3. Desember – en adventsgave fra sånn ca 1973

20131202-224910.jpg

Noen gaver varer lenger enn andre.

Kvelden før 1. søndag i advent, en gang tidlig på 70-tallet. Min mamma tråkker seg veg gjennom snøen over jordet bak gården og bort til skogsholtet for å finne noen velegnede gran- eller einerkvister: nå skal adventskransen pyntes! Den gamle smijernskransen ble funnet fram fra loftet, den lille skoesken merket “adventspynt” likeså. Vi barna fikk lov å se på hvordan hun fant fram den ene vakre pynten etter den andre fra esken, og la dem utover det store kjøkkenbordet for å få oversikt før hun begynte. Og så satte hun igang: Med tynn, sort metalltråd surret hun korte grankvister rundt hele smijernsfundamentet, til det hele var dekket pent og jevnt. Ikke noe metall skulle synes – og lille Trygve syntes det tok veldig lang tid. Skulle hun ikke begynne med de fine glitrende tingene snart? Jo, endelig var hun klar! Innimellom grankvistene stakk hun inn skiftvis hvite og dyp lilla glitende kuler med ståltråd på, som hun surret fast innimellom grankvistene så festet ikke vistes. Så: sløyfer i sølvbånd ved hvert lysfeste. Vårt adventskransfeste hadde fire pigger som man kunne feste epler på, men når 4 gjennompiggede epler står framme på stua i 4 uker – ja, da råtner de faktisk. Så nå satte mamma istedet 4 engler over piggene, 2 lilla engler og 2 i gull. Ja, dette var 70-tallet, så englene var i en slags strie eller bast, men det så i alle fall UT som gull. Og tilslutt: et høyt, lilla lys i hvert av de fire lysfestene, og praktverket var ferdig. Jeg syntes det var utrolig vakkert.

Neste dag skulle kransen tennes. Vi tente ikke adventslys til frokost den gangen, – mamma hadde arrangert en liten seremoni inne på finstua i kveldinga. Det føltes høytidelig å spesielt å sitte der inne hvor vi aldri var, med alle lysene slukket mens mamma fortalte om hva advent betydde, og hvorfor vi hadde adventstid. Og så! Fsssss! Mamma tenner en fyrstikk, flammen springer opp, og hun tenner det første adventslyset og synger: “Det første lys vi tenner, og skuer mot det blå. Det første lys vi tenner, Guds sønn vi venter på”. Det lukter gran, stearin, brent fyrstikk. Om jeg husker rett, så sang vi også et vers av “Gjør døren høy”, mens vi satt der og så hvordan adventslyset brant og det glitret i pynten på kransen.

Nå skulle jeg vel sagt at dette gjorde vi hvert eneste år deretter. Men livet er ikke alltid sånn. Dette ble slett ingen fast tradisjon, – jeg tror faktisk vi gjorde dette bare én eneste gang. Men minnet om forberedelsene med den vakkert pyntede kransen og den høytidelige adventsstunden i finstua hører til blant de gode førjulsminnene fra barndommen.

Den gamle smijernskransen har jeg fått etterhvert, og både da jeg pyntet den med glitrende bær og små fugler nå lørdag, og tente lyset og sang den samme adventssangen søndag morgen, så var det som jeg fikk adventsgaven fra mamma enda en gang. Virkelig en gave som varer lenge.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s