle ha, en historie vi ikke blir ferdig med.

«The Angel Tree – A Christmas celebration»

I riktig gamle dager – på 80 tallet en gang – fantes det verken internett eller Amazon. Å få tak i spesielle, engelske bøker var en skattejakt, med papirkataloger og medlemsskap i engelske bokklubber. Og som skattejakter flest, har ikke alt bevart magien. Men denne boken, den er en av de første jeg finner frem fra juleboksamlingen min hvert år. Den fenget umiddelbart da jeg fikk den. Jeg gikk straks i gang med å lage engler og å drømme om at jeg en gang skulle få se engletreet på ordentlig.

Boken er egentlig bibelvers om engler og bilder av napolitanske krybbefigurer fra 1700 tallet, men tråden som binder det hele sammen er billedkunstneren Loretta Hines Howard. Hun fikk noen antikke krybbefigurer i bryllupsgave, og derfra startet en livslang leting og samling etter de flotteste italienske engler og figurer.

Etter 40 år donerte hun de mest verdifulle figurene til den permanente samlingen til The Metropolitan Museum of Art, og da ble engletreet skapt. Hvert år, fra 1964 og frem til i dag, bygges et stort julelandskap opp under et høyt juletre dekket av engler. Englene er vakre, med terracottahoder og -hender, og kjoler av silke. Alle er laget av anerkjente kunstnere i sin tid og alle er forskjellige.

Det var englene som fenget meg – men den søreuropeiske måten å bygge opp historien rundt krybben på som fortsetter å fengsle. Mens vi gjerne har lagd oss et bilde av hvordan folk så ut på Jesu tid, og lager krybbefigurer etter det, er disse krybbene hverdagshistorie, full av underfundige episoder, folk som ligner mistenkelig på naboen, folk som er opptatt av sitt og ikke har sett det som skjer, akkurat der, at Gud kommer rett inn i det kjente livet, i vår tid, i vår hverdag.

Boken forteller også om kunstnerne som lagde figurene og om de små historiene som foregår overalt i det store landskapet.

Siden har jeg sett slike krybber på ordentlig, særlig i Frankrike, jeg har kjøpt noen figurer, men jeg har aldri fått kommet meg til New York i adventstiden for å oppleve akkurat dette.

Lenge drømte jeg om at en gang skulle det bli, nå tenker jeg at det blir som det blir, kanskje? Det som er viktigere er vel å se det julekrybbelandskapet våre liv er en del av. Vi lever jo også hverdagslige liv, vi holder jo også på med alt mulig, men forhåpentligvis ser vi at midt i det hele er Gud, midt iblant oss toner englesangen, ikke bortgjemt men akkurat der vi er.

«Juleoratoriet» av Johann Sebastian Bach

Og ja, jeg vet at det også er en roman som heter «Juleoratoriet», men dette handler om den andre boken som kommer først ut av min juleboksamling hvert år: Noten til Bachs Juleoratorium. Den ble kjøpt i 1977, er mørkegrønn med gullskrift – og er nesten magisk.

«Når du kommer til Trondheim, må du prøve å bli med i Oratoriekoret», sa musikklæreren min på Namdal gymnas da vi skulle flytte. Riktignok hadde vi mye klassisk musikk hjemme, men jeg visste ikke hva han snakket om. Likevel, da jeg så annonsen om prøvesang troppet jeg opp, fikk lov til å begynne, og en utrolig verden åpnet seg. Å stå som en av nesten 100 sangere, der stemmen og kroppen blir ett med kirkerommet, der helheten blir uforklarlig større enn enkeltelementene, å kunne juble ut den vakreste kirkemusikk i selveste Nidarosdomen, det må oppleves! Da det nærmet seg jul fikk jeg til og med vite at vi skulle synge en hel konsert med julemusikk, «Juleoratoriet» – som jeg ikke hadde hørt om. Siden da har Bach fulgt meg i alle livets situasjoner, det er noe med harmoniene, rytmen, tekstene som kjennes som en del av meg, en gave!

Det ble ikke så mange juler jeg fikk sunget i Nidarosdomen, livet endret seg, med nye krav og nye begrensninger, men den grønne boken, der sopranstemmen en merket med rødt, den leser jeg hver jul. Noen ganger synger jeg med, de fleste gangene er det fantastiske kor som synger på en av jule-CDene mine, mens jeg følger med.

Jeg vet ikke hvor mange kor jeg har hørt, levende eller på CD, det jeg vet er at musikken er ny hver gang, selv om tonene og ordene er de samme, gjenkjennbare vennene. Å ha en bok, der så mye glede strømmer ut, på nytt og på nytt … for en gave!

Neste kapitel i «The Christmas Carol»

Den siste ånden er så skummel at Scrooge skjelver i knærne. Ånden for juler som skal komme er hyllet inn i grått, sier ingen ting, og det er umulig å se øynene til ånden, bare bevegelser i kappen og en hånd som peker, videre og videre fra det ene stedet tristere enn det andre. Stakkars Scrooge prøver å få svar på spørmålene sine – er dette slik kommende juler blir, uansett hva jeg gjør? Og hvem er den stakkars mannen ingen savner og ingen kan huske en god ting om? Det siste får han svar på – da ferden ender ved hans egen gravstein. Det første kan han bare ane svaret på, kan noe gjøres for å endre historien?

Jeg stopper et øyeblikk opp ved dette – det kan da ikke bare være for å huskes vi skal gjøre gode gjerninger? Om det er skrekken for å bli glemt som driver frem endring er det vel ganske egoistisk. Men så øyner jeg dypere nyanser og tenker Scrooge tvinges til å tenke på hva han har brukt livet til. Alle de mulighetene han har hatt til å gjøre livet bedre for andre, og alle sjansene har gått forbi, ingenting har han gjort. Nå er dette virkelig en fortelling i svart hvitt, så ille stelt er det ikke for de fleste, men kan hende likevel, er dette lille kapitelet i en gammel julefortelling en påminnelse til oss om at selv små ting vi bidrar med kan endre andres liv – på godt og ondt. Da gjelder det å se etter det gode!