Det er mye som er skremmende for tiden, og det er lett å bli overveldet av den jevne strømmen av trumper og putiner, kriger, klimaprognoser og andre mulige kommende katastrofer. Det blir nesten som man er satt på en daglig dose med bekymringspiller, intatt i stor dose flere ganger om dagen, – et medikament som har som bivirkning at det tar knekken på både livsglede og overskudd, framtidsto og pågangsmot. Har vi tatt for mye av disse pillene? Og hva var det egentlig vi tok dem for?

Overskriften på denne bloggposten dukket plutselig opp i hodet mitt. «Føler du hvor gjerne du vil danse?», og mitt eget umiddelbare svar var «Nei!». Som regel har jeg hatt lett for å kjenne på julens stille boblende glede: «Hurra! Det er jo JUL!», men i år er hjertet mitt stille, og dansetrangen er fraværende.

Men så tenker jeg meg om: Jeg VIL jo danse. Jeg ønsker å kjenne julegleden – og livsgleden igjen. Jada, verden er usikker og potensielt truende, men det løser jo ingenting om jeg lar mulig framtidige problemer ødelegge livsgleden min her og nå. Man skal aldri la døden få sluke livet, – eller som man kan si det på Star Wars vis: «Don’t choose the dark side.» Eller etter mummitroll- logikk: Jo, Hufsa finnes der ute, men du trenger ikke la henne sette seg på bålet som gir lys og varme i vinternatten.

Eller som jeg husker fra min barnetro: «Hver dag har nok med sin egen plage.» «Som din dag er, så skal din styrke være.» Og enda mer sentralt: «Kom til meg alle som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere fred.»

I bunn og grunn tror jeg bekymringene handler om det ukontrollerbare, og om frykten for døden. Dette er byrder som menneskene alltid har båret, – det ligger i vår natur som tenkende vesener i en uforutsikbar verden, som himmelstrebende sjeler i dødelige kropper. Men julens puslespillbrikke passer jo også inn i denne gåten – den er faktisk nøkkelen som låser den opp. Ikke bare for å gi tro og håp i dag, men også for å våge å tro at det fins en himmel av kjærlighet over alt vårt strev, en himmel som står med åpne porter og lengter etter å få ta imot oss. Både i våre hverdager, i våre gleder og sorger, og i evigheten etterpå.

Kanskje jeg faktisk kan tenke på julen som en slags motgift mot bekymringspillene? Kanskje jeg er blitt litt pilleavhengig, faktisk, og har godt av å legge bort katastrofetankene og istedet slippe julegleden til? Bestemme meg for å danse av juleglede, og sette igang før jeg helt kjenner gleden strømme? Av trass, av prinsipp, og av fornuft: For hvordan kan man ellers bli glad? Jeg tror det er på tide å komme meg ut av bekynringspillenes sykerom, og istedet gå en frisk tur i tindrende juleluft? Kanskje det kan fylle på livsgledelageret, og gi styrke til å gå inn i et nytt år? Og kanskje tenke på å redusere bekymringspilledosen til neste år?

Min jul er en gammeldags jul. Jeg har ikke pyntet treet til den 1. desember, og har heller ingen ny, morsom julegenser hvert år. Jeg følger ikke med på julepynt-trendene. Kjenner ingen ny julemusikk. Ser ikke på julefilmer. Jeg vet det, jeg følger ikke med i timen. Men er det så rart? Noe av det som skaper følelsen av jul, er gjentagelsen. Den samme pynten på treet, de samme duftene, de samme gamle juleplatene i bakgrunnen. Kongerøkelse og sølvgutter, julekaker og nystrøkne juleduker, og alt det andre. Juletradisjonene – som gjør at hver jul føles som fortsettelsen på alle juler man har opplevd – som om Julen er et eget sted man vender tilbake én gang i året. Min jul er skapt av min barndoms jul, den var for et halvt århundre siden. Og barndomsjulen min var nok sterkt farget av barndomsjulen til mine foreldre, som nok sikkert hadde noen elementer fra barndomsjulen til mine besteforeldre. Er det rart det blir gammeldags?

Jeg vet inderlig godt – alt dette er helt uvesentlig. Det fins ingen regler for hva man må eller ikke må. Og ser jeg på bilder av tidligere juler fra mitt eget liv, eller blar i julepyntbøker som jeg engang syntes var nydelig vakre, så ser jeg jo at min jul har forandret seg, den også. Kanskje den faktisk ikke er «min gammeldagse jul» lenger, slik jeg har innbilt meg, men noe helt annet – som har vokst ut av levd liv gjennom alle julene og årene jeg har opplevd. Det syns jeg i grunnen er fint.

Men tross alle forandringer, er julen det samme. Min jul og julen til hvem som helst som eventuelt feirer totalt anderledes enn meg, er fortsatt en del av den samme Jul. En tid hvor vi forsøker å skape en helt spesiell tid for oss selv og dem vi er glad i. En høytid hvor vi pynter hjemmet vårt som om det var et tempel. En tid hvor det er lov å være snill og barnlig, og glede seg over alt som er inderlig vakkert og troskyldig. En gledens tid, som henger sammen med julene som har vært, men stadig er ny. Det er som om selve Julen er et fenomen utenfor våre egne små, men akk så viktige feiringer – som våre julevarianter bare blir en blek avskygning av.

Noen ganger orker man ikke. Julen føles overveldende, og man kan ikke se for seg hvordan man skal få til å samle sammen alle elementene, stable alle byggeklossene for å skape den julen man ønsker seg, som alle andre forventer? Kreftene er slutt, og julen føles som en stor katedral som skulle vært bygd ut av en grushaug. Hvordan i alle dager skal man orke å komponere julens mektige symfoni enda en gang, når alt man har er en enkel liten xylofon?

Den første julen var en mor som fødte barnet sitt i en stall. Helt uten glitter og pinnekjøtt.

Kanskje det enkle er nok? Hvor enkelt kan du gjøre det?

I år tror jeg at jeg bare må spille noen få juletoner på min lille xylofon. Pling, plingeplong. Hm. Det hørtes nesten ut som starten på «Glade jul». Kanskje det blir jul allikevel?

Det er lett å gå seg vill. Følge flokken. Lett å la indre oppfatninger om hva alle andre muligens tenker få styre hva du gjør, hva du prioriterer, hvordan du bruker dagene dine. Bruker opp dagene dine. Nesten uten at du ser det selv. Men hva er egentlig viktig, her i livet? For deg?

Er det viktig å være perfekt? Å bli beundret eller sett opp til? Å være rik? Klok? Dyktig? Få flest mulig følgere på sosiale media, slik at flest mulig kan beundre deg og ditt? Eller er det viktigst å være som «alle andre», å følge mønsteret, ikke stikke seg ut fra mengden? Være ulastelig, uangripelig, slik at du aldri gjør noe som andre kan sette fingeren på eller kritisere? Eller er det å samle på seg mest mulig dyre ting i løpet av livet sitt, så du kan dø glad og fornøyd omgitt av alle dine skatter? Eller – er det noe annet?

Samfunnet er fullt av krav og forventninger, som mer eller mindre uutalt farger livene våre. Og dermed ender man med å prøv å synge med i alt for mange av disse forventingsmelodiene, uten å egentlig å rekke å følge med på hva som skjer. Høyt og lavt og sterkt skal vi kvitre på et utall ulike melodier, tidlig og sent, slik at alle skjønner at vi er med og synger i samfunnets felles kor. Og ikke bare synger vi med, vi prøver kanskje så godt vi kan å synge bittelitt bedre enn andre? Uten å få tid til å kjenne etter – kjennes det egentlig bra å strekke seg etter å synge så mange ulike melodier på en gang? Blir det egentlig så fint?

Inni deg klinger det en annen melodi. Enkel, mye enklere enn det du prøver på å synge med i, men samtidig sannere, dypere – og vanskeligere å få fatt på. Melodien av deg, farget av det du liker, av det du lengter etter, av de tingene som gjør at du faller på plass i deg selv, av den du er når du glemmer deg selv og finner roen i det hverdagsenkle, i møtet med andre. Av ditt forløste og ditt uforløste. Din egen lille rare melodistemme, ikke spektakulær eller revolusjonerende, ikke noe som vil sette evige spor i verdenshistorien, men den er din. Den er deg. Og den er viktig.

Kan hende en av meningene med livet er å finne denne rare melodien din. Kan hende en av de andre meningene er å hjelpe andre finne sin.

På veien gjennom livet kan man plutselig oppdage at man har glemt store stykker av melodien sin, – det er jo aldri tid til og rom til å finne dem fram. Og ingen vil vel høre? Mange deler av melodien så rare, de kan jeg jo aldri synge høyt. Kanskje ikke engang nynne svakt, ikke engang for sine aller nærmeste. Kanskje du ikke aksepterer den selv engang?

Selv om du kan tro at bare er du selv som kan forstå din underlige sanne melodi – så er det akkurat de rareste og sanneste bitene av melodien som vil finne gjenklang hos andre, som de selv kan kjenne igjen seg selv i.

Kanskje det tar hele livet å lære seg å kjenne sin egen melodi. Kanskje et liv ikke er nok. Kan hende det er først etterpå at melodien får klinge helt rent og sannferdig, som en liten, men essensiell stemme i den himmelske samklangen.

Det er julekonsert i katedralen. Etter at orkesteret har spilt sin siste tone, og koret tonet ut i et høystemt halleluja, oppstår et underfyllt øyeblikk innen applausen bryter løs. Noen få stille sekunder hvor det er som om verden holder pusten, – hvor alt hviler i den svake gjenklangen av musikken, som langsomt forsvinner i svakere og svakere ekko mellom katedralens hvelv.

Det er slik jeg føler at julen er. Som en fredlyst hvilestund mellom himmel og jord, hvor hverdagens støy endelig kan få tone ut og forsvinne i den stille vinternatten. Som en salig fred. Som et pust av det hellige. Som en velsignelse.

Noen ganger blir det ganske enkelt for mye. Alt for mye. Dager når livet oppleves som en overveldende kakofoni av alt for mange ønsker og krav og forventinger, for mye press fra både utsiden og fra seg selv, for mye nyheter og katastrofer, meninger og stemmer, for mye bekymringer, i grunnen alt for mye av alt for mye – og man har mest lyst til å hyle høyt, stikke fingrene i ørene, gjemme seg under kjøkkenbordet og sitte der til neste år. Minst!

Det kan føles ekstra krevende når kakofonien velter over deg i førjulstiden eller til og med i selve JULEN! Nå skal det jo være så koselig! Alle andre er så glade! De gleder seg, koser seg, smiler og ler og drikker gløgg og traller til julemusikken som pøser ut av butikkhøytalerne og bidrar til enda mer kakafoni! Et vrimmel av skjærende bjellklanger og Bing Crosby og All I want for Christmas, og knitrende gavepapir og pipende mobiler og stressende folk som løper forbi men tydeligvis vet hvor de skal, og har du husket det, og har du husket det, og der gikk trikken fra meg også!

Noen ganger er den fineste julesangen: «I wish I had a river I could skate away on …»

Livets kakofonier kommer og går. Noen ganger må man leve med den en stund, andre ganger er de mer kortvarige. Jeg har lært meg en svært enkel metode for å redusere støyen av å omgås små barn. Når de gråter fordi det er alt for mye for dem, er det som regel noen svært enkle og konkrete tiltak som kan gjøres for å bedre situasjonen: Ta dem ut av kaoset og ro dem ned. Gi dem mat, god og mettende mat. Fortsatt trist? Da er det på tide å sove litt. Får ikke sove? Les noe koselig på sengekanten. I morgen er alt mye bedre. Og det rare er – dette virker på meg selv også. Ofte hjelper det faktisk en god del å 1) finne ro, 2) finne mat, og 3) finne hvile og søvn. Med nye krefter er det lettere å gå kakofonien i møte, og kanskje den ikke lyder fullt så enerverende når man ikke er like utmattet selv? Hvem vet, kanskje jeg ikke trenger å sitte under kjøkkenbordet til helt over nyttår, allikevel?

Hvert år prøver vi på nytt: Denne gangen skal vi lage den perfekte jul! Dette året skal alle julens elementer klinge velstemt og fullendt sammen i den herligste julekomposisjon! Alle som vi er glad i skal stemme i og skape julens liflige klang av opplevelser: Alt skal bli så vakkert, hyggelig og harmonisk som aldri før! All julemat skal smake både akkurat som alle juler før, men dessuten også mye bedre enn noen gang! Alle skal være glade for gavene sine (Tenk at du fant på det! Akkurat det jeg ønsket meg!), alle er hjertevenner og snille og gode tidlig og sent, dagene fylles av smil og latter, lek og moro, fred og fryd og romjulsro. Og se! Den etterlengtede julestemningen daler som en velsignelse fra himmelen, og fyller hjerter og sjel og sinn så ikke en øyekrok er tørr!

I praksis er jo julemusikken slett ikke som dette. Jeg vet med meg selv at når jeg synger i dette julekoret, så blir kanskje noen toner innimellom greie nok, men mange blir sure og helt feil, og neimen om jeg kommer opp på de høyeste tonene, og sannelig var det grums og gruff på stemmen i dybden også, og der sprakk jeg visst helt! Hjelp! Hvordan skal dette lyde sammen?

Jeg kan trøste deg med å avsløre at julen aldri HAR vært perfekt. Den totale fullendte juleharmonien er faktisk bare en drøm. Men den er basert i noe dypt menneskelig. Drømmen om – og opplevelsen av – juleharmonien er skapt av summen av en lang rekke med uperfekte, feilbarlige juler – som ble som de ble, av at alle har sunget med i juleharmonien med det nebbet de har. Gjennom årene har julekoret har sunget både høyt og falskt, pipende og skjelvende, brummende og kremtende, innimellom skingrende urent og noen ganger totalt ute av rytme og notebilde. Egentlig ble ingenting noen gang helt perfekt, – men allikevel ble det bra. Faktisk mer enn bra nok, og skapt av alle som ville synge med i akkurat denne julens mangefasetterte kor. Det er kanskje dette som er den perfekte juleharmonien?

Det er mye å gjøre i ukene fram til jul. Akkurat hvor mye er jo valgfritt, men det har lett for å hope seg opp med alle hyggelige treff, julebord, sammenkomster, innkjøp av julegaver, handlerunder, eventuell julekakebaking, vasking av hus, avlevering eller sending av disse innkjøpte gavene, pynting og generell stulling og stelling. Har du fler i huset, så øker mengden av aktivitere som skal puttes inn i adventstiden tilsvarende. Juleavslutning på barnehagen? Julespill på skolen? Ja, klart jeg kommer! Kanskje man til og med har lyst til å få tid til julepyntverksted? Til å gå på en julekonsert? Besøke julemarkedet? Eller var det noe annet du skulle rekke – hva var nå det igjen? Alt sammen er selvsagt utsøkt koselig og fint på alle vis … men …

Det aller fineste jeg vet, er faktisk pausene innimellom alt dette. Mellomspillene. Når det blir helt stille. Når man bare ser ut av vinduet på snøen som daler. Trekker inn duften fra en kopp julete. Løfter blikket fra boken du leser, og lar tankene hvile. Det haster ikke, alt det hyggelige du skulle gjort, det skal du gjøre siden. Og det er vel ikke så farlig om du ikke rekker alt, heller? Nå er det tid for bare å være der du er, og kjenne på øyeblikkets fred. I stille førjulspianissimo.

Du kjenner dem sikkert: Lacrimosa-satsene. Inderlig vakre, ubehjelpelig triste. Denne klagende sørgemusikken er ofte de aller mest elskede av satsene i requiem-komposisjonene. Og det er kanskje ikke så rart.

I kulturen vår er det bare plass for et svært snevert utvalg av akseptable måter å «ha det» på: «Hvordan går det?» «Jo, det går bra. Mye å gjøre på jobben, men spennende oppgaver, da.» «Ser fram til ferien.» «Går bra med ungene, mye fotball for tiden.» «Travelt, men vi har pusset opp badet.» Et trygt lite utvalg av replikker, som lar oss fremstå som om vi har kontroll, som om vi selv er akkurat slik vi tror at «alle andre» er. Og det andre vi bærer på – det snakker vi ikke om. For det er kanskje bare jeg som har det sånn?

Så stemmer Lacrimosa-satsen i, og drar dekket av floskler vekk. Fordi vi alle bærer på sorg, et indre lager av tårer som det ikke fins rom for å snakke om, tårer det aldri er tid for å gråte. Det føles sant, viktig og bekreftende når kunsten tillatter sannheten å bryte gjennom.

Hva har dette i en adventskalender å gjøre? Skal jeg ikke heller skrive om noe koselig istedet, – om snø og pepperkaker og familier som samles til felles julehygge? Skal jeg virkelig dra det glitrende teppet av juleidyll til side, og avdekke vår alles følelse av sorg og ubehjelpelighet i forhold til alt det menneskelige – til eget liv, relasjoner, helse, tilhørlighet – eller i forhold til nyhetsbildets stadig tyngre fortellinger om meningsløs krig og nød og mulig fremtidige katastrofer? Følelser som skaper tvil om det virkelig er noen vits å feire jul oppi alt dette? Orker vi?

Julen er slett ingen falsk idyll, eller en slags midlertidig kulisse for å dekke over hverdagens sorg og bekymringer. Tvert imot. Du kan like godt se på julen som en valgt idyll. En protest. En motstandsbevegelse. Nei, så sannelig om vi skal la oss knekke! Om du tenner lys, blir det faktisk lysere. Harmoni og samvær, tro, håp og kjærlighet er faktisk mer sant og MYE viktigere enn mørket, – det er bare når vi gir opp at natten kan ta overhånd.

Julen er mørkets motsats. Den er en markering av at Gud ble født på jorden for å hjelpe oss i all vår hjelpeløshet og utilstrekkelighet. Det var mørket som gjorde julen nødvendig, og det var kjærligheten som skapte den. Når du synger julesanger om fred på jord og om engler som sang for nattens hyrder og kjenner at du blir rørt, så er det din indre kilde av lacrimosa som klinger med i julemusikken. Dette indre havet er ikke mørket du frykter, men din menneskelige reaksjon på mørket. Lacrimosa er en lengsel: En lengsel etter at lyset endelig en dag skal få bryte gjennom, at kjærligheten til slutt har vunnet over selv den aller dypeste natten. Etter den dagen når du endelig får se hva julens lys og kjærlighet bare var et haltende symbol og en blek forsmak på.

Livet er som et komplekst stykke musikk. Dag for dag dukker vekslende tema opp i livsmusikken: Noen er nye av dagen – kortvarige, overraskende og spennende. Andre musikalske tema er tilbakevendende hverdagstemaer, som dukker opp gang etter gang etter gang. Til forveksling er de like, men lytter vi finner vi at selv disse er stadig varierte, stadig i utvikling. Glade og håpefulle temaer dukker opp i livsmusikken med ujevne mellomrom, og sorgtunge temaer er flettet inn i livets musikk, noen ganger gjennom alt for lange perioder, noen ganger bare som en uventet dissonans i musikken.

Én gang i året bryter julens leitmotiv igjennom – lysglitrende og vakkert i jublende dur – og med stødig akkompagnement i dypt menneskelig moll. En klang av himmelglans over livet, som et ledemotiv for livet selv. Men før juleklangen får bryte igjennom hverdagsmusikken for fullt, blir vi gitt noe helt annet: Et etterlengtet adagio, et rolig, ettertenksomt parti, harmonisk og stille og fredfyllt, farget av medmenneskelig omtanke og varme, og av lyskinnet av julen som kommer. Det er advent. Tid for forberedelse, tid for å vente, tid for å se framover. En tid for å tilgi seg selv og verden, for å tenne lys i mørket, og se snøen kle natten i hvitt.