«Jeg hadde harpen min med meg – men ingen bad meg ta den frem.»
Ikke vet jeg hvem som har sagt det, men det gir noe å tenke på.
Først er det komisk – om jeg skulle ta med en harpe i et selskap kan ingen unngå å se den – om jeg så ikke ble bedt om å spille var det kanskje fordi de andre hadde hørt nok før.
Men så har jeg tenkt, det er jo de færreste harper som har konsertstørrelse. Noen kan holdes i hånden, de minste kan gjemmes i munnen.
Så om ingen ber meg ta frem den, er det vel fordi de ikke vet at den finnes, fordi jeg ikke har latt den vises.
Nå er det sånn at jeg ikke engang kan spille munnharpe. Men hva med det andre jeg og du kan? Har du noen gang hatt følelsen, der kunne jeg gjort en innsats – men ingen spurte meg? Enn om vi alle sitter med innsikt, ferdigheter og talenter som ikke blir tatt i bruk fordi vi ikke tør å pakke «harpen» ut av etuiet sitt?
Det kunne være en julegave til oss selv og til dem rundt oss om vi var raskere til å si, det kan jeg gjøre, det er jeg god på. Om det så bare er en munnharpetrudelutt, så la oss prøve!
Det er lett å gå seg vill. Følge flokken. Lett å la indre oppfatninger om hva alle andre muligens tenker få styre hva du gjør, hva du prioriterer, hvordan du bruker dagene dine. Bruker opp dagene dine. Nesten uten at du ser det selv. Men hva er egentlig viktig, her i livet? For deg?
Er det viktig å være perfekt? Å bli beundret eller sett opp til? Å være rik? Klok? Dyktig? Få flest mulig følgere på sosiale media, slik at flest mulig kan beundre deg og ditt? Eller er det viktigst å være som «alle andre», å følge mønsteret, ikke stikke seg ut fra mengden? Være ulastelig, uangripelig, slik at du aldri gjør noe som andre kan sette fingeren på eller kritisere? Eller er det å samle på seg mest mulig dyre ting i løpet av livet sitt, så du kan dø glad og fornøyd omgitt av alle dine skatter? Eller – er det noe annet?
Samfunnet er fullt av krav og forventninger, som mer eller mindre uutalt farger livene våre. Og dermed ender man med å prøv å synge med i alt for mange av disse forventingsmelodiene, uten å egentlig å rekke å følge med på hva som skjer. Høyt og lavt og sterkt skal vi kvitre på et utall ulike melodier, tidlig og sent, slik at alle skjønner at vi er med og synger i samfunnets felles kor. Og ikke bare synger vi med, vi prøver kanskje så godt vi kan å synge bittelitt bedre enn andre? Uten å få tid til å kjenne etter – kjennes det egentlig bra å strekke seg etter å synge så mange ulike melodier på en gang? Blir det egentlig så fint?
Inni deg klinger det en annen melodi. Enkel, mye enklere enn det du prøver på å synge med i, men samtidig sannere, dypere – og vanskeligere å få fatt på. Melodien av deg, farget av det du liker, av det du lengter etter, av de tingene som gjør at du faller på plass i deg selv, av den du er når du glemmer deg selv og finner roen i det hverdagsenkle, i møtet med andre. Av ditt forløste og ditt uforløste. Din egen lille rare melodistemme, ikke spektakulær eller revolusjonerende, ikke noe som vil sette evige spor i verdenshistorien, men den er din. Den er deg. Og den er viktig.
Kan hende en av meningene med livet er å finne denne rare melodien din. Kan hende en av de andre meningene er å hjelpe andre finne sin.
På veien gjennom livet kan man plutselig oppdage at man har glemt store stykker av melodien sin, – det er jo aldri tid til og rom til å finne dem fram. Og ingen vil vel høre? Mange deler av melodien så rare, de kan jeg jo aldri synge høyt. Kanskje ikke engang nynne svakt, ikke engang for sine aller nærmeste. Kanskje du ikke aksepterer den selv engang?
Selv om du kan tro at bare er du selv som kan forstå din underlige sanne melodi – så er det akkurat de rareste og sanneste bitene av melodien som vil finne gjenklang hos andre, som de selv kan kjenne igjen seg selv i.
Kanskje det tar hele livet å lære seg å kjenne sin egen melodi. Kanskje et liv ikke er nok. Kan hende det er først etterpå at melodien får klinge helt rent og sannferdig, som en liten, men essensiell stemme i den himmelske samklangen.
Da jeg jobbet på sykehuset var en av de fineste dagene å jobbe på juleaften. Min jobb var jo å ha tid til de sykeste, de som lå til sengs og ofte ikke var i stand til å snakke, langt mindre synge. Jeg visste likevel ikke hva annet jeg kunne gjøre enn å sette meg ved seng etter seng, rolig lese juleevangeliet, sitte en stund og synge noen julesanger.
Noen beveget leppene og var så vidt med. Noen lå helt stille, men likevel var det som om jeg kunne kjenne at hjertet deres sang med.
Noen av dem hadde jeg fulgt gjennom flere uker og hadde fått høre hvordan salmene de lærte på skolen og de aller første lært av mor, hadde vært bevart i hjertet gjennom hele livet.
Ikke alle hadde sunget dem høyt så ofte under livsveien, men jeg hadde hørt mange historier om hvordan sangene i hjertet hadde tont med og gitt styrke i motbakkene.
Så fikk jeg det privilegiet å være med i hjertesangen inn i de siste timene.
Jeg vet det ligger noen slike salmer i mitt hjerte også, og mange av dem er julesanger, jeg passer godt på dem og tenker at om jeg skal få kraft fra dem når det trengs må jeg sørge for at de ikke er overdøvet av all støy som bare gir mismot og forvirring.
Har du kjent etter hvilke sanger som ligger i hjertet ditt?
Det er julekonsert i katedralen. Etter at orkesteret har spilt sin siste tone, og koret tonet ut i et høystemt halleluja, oppstår et underfyllt øyeblikk innen applausen bryter løs. Noen få stille sekunder hvor det er som om verden holder pusten, – hvor alt hviler i den svake gjenklangen av musikken, som langsomt forsvinner i svakere og svakere ekko mellom katedralens hvelv.
Det er slik jeg føler at julen er. Som en fredlyst hvilestund mellom himmel og jord, hvor hverdagens støy endelig kan få tone ut og forsvinne i den stille vinternatten. Som en salig fred. Som et pust av det hellige. Som en velsignelse.
Hvorfor er trommer julepynt? Det har aldri hendt at trommer har satt meg i julehumør, jeg vet om bare en julesang med tromme i og jeg klarer ikke å komme på noen ting trommer kan symbolisere som har med julen å gjøre …
Altså rytmer er fint, og jeg liker mye bedre musikk med rytmer enn utflytende, ubestemmelige musikalske lyder – men trommer?
Så lite visste jeg, men heldigvis har andre mer å fortelle. Etter et raskt internettsøk, er jeg nå der at jeg tenker det er behov for en skikkelig stortromme til jul.
Jeg hadde slett ikke tenkt over at Bibelen har mange referanser til trommer, det er jo dem som signaliserer at kongen kommer. Å rydde veg for Herren skjer med trommevirvler og fanfarer! Så leste jeg også at trommen brukes i mange religiøse seremonier for å tømme tankene for alt som ikke hører til i kontemplasjonen. Gjennom tidene har det jo også vært de som kobler trommer med magiske ritualer og derfor mener de ikke hører hjemme i kirke og julefeiring. Det er alltid mange meninger om hva symboler er et bilde på.
Men jeg? Jeg er nå klar til å trene på trommevirvler sammen med «Little drummer boy», for her skal det ikke være tvil om at det er en konge som kommer.
Ja det kan til og med hende at det kommer noen trommer på juletreet!
Noen ganger blir det ganske enkelt for mye. Alt for mye. Dager når livet oppleves som en overveldende kakofoni av alt for mange ønsker og krav og forventinger, for mye press fra både utsiden og fra seg selv, for mye nyheter og katastrofer, meninger og stemmer, for mye bekymringer, i grunnen alt for mye av alt for mye – og man har mest lyst til å hyle høyt, stikke fingrene i ørene, gjemme seg under kjøkkenbordet og sitte der til neste år. Minst!
Det kan føles ekstra krevende når kakofonien velter over deg i førjulstiden eller til og med i selve JULEN! Nå skal det jo være så koselig! Alle andre er så glade! De gleder seg, koser seg, smiler og ler og drikker gløgg og traller til julemusikken som pøser ut av butikkhøytalerne og bidrar til enda mer kakafoni! Et vrimmel av skjærende bjellklanger og Bing Crosby og All I want for Christmas, og knitrende gavepapir og pipende mobiler og stressende folk som løper forbi men tydeligvis vet hvor de skal, og har du husket det, og har du husket det, og der gikk trikken fra meg også!
Noen ganger er den fineste julesangen: «I wish I had a river I could skate away on …»
Livets kakofonier kommer og går. Noen ganger må man leve med den en stund, andre ganger er de mer kortvarige. Jeg har lært meg en svært enkel metode for å redusere støyen av å omgås små barn. Når de gråter fordi det er alt for mye for dem, er det som regel noen svært enkle og konkrete tiltak som kan gjøres for å bedre situasjonen: Ta dem ut av kaoset og ro dem ned. Gi dem mat, god og mettende mat. Fortsatt trist? Da er det på tide å sove litt. Får ikke sove? Les noe koselig på sengekanten. I morgen er alt mye bedre. Og det rare er – dette virker på meg selv også. Ofte hjelper det faktisk en god del å 1) finne ro, 2) finne mat, og 3) finne hvile og søvn. Med nye krefter er det lettere å gå kakofonien i møte, og kanskje den ikke lyder fullt så enerverende når man ikke er like utmattet selv? Hvem vet, kanskje jeg ikke trenger å sitte under kjøkkenbordet til helt over nyttår, allikevel?
Rett som det er, når som helst i løpet av året, kan du høre meg synge julesanger. Noen ganger høyt, men også som svak nynning mens jeg gjør noe annet.
Det er ikke det at jeg ikke kan andre sanger – men når jeg ikke tenker etter hva jeg skal synge, kommer julesangene.
Så snakket vi her en dag om kjenningsmelodier, slik det kan være i film og teater, at en person følges av et eget musikalsk tema. Hva ville jeg valgt? Hva ville du valgt om en melodi skulle varsle at nå kommer du inn i handlingen, eller slik er du?
Det blir jo straks vanskeligere og kanskje umulig. Vi er jo så mye – og jeg vet ikke om en melodi som passer alle sinnstemninger og egenskaper. Vi tenkte videre og funderte. En kjenningsmelodi understreker hvordan personen skal være i denne settingen – det sier hvordan personen velger å fremstå, men ikke alt om personen.
Det omgis vi med hele tiden, mennesker som gjennom godt polerte medier vil få oss til å tro at slik er de, slik er virkeligheten, og så tjener de penger på at vi tror på det. Da er det viktig å bli gjenkjent.
Men for meg, når jeg bobler over av julesanger, er det ikke fordi jeg vil fremstå som noe, eller har noe å selge som kan hjelpes av et juleimage. For meg handler det om hvem jeg er, samme hvem som hører på eller ikke. Kjenningsmelodien er ikke for andre, men for meg selv, for å minne meg selv om hvem jeg er og hvem jeg vil være.
Jeg har nemlig lagt merke til at veldig ofte kommer julesang ellers i året når jeg har altfor mye å gjøre, og ikke aner hvordan jeg skal få det til. Da er det som om sjelen minner meg på – hva er kjernen i livet ditt, hva er faktisk viktig? Og da dukker en eller annen julesang opp – og sier på nytt: For meg er dette at vi faktisk har grunn til å feire jul, kjernen.
Vi er ikke alene i verden, det er en som har kommet med fred og glede, som jeg kan stole på uansett hva slags utfordringer jeg møter.
Så om det ikke alltid er den samme julesangen, så vil det alltid tone julesanger fra meg – stille eller høyt, men alltid jul!
Hvert år prøver vi på nytt: Denne gangen skal vi lage den perfekte jul! Dette året skal alle julens elementer klinge velstemt og fullendt sammen i den herligste julekomposisjon! Alle som vi er glad i skal stemme i og skape julens liflige klang av opplevelser: Alt skal bli så vakkert, hyggelig og harmonisk som aldri før! All julemat skal smake både akkurat som alle juler før, men dessuten også mye bedre enn noen gang! Alle skal være glade for gavene sine (Tenk at du fant på det! Akkurat det jeg ønsket meg!), alle er hjertevenner og snille og gode tidlig og sent, dagene fylles av smil og latter, lek og moro, fred og fryd og romjulsro. Og se! Den etterlengtede julestemningen daler som en velsignelse fra himmelen, og fyller hjerter og sjel og sinn så ikke en øyekrok er tørr!
I praksis er jo julemusikken slett ikke som dette. Jeg vet med meg selv at når jeg synger i dette julekoret, så blir kanskje noen toner innimellom greie nok, men mange blir sure og helt feil, og neimen om jeg kommer opp på de høyeste tonene, og sannelig var det grums og gruff på stemmen i dybden også, og der sprakk jeg visst helt! Hjelp! Hvordan skal dette lyde sammen?
Jeg kan trøste deg med å avsløre at julen aldri HAR vært perfekt. Den totale fullendte juleharmonien er faktisk bare en drøm. Men den er basert i noe dypt menneskelig. Drømmen om – og opplevelsen av – juleharmonien er skapt av summen av en lang rekke med uperfekte, feilbarlige juler – som ble som de ble, av at alle har sunget med i juleharmonien med det nebbet de har. Gjennom årene har julekoret har sunget både høyt og falskt, pipende og skjelvende, brummende og kremtende, innimellom skingrende urent og noen ganger totalt ute av rytme og notebilde. Egentlig ble ingenting noen gang helt perfekt, – men allikevel ble det bra. Faktisk mer enn bra nok, og skapt av alle som ville synge med i akkurat denne julens mangefasetterte kor. Det er kanskje dette som er den perfekte juleharmonien?
Vi liker å høre på musikk av Bach – og ofte er det musikere som legger stor innsats i å spille autentisk. Slik det ville høres ut for barokkens publikum. Historisk riktige instrumenter – nylagde eller gamle – og grundige studier av de partiturer og fragmenter som finnes.
Det er bare det, at det er umulig. Barokkmusikken ble sjelden skrevet helt ut – oftest var de i basso continuo-form. Det vil si at grunntonen, med rytmen som bærer det hele var tydelig. Denne ble gjerne spilt av en cello. I noen tilfeller ble så harmoniene skrevet inn over denne linjen. Resten av musikerne kunne så improvisere ut fra disse akkordene. Noen ganger ble også harmoniene utelatt og musikerne utviklet musikken ut fra basso stemmen.
All den musikken som blir så nitidig forsøkt spilt riktig – var altså ikke nødvendigvis lik fra en oppføring til en annen på Bachs tid en gang.
Kan hende det kan sies om alle forsøkene på å gjenskape «gammeldags jul», «barndommens jul», ja alt som har vært, også?
Enn om vi nøyde oss med en basso continuo i hverdagslivet og i høytidsfeiring også? Rett og slett ikke forsøke å gjenskape, men bare lytte etter grunntonen og rytmen. Da kan variasjonene være nye og friske, men samtidig tradisjonsbærende og gjenkjennelige. Et år triller julepynt, mat, selskap og aktiviteter virutuost gjennom juledagene. Et annet år plukker vi bare frem de akkordene som fremhever grunntonen på aller enkleste vis.
Ettersom årene har gått, har jeg blitt mer og mer sikker på at det som har vært ikke kan gjenskapes, og er like uoppnåelig som å spille det samme som Bach hørte.
Men om vi lar det hele være en fornøyelig jam session med variasjoner over det som var, det som er og det som skal bli, da blir det en helt autentisk barokk jul.
Det er mye å gjøre i ukene fram til jul. Akkurat hvor mye er jo valgfritt, men det har lett for å hope seg opp med alle hyggelige treff, julebord, sammenkomster, innkjøp av julegaver, handlerunder, eventuell julekakebaking, vasking av hus, avlevering eller sending av disse innkjøpte gavene, pynting og generell stulling og stelling. Har du fler i huset, så øker mengden av aktivitere som skal puttes inn i adventstiden tilsvarende. Juleavslutning på barnehagen? Julespill på skolen? Ja, klart jeg kommer! Kanskje man til og med har lyst til å få tid til julepyntverksted? Til å gå på en julekonsert? Besøke julemarkedet? Eller var det noe annet du skulle rekke – hva var nå det igjen? Alt sammen er selvsagt utsøkt koselig og fint på alle vis … men …
Det aller fineste jeg vet, er faktisk pausene innimellom alt dette. Mellomspillene. Når det blir helt stille. Når man bare ser ut av vinduet på snøen som daler. Trekker inn duften fra en kopp julete. Løfter blikket fra boken du leser, og lar tankene hvile. Det haster ikke, alt det hyggelige du skulle gjort, det skal du gjøre siden. Og det er vel ikke så farlig om du ikke rekker alt, heller? Nå er det tid for bare å være der du er, og kjenne på øyeblikkets fred. I stille førjulspianissimo.
Julefryd 