Jeg telte akkurat. Jeg har feiret jul på 17 forskjellige steder. Da blir faktisk mye forskjellig.

Det har vært juler med besteforeldre og tanter, med gjester. Med små barn og store barn. Med hunder og katter. Med sykdom og helse. Med jobb og med fri. Med håp for det neste året. Med usikkerhet for det neste året. Med uro, med glede, med sorg og med savn. Med varm sol og med snøstorm. Med sprengkulde og med nyutsprungne roser i hagen. Det høres ikke ut som det samme.

Og likevel, på underlig vis har hver av oss med oss øyeblikk vi søker å gjenskape. Tidsglimt vi ønsker å se igjen for å kunne si, nå er det virkelig jul!

Fort gjort å kave så mye med å rekreere fortiden at nåtiden mister sin glans.

Jeg lurer på om hyrdene fra marken prøvde å gjøre alt akkurat likt hvert år rundt fødselsøyeblikket for å se om ikke de ble like begeistret? Kan hende var de mer opptatt av hva det de hadde vært med på betydde i hver dag de levde siden?

Jeg tror juleøyeblikk blir evige når vi er tilstede i den julen som er akkurat nå, slik den er og slik livet er. Det er jo akkurat likt faktisk, alltid kan julen gi glimt av glede og  håp som holder, det gjelder bare å være til stede, nå, og ta imot. Ikke bare se tilbake på det øyeblikket vi levde engang før.

Da jeg pyntet treet i år slo det meg hvor mye av min pynt som er av glass. Gammeldagse prismer, munnblåste og krystallslipte kuler. Hver kule rammer inn et lite øyeblikk, fanger nuet og ikler det fortiden, tilsammen blir det nå, det evige nå som gjør jul på nytt og på nytt. Helt forskjellig, og alltid likt.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

Jeg lagde gaver på skolen så klart, og av og til ble det noe fint utav det.

Jeg lagde gaver rundt kjøkkenbordet hjemme også, og noen ganger lykkes det å lage noe rett foran øynene på de andre uten at de så det.

Som liten var jeg på julegavehandletur til samvirkelaget, der hadde de skatter, i en egen gavehylle, ting ingen ante at de skulle trenge.

Siden har jeg laget gaver på juleverksted. Jeg  har laget gaver med venninner mens vi prater og drikker kaffe. Jeg har laget gaver mens jeg har sett på fjernsyn og mens jeg har snakket i telefonen. Jeg har har handlet og handlet, sammen med barn og venninner og ektefelle.

Så klart håper jeg det har blitt noen hyggelige gaver utav dette.

Men de ordentlige julegavene, de lager jeg i ro, når huset har stilnet, når peisbålet knitrer.  Fargespill og fargevalg, teksturer og materialer blir ikke forstyrret av noe, alt er fredelig fryd og glede. Det kan bli sent, det kan bli alt for sent på natt, ikke fordi det haster, men fordi det gleder. Bare en rad til, bare noen masker, så skal jeg legge meg!

Julegavenetter er førjulsvinterens store glede, for meg, det er nemlig ikke så mange som får hjemmelagde gaver. Det handler  ikke om produksjon, eller gavelister. Jeg lager det som går an å lage i slike fredfylte timer.

En ukes tid før jul rydder jeg bort, det ble som det ble, jeg vil ikke gi bort noe som hastet. Gjennom mange år har jeg bygd opp en indre bank av skaperglede som jeg alltid kan hente gode minner og glede fra, et rom jeg kan ta med meg.

I høst har jeg tatt ut av banken og fått dobbelt tilbake. Flere ettermiddager og stadig mørkere kvelder, hver uke, har jeg sittet i fly. Ikke spesielt morsomt, men kjedelig, slitsomt og tidkrevende, som så mye annet vi bare må gjøre. Men også en gave. Fordi jeg har så mange helt rolige julegavenetter i kroppen, kan jeg lage mitt eget lille rom når hendene kjenner strikketøyet.  En pustepause, en minigavenatt, min egen lille boble med rødt og hvitt gammelgarn, tankeflukt og fred. Og jammen ble det noen gaver til andre av det også.

Da jeg satt som tiåring i gyngestolen i sene desembernetter og broderte juleløper til mormor visste jeg ikke at jeg egentlig var i gang med en gave til meg selv. Julegavemagi gjennom et helt livs julegavenetter.

Julefryd er adventskalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

Noen ganger er julen som å kjøre fra Lillehammer til Gjøvik.

Glimt av idylliske gårder ned mot Mjøsa. Rask titt på ranke grantrær. Vide utsyn over innsjøenes dronning, i forbifarten. Jeg har alltid kameraet på setet ved siden av meg. På denne strekningen ser jeg mange glimt av skjønnhet, jeg verker etter å fange øyeblikkene, vise fram min barndoms rike.

Men, jeg har til dags dato ikke funnet et sted å stoppe. Alle rasteplasser er rammet inn av en mur med grantrær.

Neste gang skal jeg sykle sier jeg til meg selv.

I dag har jeg gjort juleærender mens solen sto opp på Tiller. De gråeste veier ble gylne.

Solen steg, og fant slør av tåke som gjemte seg over jordene ved Okstadbakken. Plogfurene var kobberbrune med rimfrost i jordklumpene. Grantrærne hadde sølvkåpe på. Men hvor skulle jeg stoppe å ta bilder? Jeg skulle ha syklet rundt på en rød sykkel med julemusikk på ringeklokken tenkte jeg.

Hjemme har sviblene såvidt åpnet seg. Et sølvbrett står klart med alle lysestaker ferdig pusset. Juletresjokoladekaken kjøles ned på kakeristen. Lammerullen trekker i gryta. Den gamle babykurven fylles av gaver. Kranser med lys er på plass. Dukene er strøket og ligger klar i oldemors dragkiste. Julekrybbene er stilt opp, bare Jesusbarna ligger gjemt, klar til juleaften. Skjønnhet klar til å spres utover i julehjemmet.

Men så kommer julen, og vips så er den over. Alt det vakre skimtes i øyekroken mens det spises og ryddes og leves, alt for fort , altfor rasende fort, synes jeg, for hvor er stoppepunktet, hvor er rasteplassene med utsikt og vidsyn? Av og til kjennes det ut som jeg ser julen fra bilvinduet.

Men i år, i år har jeg tenkt å sykle gjennom julen.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

For 30 år siden hadde jeg nok ikke latt den ligge der.

Hele dagen hadde jeg sprunget opp og ned trapper ut og inn dører og frem og tilbake mellom stue og kjøkken. For første gang skulle vi ha stort juleselskap, i vårt eget nye hus.

Selvfølgelig skulle gjestene føle seg så velkomne som ingen gang før.

Og så klart skulle alle kjenne seg sett og ivaretatt med god mat og gjennompyntet hus.

Den nedarvede sjekklisten var sjekket. Barn og hus var rent, pyntet og striglet. Alle duker var nystrøket. Alle staker hadde nye lys. Alle bøker sto pent i hyllen sin. Ingen leker og ikke noe rot lå fremme. Lyktene var tent på trappen.

Maten var klar. Helstekt fisk, juleskinke og hjemmelaget sild. Juletrekaker og pepperkakebamser. Frukt og sjokolade.

Bare et siste raskt sveip over gulvene så var jeg klar.

Og gjestene kom, og de spiste og sang, og lo og pratet. Riktig langt ute på kvelden gikk de hjem. Vi ryddet det grøvste og skulle slappe av litt i det julefine huset vårt. Da så jeg det, under kjøkken benken lå det noe med store ikke-glitrende øyne. Lett å se når du først satte deg ned. Det eneste punktet min mors sjekkeliste ikke hadde tenkt på å ta med, “hvor er fisken?”

For der lå hodet til laksen, rett under kjøkkenbenken.

Først ble jeg lei meg. Alt hadde jo vært så perfekt! Så ble jeg glad, det hadde jo fremdeles vært en flott kveld, selv med fisk i kroken.

Siden har jeg tenkt, hvorfor sa ingen fra? Enten var det ingen som så det, eller så synes de ikke det gjorde noe eller så synes de igrunnen det var helt normalt. Ikke vet jeg, jeg har iallefall lært at både til jul og går det lettere om jeg er raus nok til å gi meg selv litt slingringsmonn, med rom for et fiskehode.

Både i mitt eget liv og i andres kan det gjøre seg å finne fisken og så si, hva så?

Eller kanskje,  jeg hadde nok nå også plukket opp fisken….hvis ikke Ruffy fant den først. Det er nok av andre ting som viser at julelivet leves midt i det vanlige livet.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

Det måtte vært spennende å være scenograf, sa jeg til minstemann. Vi ryddet opp på kjøkkenet og jeg fortalte om teaterforestillingen, “En Julefortelling” på den Nasjonale Scene i Bergen. Hele det victorianske Dickenske juleunivers, levende skildret med en himmelseng som eneste bærende element.

Det er vel ikke for sent, sier han.

Montro om det ikke er det jeg trener på allerede, tenkte jeg.

Jeg blir stadig begeistret over moderne scenografi.  Før måtte vi se  hele interiører, utallige småting og innviklede kostymer,  nå lar vi rive med av tydelige bevegelser og overenkle, men mangfoldige scenelandskap. Noen har tenkt, noen har forstått og noen har jobbet lenge nok med uttrykket til å gripe kjernen.

Kan hende er jeg julescenograf med rekvisittlager i kjelleren.

Da jeg begynte å lage jul for oss handlet det om å skape jul i hver krok, til den minste detalj. Det var nesten for trangt til å la julen ta plass, for rekvisittene sto i veien. Underveis har jeg lært. Livet er stort nok, juleunderet er enda større og begge trenger plass.  Det er forskjell på å pynte for å vise frem pynten og på å gjøre det vakkert så livet får en god ramme.

Iscenesettelsen er ikke julen, selv jeg ville blitt skuffet,  om  scenografien var vakker, men ingenting skjedde. Det vanskelige med julescenografien er ikke å lesse på med rekvisitter og lage den overtydelige julejulen, det krevende er å skjønne hva som er essensen i juledekorasjonene. Hva skal til for å ikke å gjøre det underfulle, mirakuløse hverdagslig, og hvordan gir vi det frodige, store, vidunderlige plass og samtidig tar vare på at underet faktisk skjedde, midt i hverdagen? Når blir det plass til jul og når nøyer vi oss med rekvisittene?

Er det noen ganger vi tenker, sånn utpå dagen første juledag: og så da, hva var vitsen med alt arbeidet? Har scenografien gjort historien sterkere og livet mer meningsfylt, eller kom vi aldri lenger enn til rekvisittene?

Jeg er ikke uteksaminert julescenograf ennå.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

Luciamorgen. Med fire barn og to foreldre kan regnestykket ikke gå opp. Femteklasse synger i Vår Frue klokka sju på morgenen, frydelig og fredelig, vakkert. Stig Frode og Hannah drar dit.

Benjamin har Luciafrokost i barnehagen. Med tindrende øyne og kløende glitter skal de syngende vekke julegleden hos oss stolte foreldre, et øyeblikk som aldri kommer igjen. Heldigvis er det klokka halv åtte, så jeg kan kjøre Elisabeth til skolen først, ta med nestemann på frokosten. Ganske riktig, det ble den eneste gangen Benjamin gikk Lucia, godt vi var der.

Frederic har julefrokost i første klasse, jeg er klassekontakt og alle foreldrene er invitert,  dit må vi. Skolen er for liten og klassen er bare på tolv stykker, så de har sitt eget juleland i en brakke. Læreren Kari, er en sånn som alle elsker og som kan skape ro og forventing hos alle, både elever og foreldre. De begynner klokka ni, og innen da har vi sagt ha det i barnehagen og kommet oss på plass, kokt kakao, varmet rundstykker og benket oss rundt langbordene. Fint pyntede fat med julepålegg, barn som kjenner og viser at de er i ordentlig selskap, vennlig prat, sang og velvære. Hver og en av elevene synlig stolt over å få vise frem klasserommet, tegningene, julepynten. Takk for at vi fikk være der.

Men veldig fort ble klokka halv ti og jeg ble rastløs og hvisket til Kari: kan jeg stikke bort i hovedbygningen, du skjønner Elisabeth skal gå i det store Luciatoget?

Kari smilte lurt, bare vent her du! Og like etter hørte vi dem, alle i syvende klasse, andaktsfulle og samtidig litt brydd. Stolte og litt keitete gutter og pyntede, smilende jenter, vassende over den våte gårdsplassen mens de sang. Inn i gangen på brakka, en lang rekke langs bordet og ut igjen. Vi fikk sett alle, Elisabeth fikk se at vi så og strålte mot oss.

Av og til er det bare å være der som teller. Av og til handler det om å bare få det til selv om logistikken virker umulig, av og til er det mulig å være fire steder på en gang.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

Jeg visste det var vanskelig å finne mitt eget beste juleminne.

Uten musikk blir det ikke jul kunne jeg ha sagt, og fortalt om vandring gjennom Trondheimsgater gjemt i snø for å synge i koret på ottesangen juledagsmorgen.

Uten pynt blir det ikke jul, kunne jeg kanskje sagt, og skrevet om friske turer mellom rimkledde furuer for å finne mose, kongler og bar til girlander og peispynt og kranser.

Uten å lage gaver blir det ikke jul, ville jeg kanhende sagt, og mimret om sene nattetimer med stearinlys, julemusikk og frodige håndarbeider.

Men jeg visste ikke det skulle bli vanskelig fordi mine beste juleminner verken handler om bare meg eller om bare ett minne.

Vandringen i snøen er vakker,men kraften i å være en del av et kirkerom og ett med et jublende fellesskap, er nærvær i mysteriet her og nå, og en forsmak på det som skal komme.

Knasende rim og spenstig mose gir glede i øyeblikket, fryden er å lage en ramme som minner oss om at bare mennesker har evig verdi.

Å skape noe, så en tanke blir en håndfast glede, er en grunnpillar i livet mitt, men det er tanken på den jeg vil glede som løfter håndarbeid og brukskunst opp blant de kjære juleminnene.

Så kan hende mitt beste juleminne ikke handler om en gang, men om alle gangene, ikke om den gang da, men om en tone gjennom livet som klinger sterkest når vi får lov til å høre til, til å være en del av noe større enn oss selv, sammen.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver sammen. I år funderer vi på dette med  minner og tradisjoner og litt til.

Det må ha vært andre juledag, for mor og far var i kirken og jeg lå i sengen og grudde meg. Det var dagen for juletrefesten. En blanding av gammelt laken og nattkjole hang på skapet og ga seg ut for å være engleklær, og jeg hadde så inderlig vondt i øret. Jeg skjønte slett ikke hvordan jeg skulle kunne klare å stå opp.

Tanken på å ikke komme på juletrefesten streifet meg overhodet ikke.

Alle gikk på juletrefesten. Dette var den første julen den ikke var på Gimle, men i gymsalen på ungdomsskolen, men ellers var alt slik juletrefester skulle være.

Store og små kom i stappfulle biler fra alle grender og gårder.

Det var nisseposer med mandarin og rosineske. Så klart var det skuffkake og kaffe og julebrus med bollesmuler. Selvfølgelig var det gang rundt juletreet med syv avlange krokete ringer. De ytterste klint inntil ribbeveggen. De innerste med granbar daskende i fjeset.

Og så var det tid for julespill. Alle klasser hadde øvd inn hver sin fremføring. Vi sto i en stor hvitkledd ring på scenen og proklamerte hver vår bit av juleevangeliet. Det ble min tur, øret var rødt, hodet suste, og jeg var så merkelig rar da jeg trådte frem på scenekanten.

Det neste jeg husker er at jeg lå på benken utenfor skoletannlegen som hadde kontor på baksiden av gymsalen. Noen sa, “jeg går i forveien, så får vi sett hva dette er med en gang.”

Det må ha vært alles gode venn doktor Lunchien, for rett etter ble jeg båret inn på kontoret hans og undersøkt både her og der.

Så sprakk trommehinnen og alt ble nesten bra. Da fikk jeg historien, jeg hadde besvimt ned fra scenen, blitt reddet av far til Ingeborg rett før jeg traff gulvet og slik sørget for gode minner og drama for lang tid fremover. For alle andre, jeg husker jo ingen ting.

Men dette husker jeg, så trygt det er å bli tatt vare på, reddet og båret og hjulpet.Og så deilig det var å sove seg frisk etterpå, det ble en god jul.

Juletrefestene derimot, de ble heldigvis aldri så spennende noen gang siden.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi skriver og i år funderer vi på dette med å minner og tradisjoner og sånn.

Vi sparket til skolen. Vi bygde snømann i friminuttet. Vi øvde til julespill. Alt var som det skulle være i min barndoms perfekte dal.

Det var bare det at julespillet var så vanskelig. Den ene hyrden etter den andre måtte ha ekstra oppmuntring. Vismennene så meget spørrende ut. Ingen av oss hadde noen tro på at sambygdingene ville bli særlig imponert av oppførelsen på julefesten på Gimle.

Aller minst jeg. Først på aller siste øving oppdaget frøken alt som ikke var gjort og snudde seg oppgitt til meg. Du, Solveig, du klarer sikkert å lære deg denne sangen selv? Og når du har sunget skal du jo bare sitte der?

Jeg skulle være Maria, jeg skulle synge Marias vuggesang. Jeg var altfor snill og alt for redd for ikke å være flink nok til å si at nei, niåringer lærer seg ikke nye sanger selv.

Så ble det juleferie. Jeg hadde såvidt begynt å spille piano, men melodien var helt umulig å få til. Jeg spilte blokkfløyte også, men det hørtes ikke særlig idyllisk ut. Sant og si klarte jeg overhodet ikke å finne ut av det.

Jeg grudde meg, jeg grudde meg noe så inderlig. Hele julen var ødelagt tenkte jeg, først med å grue seg og så med å skjemmes over å ødelegge for hele klassen.

Så kom tante Grete på julebesøk. Satte seg på sengekanten og skulle be aftenbønn. Hun var jo lærer selv og skjønte at det var noe jeg bar på. Sakte fikk hun lirket det utav meg.

Har du noter? Sa hun. De lå under puta så de fant jeg fort. Enn om jeg ser om jeg kan lære den og så kan du følge med sa hun. Sakte sang hun, takt for takt, som om det var hun som skulle lære den, og lot seg ikke merke med at jeg apte etter, gang etter gang. Så, uten at jeg visste hvordan, kunne vi den plutselig.

Og den var nydelig.

På tredje juledag sang jeg, helt alene, det gikk fint og ganske riktig resten av spillet satt jeg bare der, jeg ødela ikke for noen og ingen visste hvor nær det hadde vært.

Faktisk er det ingen som husker denne innsatsen idet hele tatt. Det de husker er neste jul da jeg besvimte ned fra scenekanten og virkelig ble en dalende engel- men det er en annen historie!

Jeg minner meg selv om denne historien mange ganger, hver gang jeg sier ja før jeg tenker meg om, hver gang jeg ikke tør å be om hjelp og hver gang jeg tenker at alle andre får til alt. Ingen av oss gjør ikke det, det er godt å få hjelp.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med juleminner og litt til.