Category Archives: adventstanker

1.desember- det vi måtte dele

by

I år begynte jula 17.mai.

Da vi pyntet oss i bunad- selv om vi ikke kunne gå noen steder.

Da vi åpnet døra og gikk ut på verandaen klokka ett, og så ut over folketomme gater. Da vi sang «Ja vi elsker» ut i maikulden.

Da vi to sto helt alene og sang, samtidig som vi visste, at akkurat da, var vi mange som sang håp, som sang tiltro til fellesskapet, som sang takknemlighet for at vi står sammen, som sang innsatsvilje og mot til å «stå opp og stride» litt til. 

Vi sto alene, men i dette øyeblikket sto vi sammen. 

Vi er fremdeles midt i en situasjon der verden står overfor samme utfordring- den delte skjebnen å stå i en pandemi. Vi har vært, og er, i samme båt på en måte vi aldri har opplevd, vi har måtte dele erfaringer vi aldri trodde skulle komme.

Vi ser hva det betyr å ha både ledere og folk som tar tak og setter de svakeste først. 

Det er et år vi ville vært foruten, for noen med store tap og varige sår, men midt i det hele, midt i de håpløse historiene, midt i frykt og uro, midt i usikkerhet og krevende tiltak, høres en sang om hva som kan skje når vi tar ansvar for hverandre sammen. 

Tenk om refrenget i denne annerledes julen ikke blir det vi må unnvære, men det vi fortsatt har, det vi hadde glemt at vi hadde. 

Ja tenk om jula faktisk begynte 17.mai- at vi hadde lært hvordan vi kan  la den felles tonen klinge gjennom jula også:

vi hører sammen, 

vi trenger hverandre, 

vi skal klare det sammen

22. Desember- julelilla

by

Det blir alltid et minst ett enslig lilla adventslys igjen, det som bare så vidt rakk å lyse, og ofte et eller to i esken fordi det måtte kjøpes nye underveis. Så ligger de der og venter på at de kanskje blir brukt i fasten, eller neste advent.

Det er liksom ikke så stas med lilla lys i julen. Merkelig nok, lilla er jo fargen som symboliserer at det blå,for himmelen og håpet, møter det røde, fra jorden og lidelsen.

Da jeg var liten var ikke adventslilla noen vanlig tradisjon, selv om lilla også da var kirkens farge for både advent og faste.

Mor,som skjønte seg på liturgiske farger, prøvde forgjeves å finne lilla lys på samvirkelaget i Vingrom. Nei,slikt fantes ikke, det var rødt som skulle gjelde til jul. Ja, men nå er det advent, prøvde mor seg på. Det varer ikke så lenge, snart er det jul, fikk hun høre. Så vi hadde røde lys i adventskransen i mange år. Først på sytti tallet dukket lilla lys opp i vanlige butikker. Det snodige, synes jeg, er at kirken gjerne bruker hvite lys gjennom hele adventen også.

Så er det kan hende handelsstanden som nå ivrer mest,etter en mellomsesong mellom orange Halloween lys og røde julelys? Ikke vet jeg, men nå har jeg begynt å bruke hvite lys hele året jeg.

Og lilla? Jeg pynter alltid treet med mange fugler, de fineste er påfugler med sprakende lillagrønne fjær, for midt i det eviggrønne håpstreet vil jeg at det skal være tydelig at himmel og jord har møttes. Det er jo ikke luftige englevinger og uoppnåelige drømmer som gjør at jeg kommer tilbake til julen gang på gang, men det konkrete, håndfaste lilla møtet mellom håp og lidelse, mellom jord og himmel.

Men lysene? De er hvite, og det er vel egentlig en annen historie.

14.desember- julegul

by

Så snart frokostkaffen drikkes i mørke og ettermiddagskaffen i skumring- sånn i midten av november- henter jeg frem en kurv med julekrus fra kjelleren. En ikke-kuratert samling full av minner og stemning og stor nok til at alle kan få varm solbærgløgg om de stikker innom. Det er mange Santa Claus, ingen norske nisser, mange katter som kroer seg foran peisen, men jeg har ikke funnet noen kopper med hunder på. Noen er stilige- en kristtornkvist er nok- andre har plass til alt som noen kan finne på å forbinde med jul. Det er ingen som ikke er fine, og noen som er svært vakre, synes jeg. Jeg liker best de som har vinterstemninger fra engelske landsbyer. Lysegulrosa himler, svaktrøde mursteinshus, noen som bærer på juletrær eller kristtorn, fredfulle skildringer å nyte i en liten førjulspause. Men aller best liker jeg den koppen jeg trodde jeg ikke kom til å like, for den er gul. Lysegul, yndlingsfarge hele året, men til jul? Den er stor, og sier denne kaffen skal du kose deg lenge med, den er tynn, og sier denne stunden skal tas vare på, den er gul, en gul bakgrunn for et svakgrønt juletre, og sier- vær deg selv, kjenn på hva du synes er vakkert og nyt den julegule pausen.

8. Desember- julegrønt

by

Hvorfor står det to juletrær uten lys på kirketrappa? Spurte jeg far, en dag for lenge, lenge siden. Jo, det er fordi det har vært begravelse, og da skal de eviggrønne trærne minne om at vi bærer den døde ut av verden og inn i evigheten. Jeg så nærmere på trærne, det var ikke lenger juletrær, men håpstrær, forventingstrær og undringstrær!

Men da så jeg også noe jeg virkelig aldri hadde sett på juletrær, de små buskene var fulle av små,myke, lysegrønne skudd. Helt tydelig ikke juletrær! Det eviggrønne skulle jo være mørkegrønt!

Siden har jeg blitt eldre, og det har hendt at juletreet inne har fått grønne skudd. Da fryder jeg meg og tenker, kanskje er det da først treet blir et ekte juletre, når det minner om liv, om vekst om muligheter og håp? Et evigrønt, lysegrønt håp?

5.Desember- orangejul

by

Det ble jo orange julepynt til slutt- et juletre med sjøstjerner, skjell og cowboyhatter- et konseptuelt, lokalitetsspesifikt tre da vi bodde i California, det var kjempefint! Merkelig at vi ikke syntes orange hørte julen til da vi snakket om det. Det kunne jo faktisk hete juleorange! Men selv om det var moro å gjøre noe helt annet en gang- vi savnet gleden av å finne igjen den julen som vekte minner fra mange juler.

I Nederland heter julenissen Sinter Clas og kommer med båt fra Spania 5. desember. Båten er full av appelsiner, som de riktig snille får i treskoene sine. Det har blitt en del av vår førjulstradisjon. Men pynt er det ikke.

I vår familie har vi en historie fra tre generasjoner tilbake om hvordan alle barna fikk dele en appelsin på juleaften. Kan hende er den ikke sann, men at appelsinen en gang var så dyr, så sjelden og så god, må iallfall ha vært sant nok til at historien fikk leve lenge nok til at den rakk å bli en del av historien om julen. I gamle dager.

Riktignok- appelsinen er ikke en gammel del av julefeiringen, men multer da? Orange som høsten de kom fra, som holdt seg i store tønner til langt utpå etterjulsvinteren. Den har hørt festen og julen til lenge.

Men dette er jo bare glimt av orange. Når jeg tenker orange til jul, tenker jeg på klementinflommen. Jeg kan ikke komme på en ting som så enkelt innbyr til julekos som et bugnende klementinfat. Lukten allerede før du ser fatet, så lett å spise, så hyggelig – og så inderlig gledelig juleorange!

Så tenker jeg videre, enn om duker, klær, lys og tre var orange? Nei, da ble det nok for mye. Både julen og livet mister fargen når de blir ensfarget. Kan hende farger handler om flere ting? Kan hende er fargene en metafor på noe annet?

En ting er de fargene som hører julen til, fordi noe vi forbinder med jul og vinter har denne fargen- en annen ting er hvilke farger vi kjenner at nærmer seg uttrykket for det som vanskelig kan uttrykkes, selv julegleden?

Kan hende så vanskelig at den til og med kan være litt orange?

3.desember- når julen blir grå

by

 

IMG_E0522Grått i grått, det er vel som regel ikke beskrivelsen som passer best på den julen vi drømmer om å oppleve. Men av og til, kjennes det som det er den grå julen som kom. Ingen ting ble som planlagt, og selv en inderlig julevenn som jeg synes julen like godt kan skynde seg å bli ferdig.

Det er greit at livet oppleves grått når det ikke er så mange forventninger til at det skal være festlig og strålende. Januar for eksempel, da er det nesten motsatt, mer normalt å være sliten, eller syk eller ha lite penger. Men i julen?

Sist jul var ingen drømmejul hos oss, far døde rett før jul og mannen min lå alvorlig syk på sykehuset hele julen.

Det ble så stille, ensomt og anderledes, og en stund kjente vi at det ville bli helt grått. Det ble som å se ut på en skog med piletrær, midtvinters, mange, like tynne, like grå stammer. Men så ser vi en gang til, og kan se skimmerskygge av sølvgrågrønn bark under det grå. Den grå julen fikk oss til å legge bort mye vi pleier å glede oss over- og være oppfinnsomme sammen på hva som likevel kunne gi et lite glimt av sølv i det grå.

Hva pakker du i kurven når familiens felles julemåltid feires på et bittelite, trist og grått sykehusrom?

En tok med et eget blomsterbilde og tapet over den svartgrå sykehuskunsten. En kom på å ta med seks fargerike julekopper, de som minte om alle de gode julemåltidene. En hadde med fjellte, med granbarlukt. En hadde med bittesmå, appetittvekkende,gode, søte munnfuller med daddelkonfekt. En hadde med en liten furubusk med lys- og med bilder av oss alle som pynt.

Vi satt i vinduskarmen og på sengekanten, vi sang deilig er jorden, og akkurat der og da, kjente vi på et glimt av deilighet, midt i det grå.

2. desember- julefryd i svart

by

IMG_0775

Jeg har sett svarte juletrær med svart pynt. Skal visst være stilig det. Juleselskapene har opptil flere menn med svarte, alt for varme dresser og damer i svarte, alt for kalde kjoler. Likevel, jeg tenker ikke jul når jeg ser et svartsprøytet plastikktre, nei jeg gjør ikke det.

Men, så ser jeg ut i vinternatten, den er ikke engang midnattsblå, men kullsvart- da er den julen jeg venter på, det lyset som skinner midt i det svarte. Når jeg ser dypsvart fortvilelse, i egne og andres øyne, da vet jeg at nå, nå trenger vi julehåp. Jeg sitter i domkirken og ser på glassmaleriene, og ser at uten de svarte blystripene ville de fargesterke glassflatene ikke fortalt et så tydelig budskap. Kan hende svart er fargen som ikke bare gjør at vi trenger julen- men fargen som gjør at vi ser den?

22. desember – Et steg i englesang

by

englesang

En julesang som jeg er veldig glad i, sier at englesangen aldri har stanset. Den begynte der over betlehemsmarkene på den aller første julenatten, – og fortsatt synger englene, uten stans, gjennom år etter år etter år: “Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!”

Høyt der oppe klinger lovsangen fortsatt.
Så nær som en håndsbredd unna klinger lovsangen fortsatt.
Så nært som et pust.

Vi er for opptatt med alt vårt stress og mas, våre strider og vår ærgjerrighet, med oss selv og alt som fyller dagene våre, og glemmer at englesangen klinger hvert sekund, som en dirrende streng gjennom hele skaperverket.

I julesangen sammenlignes Julen med en hvilepause. En rast ved livsveien, hvor du kan legge fra deg alt du bærer på hele året, være stille og bare lytte til englesangen.

Kan du høre den?

21. desember – Et steg i tillit

by

IMG_4814

Vintermorgenen er mørk, på gangveien til bussen er det speilblank hålke, stålis. Jeg snur, går inn og tar på brodder. Likevel må jeg gå helt i kanten, på sammentråkket snø. Der ser jeg også mange andre voksnes fotavtrykk. Hvorfor kan de da ikke strø! Et svare strev å holde seg på beina.

Lenger nede i bakken kommer noen barn oppover, på vei til skolen. De går ubesværet midt i veien- jeg hører de snakker om hemmeligheter de har laget og gjemt på rommet sitt til jul. De vet nok ikke hvor vondt det er å brekke noe, tenker jeg, og hos dem blir det vel jul selv om de skulle sitte med gips på, tenker jeg videre.

Så kommer jeg til et stykke som er bedre opplyst. Da ser jeg det. Vi voksne har stolt på den negative erfaringen, at her er det alltid glatt. Barna hadde bare holdt seg til den andre halvparten av veien, der det faktisk var strødd.

Kan hende er det slik ellers i livet også? Vi voksne har så mye historie med oss på glattisen, vi er så opptatt av alt som skal gjøres og alt vi trengs til. Barnlig tillit er derimot å forvente at noen har gjort klart og at de kommer sikkert frem. Det er jo slik at vi voksne har ansvar for å sikre veien for barna, det er vi som skal legge til rette, men når veien først er strødd, kan jo også vi som ikke har strødd bruke den. Om vi altså ser oss om lenge nok til å se det.

Noen ganger, kanskje særlig før jul, kan det være lurt å stoppe ekstra og se om det finnes en strødd vei. Kan hende er det slik at vi voksne trenger å øve oss i tillit til at det finnes andre som vil oss vel. Vi trenger ikke alltid balansere i grøftekanten alene.

Kan det være slik at adventssangen om å ” berede vei for Herren” ikke bare handler om ham som skal komme oss i møte, men at vi skal få lage en god og farbar vei for hverandre også?  Ta en runde og strø på den islagte vinterveien vi vandrer fra hver en krok til Betlehem, eller til og med oppdage at det alt er strødd.

17. desember – Et steg i hjelpsomhet

by

Julehus

“Why don´t you come over and help me decorate for Christmas? Wouldn’t that be fun?” Why? Det hadde aldri falt meg inn at det gikk an å pynte til jul sammen med andre enn familien! Det hadde heller aldri falt meg inn at noen kunne be om hjelp fordi det var morsomt!

Det ble selvfølgelig en riktig så hyggelig dag. Karens store, flotte amerikanske hus, ble dekorert etter alle kunstens regler, og vi snakket igjennom sorger og gleder fra alle livets juler, julemusikken tonet og katten gjemte seg under sengen i all ståheien. Vi fant gammel julepynt og gav den nye steder å være, vi flettet girlander og pyntet i hagen. Det var ikke arbeid, bare en skaperlek der vi gav hverandre stadig nye ideer. Og det ble så fint! Jeg gledet meg til å ta med jentene bort dit noen dager senere og “hjelpe til” å bake pepperkakehus.

Karen trengte ikke hjelp sett fra fornuftens side, hun kunne fint klart det selv. Men kan hende vi alle kunne lært noe av å gjøre mer ting sammen, før vi ble nødt til å be om hjelp? Kan hende vi til og med kunne lære at det er helt greit, ja til og med morsomt å gjøre noe sammen, selv om vi ikke klarer det selv? Jeg har mange hjelpsomme venner som ville komme med engang om jeg bad om hjelp, men hva skal til for at vi sier: kan vi ikke gjøre det sammen, når vi alltid vil vise at vi klarer selv?

Et steg i hjelpsomhet for meg ville ikke være å hjelpe andre, det er lett om jeg vet at de trenger det. Det steget jeg trenger å ta er å la andre være hjelpsomme og selv være hjelpsom, også før krisen er der, mens det fremdeles er morsomt. Et steg i leksen: ikke tvihold på din måte å gjøre det på, slipp andre til, det er morsommere sammen!