Lengst nord i USA, på Stillehavskysten i Alaska, ligger Tongass-skogen. Her er det snø, kulde og vind store deler av året, og her er hjemstedet til sitkagranen.

I mildere klima vokser den fort og er verdifull som trevirke. I dette barske klimaet vokser den saktere, men er desto mer dyrebar – for akkurat disse hardføre livsvilkårene, med tette årringer og jevn vekst gir treet helt spesielle egenskaper. Dette er nemlig skattkammeret til instrumentmakere som leter etter dyp resonans i klangbunnen. Byggerne av Steinwayflyglene sier at det ikke finnes andre trær som kan gi så dyp og fyldig resonans.

Så med en klangbunn fra vintermørke skoger legges grunnlaget til vakker musikk – om bare de riktige tonene spilles da.

For oss mennesker tenker jeg vår klangbunn, hvilken gjenklang noe kan gi i oss, dannes av alt vi har opplevd, blitt utsatt for, sørget og gledet oss over.

Jeg sier ikke at hardføre livsvilkår gir en dypere klang og dermed skulle være bra, men når noen kjenner de har mange dårlige minner om julen at de ikke orker å feire kan det kanskje være en ide å bytte toner som spilles?

Går det an å finne nye toner som når de møter den klangbunnen livet faktisk har gitt oss er det godt og vakkert?

Du kjenner dem sikkert: Lacrimosa-satsene. Inderlig vakre, ubehjelpelig triste. Denne klagende sørgemusikken er ofte de aller mest elskede av satsene i requiem-komposisjonene. Og det er kanskje ikke så rart.

I kulturen vår er det bare plass for et svært snevert utvalg av akseptable måter å «ha det» på: «Hvordan går det?» «Jo, det går bra. Mye å gjøre på jobben, men spennende oppgaver, da.» «Ser fram til ferien.» «Går bra med ungene, mye fotball for tiden.» «Travelt, men vi har pusset opp badet.» Et trygt lite utvalg av replikker, som lar oss fremstå som om vi har kontroll, som om vi selv er akkurat slik vi tror at «alle andre» er. Og det andre vi bærer på – det snakker vi ikke om. For det er kanskje bare jeg som har det sånn?

Så stemmer Lacrimosa-satsen i, og drar dekket av floskler vekk. Fordi vi alle bærer på sorg, et indre lager av tårer som det ikke fins rom for å snakke om, tårer det aldri er tid for å gråte. Det føles sant, viktig og bekreftende når kunsten tillatter sannheten å bryte gjennom.

Hva har dette i en adventskalender å gjøre? Skal jeg ikke heller skrive om noe koselig istedet, – om snø og pepperkaker og familier som samles til felles julehygge? Skal jeg virkelig dra det glitrende teppet av juleidyll til side, og avdekke vår alles følelse av sorg og ubehjelpelighet i forhold til alt det menneskelige – til eget liv, relasjoner, helse, tilhørlighet – eller i forhold til nyhetsbildets stadig tyngre fortellinger om meningsløs krig og nød og mulig fremtidige katastrofer? Følelser som skaper tvil om det virkelig er noen vits å feire jul oppi alt dette? Orker vi?

Julen er slett ingen falsk idyll, eller en slags midlertidig kulisse for å dekke over hverdagens sorg og bekymringer. Tvert imot. Du kan like godt se på julen som en valgt idyll. En protest. En motstandsbevegelse. Nei, så sannelig om vi skal la oss knekke! Om du tenner lys, blir det faktisk lysere. Harmoni og samvær, tro, håp og kjærlighet er faktisk mer sant og MYE viktigere enn mørket, – det er bare når vi gir opp at natten kan ta overhånd.

Julen er mørkets motsats. Den er en markering av at Gud ble født på jorden for å hjelpe oss i all vår hjelpeløshet og utilstrekkelighet. Det var mørket som gjorde julen nødvendig, og det var kjærligheten som skapte den. Når du synger julesanger om fred på jord og om engler som sang for nattens hyrder og kjenner at du blir rørt, så er det din indre kilde av lacrimosa som klinger med i julemusikken. Dette indre havet er ikke mørket du frykter, men din menneskelige reaksjon på mørket. Lacrimosa er en lengsel: En lengsel etter at lyset endelig en dag skal få bryte gjennom, at kjærligheten til slutt har vunnet over selv den aller dypeste natten. Etter den dagen når du endelig får se hva julens lys og kjærlighet bare var et haltende symbol og en blek forsmak på.

Vi snakket sammen om en felles bekjent som hadde gått igjennom en vanskelig tid og ikke helt kommet i gang igjen. Det er en streng som har røket i henne, sa min venninne.

Det hender at en fiolinstreng eller en gitarstreng ryker. Under øving betyr det ikke så mye, det er bare å skifte strengen, men skjer det under en konsert er det bare om du ikke spiller du får gjort det. Joda, det er eksempler på solister som har stoppet stykket, gått ut av konsertsalen, kommet tilbake med ny e-streng og startet på nytt.

Men ellers er det to valg, enten å spille videre på de strengene som er, som selvfølgelig krever lynrask veksling til nye grep, eller å stole på laget, at et reserveinstrument vil sendes fremover i orkesteret til den uheldige, eller at andre tar over din del til du er klar.

Det som ikke går, er å gjemme den røkne strengen under de andre og tro ingen hører at den skaper feil vibrasjoner i alle de andre.

Det som heller ikke går, er å late som alle tonene som var tenkt for denne strengen, ikke skal spilles men bare kan hoppes over.

Spilling og strenger kan håndteres og læres, men når livet tar tak, river over strenger og ikke gir mulighet til å sette inn nye… da kan livsmusikken vår bli både skurrende og disharmonisk, å takle det kan ikke læres. Den som prøver å spille videre som om ingen ting var hendt, lurer ingen, den røkne strengen henger der – for alle å se.

Jeg kan jo ikke spille fiolin, men jeg skulle tro det er viktig for alle å få vite at en av musikerne trenger assistanse.

Og jeg tror det gjelder livet også – om et menneske jeg møter orker å si «jeg må lære meg å spille på nytt» eller «jeg stoler på laget for dette klarer jeg ikke alene» vil vi stille opp, med nye instrumenter, strenger og trøst.

Og så vet vi at livet er mye skjørere enn et fysisk instrument, vi kan både ødelegge og bli ødelagt slik at det aldri kan repareres. Har vi da raushet til å la alle slags instrumenter få spille med på laget? Har vi da mot til selv å si, akkurat nå – og kanskje aldri – klarer jeg ikke dette?

Og aller mest – hvordan ser en advents- og juletid ut når det ikke handler om å vise frem det perfekte – men om å gi rom for livet, både det ødelagte og det som er bra, rett og slett for nåden?

Livet er som et komplekst stykke musikk. Dag for dag dukker vekslende tema opp i livsmusikken: Noen er nye av dagen – kortvarige, overraskende og spennende. Andre musikalske tema er tilbakevendende hverdagstemaer, som dukker opp gang etter gang etter gang. Til forveksling er de like, men lytter vi finner vi at selv disse er stadig varierte, stadig i utvikling. Glade og håpefulle temaer dukker opp i livsmusikken med ujevne mellomrom, og sorgtunge temaer er flettet inn i livets musikk, noen ganger gjennom alt for lange perioder, noen ganger bare som en uventet dissonans i musikken.

Én gang i året bryter julens leitmotiv igjennom – lysglitrende og vakkert i jublende dur – og med stødig akkompagnement i dypt menneskelig moll. En klang av himmelglans over livet, som et ledemotiv for livet selv. Men før juleklangen får bryte igjennom hverdagsmusikken for fullt, blir vi gitt noe helt annet: Et etterlengtet adagio, et rolig, ettertenksomt parti, harmonisk og stille og fredfyllt, farget av medmenneskelig omtanke og varme, og av lyskinnet av julen som kommer. Det er advent. Tid for forberedelse, tid for å vente, tid for å se framover. En tid for å tilgi seg selv og verden, for å tenne lys i mørket, og se snøen kle natten i hvitt.

Det er mange julekantater, juleoratorium, sanger og viser – men ikke så mange julesonater. Rart, for om julen var et musikkstykke ville sonateformen være helt klar synes jeg. En sonate har et grunntema, som utbroderes og utvikles, med overgangstema – en bro – imellom. Det samme temaet kan spilles i dur og i moll, gjenkjennelig og nesten ikke.

Akkurat slik som julen er om vi gir livet rom, det trenger ikke være samme variasjon over temaet hvert år, noen år må være overgangen til noe annet og noen år er mer mollstemte enn andre, noen er jublende, andre rolige, men alltid det samme enkle temaet som ligger til grunn.

I år tenker vi å skrive om alle de måtene musikk og musikkuttrykk kan si noe om livet og hvordan vi har det, om både jul og julefryd.

Vi sees 1. desember!

«Christmas» – Penhaligon’s Scented Treasury of Verse and Prose

I min stabel av julebøker er det én som står helt i særstilling. Som du kanskje husker, kom det på 90-tallet ut en rekke sitatbøker illustrert med vakre klassiske malerier. Og på mange måte er «Christmas» absolutt i den sjangeren. Jeg fikk boken i julegave omtrent på den tiden, det var da jeg begynte å skape jul i mitt eget lille hjem, og allerede fra det første året lagde jeg meg en helt egen juletradisjon: I løpet av romjulen, gjerne sent på kvelden når alle har lagt seg, setter jeg meg ved det tente juletreet og leser igjennom «Christmas». Hvert sitat, hver lille tekst skal leses. Innimellom dette kan man se betatt på juletreet, kanskje smake en småkake eller to, nippe til et glass portvin eller desslike, lytte til romjulsnattens stillhet. Så bare denne tradisjonen gjør jo at boken er spesiell.

Som du kanskje la merke til, så er «Penhaligon’s» en del av tittelen. Dette er en engelsk parfymetilvirker, som startet for over 150 år siden. På 90-tallet gav de ut en serie med slike vakre sitatbøker, og hver av dem dufter da svakt av en passende Penhaligon parfyme eller potpourri. Juleboken jeg er så glad i dufter mildt av noe de har kalt «Winter Garden», med nellik, kanel, sandeltre og furukongler. Så den duften er også en del av tradisjonen.

Men det viktigste i boken er selvsagt tekstene. Her er utdrag av kjente og ukjente juletekster fra de siste par-tre hundre år: fra en lang rekke engelske romaner fra «Det suser i sivet» til «A Christmas Carol» og mange, mange fler, en god porsjon julesanger, dikt om vinter, om jul, klassiske julebrev fra engelske forfattere, små dagboksnotater med kjente personers juletanker og julefeiring, og selvsagt også: Juleevangeliet. Det hele er illustrert med klassiske, vakre vinter- og julemalerier. Og i bakgrunnen hele tiden, «Winter Garden» duften.

Det er fint, det er vakkert, det er oppbyggelig og tankevekkende, – det er julens stillferdige rikdom. Jeg er veldig glad i den.

I en julekalender som handler om bøker, må jo teksten på julekvelden være selveste Juleevangeliet! Jeg tenkte først å skrive noe om hvordan høytid og tilhørlighet senker seg over oss når teksten leses i kirken, – om hvordan vår julepapirknitrende ribbeduftende led-lysglitrende jul endelig gis sammenheng, mening og dybde når vi hører «Det skjedde i de dager …» Men slik ble ikke teksten jeg skrev, den endte opp som noe ganske annet. Med den ønsker vi deg en riktig gledelig og velsignet jul, og alle ønsker om et optimistisk og fredfyllt nytt år – for oss alle sammen.

Juleevangelium

Hva vil du meg, Gud?
Jeg hører deg nok,
der du roper
og banker utrettelig
på murene jeg har bygget
rundt meg

møysommelig,
år for år,
har jeg bygget dem høyere og tykkere,
et trygt ugjennomtrengbart stengsel
et fengsel
av frykt, av sinne, av seg-selv-nok,
av menneskeslektens ubehjelpelige ensomhet.

Og nå har du beleiret meg,
omringet meg på alle sider.
Jeg hører deg nok,
der du hvisker i natten,
stille og ømt som en elsker:
«Kom. Slipp meg inn.»

Jeg vet det, – du har gjort det før:
Du har brutt deg inn gjennom julenatten,
skjøvet lov og dom til side
og ropt ut din kjærlighet over Betlehems marker
med englerøst.

Men nå er det meg du roper på,
lokker på,
hvisker til
gjennom sprekker i murene
skimter jeg såvidt
glimt av lys.

Lengst inne i min mørke festning
vet jeg jo godt hva du synger om
hva du trygler om
hva du lokker og ber om:

at også jeg til slutt må la murene falle
og slippe englesangen til.

Samlingen med koselige julebøker for både store og små har vokst seg ganske stor etterhvert, og etterhvert som vi de siste årene pusser opp bit for bit av huset vårt, flyttes ting rundt. Hvordan få plass til denne bokstabelen? Litt her og litt der, og hvor var det nå egentlig? Så da jeg tenkte jeg skulle skrive en adventspost om alle de superkoselige barnejulebøkene som har gledet oss alle – kunne jeg ikke finne dem. Jeg hadde et minne som ledetråd – den boken jeg tenkte å ta utgangspunkt i var veldig stor! Jeg husker minstemann på fanget da vi leste den. De små nevene tok rundt hjørnene på boka og boka dekket hele fanget hans. Boken, Christmas in Exeter Street, var forunderlig magisk, et helt vanlig hus får plass til tanter og onkler og ukjente fremmede. Alle er velkommen, folk sover i vinduskarmer og på peishyllen, i kjøkkenskap og på loftet – og det blir selvfølgelig den beste julen noen har vært med på.

Så jeg lette og lette, og innimellom mye annet rart fant jeg et lite hefte – hva? Ikke helt A4 format, kunne det være samme bok? Nå ville boken forsvunnet i nevene på gutten som var blitt en voksen arbeidskar, og jeg tenker på hvor mye julefeiring og hvor mange julebøker som er nostalgi. Et forsøk på å finne tilbake til det som var – eller det vi trodde var. Men enn om vi tenkte mer på hva vi har tatt med videre fra alt som har vært,og hva er verdt å ta med videre? Minnet om de små barnehendene er med meg, mammahjertet er fullt av slike skatter. Men det viktigste er vel at gutten med de små hendene som ble store har tatt med seg akkurat den hjertevarmen, gjestfriheten og rausheten som boken delte med oss. Da er det vel egentlig det samme hvor alle de fine julebøkene er akkurat nå – skattene fra dem har vi jo med oss.

Siste kapitel av «A Christmas Carol» av Charles Dickens

Scrooge kommer til seg selv mens han klamrer seg til sengestolpen, og springer til vinduet, det er snø, det er sol, det er morgen – men når?

Forunderligst av alt – etter at Scrooge tror juleåndene har brukt flere netter på å lære bort disse vanskelige leksene – så har tiden nesten stått stille!

Scrooge rakk denne julen, den som starter akkurat nå, før alt som kunne ha skjedd skjer, mens han fremdeles kan gjøre de dystre spådommene til skamme.

Han kaster seg ut i julefryden, generøsiteten og gleden, alt som har vært ligger bak og han griper enhver mulighet til å rette opp det han var redd var uopprettelig.

Han omfavner julen som mer enn en dag – men som en måte å leve på, å komme hverandre i møte på, som gjelder hele året – jeg vil feire jul i hjertet hele året – lover han.

I dag er det 4. søndag i advent – og vi rekker også julen som er nå! Det er ikke for sent å gjøre denne julen til noe vi feirer i hjertet hele året, det er slett ikke for sent å legge av seg alt som kunne vært annerledes, alt som ikke ble som vi tenkte.

Vi er akkurat i tide til å få gå frydefullt inn i julen og tenke på hvor vi kan starte på nytt, hvem vi kan gjøre en forskjell for, hvem som vil ha det bedre fordi vi feirer jul – med hjertet.

En gang for lenge siden så jeg en østerriksk julefilm, der en dirndl-kledd husmor danset fra rom til rom i tyrolerhuset med store trau fylte med julebakst. Hun nynnet og sang – og alle andre på gården sang med: «Weihnachtsduft im jedem Raum, fröliche Weinacht uber all».

Sånn ser jeg det i grunnen for meg når jeg finner frem de to bøkene som åpnes aller mest i førjulstiden – min egen grønne bok med våre juleoppskrifter og «Ultimate Christmas», som rommer alle juleoppskriftene vi bruker, – ja, sammen med alle de løse lappene som ramler ut. Der er tranebærsausen som er så god, der er sandkakene fra Karis mor som alltid blir vellykket og krumkakene fra Kristins mor som er de tynneste og lekreste. Der er tropisk aroma-oppskriften fra mormor – med gamle fettflekker og snodige omregninger fra merker til gram.

Ingen bok vekker så mange minner og skaper så mange forventninger som disse to bøkene.

Det rareste er at det meste ikke blir laget, for hvert år blir det mindre og mindre førjulsstyr. Nå baker vi det vi synes er godt, og lager middager og tilbehør utfra det vi får lyst på, som regel fra disse kokebøkene, men slett ikke det samme hvert år.

Likevel, når disse bøkene åpnes sprer julelukten seg med en gang, selv før vi er i gang med matlagingen. Det er nesten som det bare mangler å tralle seg gjennom huset – og så blir det jul!