Det er veldig politisk korrekt å si, jeg vil ikke ha gaver, jeg har alt jeg trenger.
Jeg er ikke politisk korrekt, jeg vil gjerne ha gaver for jeg har ikke alt jeg trenger. Jeg kan jo ikke ha det når jeg rett som det er går og kjøper noe?

Det har alltid vært sett på som litt edelt å si, neida ikke tenk på meg, gi det til noen som trenger det!
Jeg er ikke edel, jeg liker at noen tenker på meg. Jeg tror også at de fleste kan både tenke på meg og tenke på noen andre, om ikke samtidig så iallefall i rask rekkefølge.

Men la oss gi et gavekort istedet da, sier noen. Gavekort er fint, men ikke gavekort på ting som giveren allikevel skulle gjort. Ta ut søppel og rydde rom, dekke bord og tur med hunden, det er ikke gaver, det er sånn som hører med til å være del av et fellesskap.

Så er det de årene at noen sier, nå kjøper vi ikke noe dyrt, bare en liten hilsen eller noe.

De som vil hilse på meg kan gjøre det helt gratis. Jeg trenger ikke advarsel en gang, jeg tar imot på sparket! Kommer du på besøk skal du til og med få kaffe. Så får jeg hilst på deg også! Så får vi delt livet vårt, så får vi delt gledene og bekymringene. Ialler beste fall får vi også delt gleden over fallende snø, knitrende peisbål og gledelig julemusikk.

Jo, jeg er helt sikker, jeg elsker gaver. Ikke de gavene som på vegne av giveren sier, Jeg må vel gi noe.

Jeg elsker de gavene som sier, så glad jeg er for å få dele noe av mitt med deg, så glad jeg er for å få ta del i ditt liv og at du er en del av mitt.
Det er ingen selvfølge. Det er ikke opplagt at vennene mine vet at jeg tenker slik om dem. Det er ikke opplagt at jeg vet om vennene mine tenker slik om meg.
Så om du ikke har noe så kostbart som en time å dele, så tar jeg nølende i mot erstatninger.
Den boken jeg kunne kjøpt selv, men som er dyrebar fordi en venn vil dele den tanken.
Den musikken som gir et glimt inn i en venns sjel.
Det gavekortet som sier at du vil bruke tid med meg.
Det løftet som sier jeg skal ta unna noe av alt det som du må gjøre, fordi jeg er så glad i deg at jeg unner deg litt fri.

Om du vil støtte vårt felles engasjement for de som har det vanskelig så gi! Gi av glede til Kirkens Nødhjelp eller Kirkens Bymisjon. Gi  i det stille til den du ser virkelig mangler noe. Men ikke be en datamaskin sende meg en kvittering på at jeg har kjøpt geiter eller vann. Til meg gir du et kort du har skrevet selv, der du sier at du ikke har kjøpt deg fri fra en forpliktelse med en veldedig gave, der du sier takk for at vi tar ansvar sammen, at vi vil gjøre verden bedre sammen, at vi vil dele.

Det er den største gaven vi kan gi hverandre, det som sier vi hører sammen, og er glade for å gjøre det. Det er også den mest umulige gaven å finne, å gi og av og til å ta imot.

Så jeg tar imot alle gaver med takk. Jeg gir bort og deler til alle som ikke direkte har sagt at de slett ikke bryr seg om å få noe. Jeg deler så stille som mulig med dem som blir brydd av ikke selv å kunne skaffe seg det mest nødvendigste. Ingenting fordi de er ting, men fordi vi fremdeles bruker gaver for å trene på å vise det vi har så vanskelig for å si,

Jeg er glad for at vi hører sammen!

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Jeg kommer også til å tenke videre på min egen blogg http://www.indexyourlife.me velkommen innom der også!

Trygve og Solveig