2. desember: Om julesorg og juleglede

Christmas Lantern

Hvert år håper vi at julen skal bli akkurat slik vi ser den for oss: Alt er rent og pent og velduftende og herlig nypyntet i huset. Nystrøket, nypusset og glitrende! Alle kommer hjem til jul, så klart! Alle er gode venner og viser seg fra sin beste side – det er jo JUL! Julemusikken klinger fra radioen, det spraker i peisen, det dufter i stua av gran og røkelse og av nytente stearinlys. Du tar et blikk ut av vinduet – der sitter det selvsagt julerøde dompaper i neket, og sannelig har det akkurat begynt å snø, store flak som svever stille som små engler gjennom luften …

Men akkurat sånn blir det trolig ikke i virkeligheten. Livet er slett ikke bare herlig, det er også rett som det er rufsete, uhåndterlig, – ja innimellom ganske enkelt helt forferdelig. Allikevel kommer julen da også, midt i kaos og sorg og maktesløshet. Og hva da? Er det noen vits å finne fram vattnisser og plastikkengler og alt skrotet i julekassene? Er det noe poeng i å fylle kjøleskapet med hauger med mat og godter, drasse inn et tre og sette midt i stua, kjøpe masse ting ingen trenger og pakke dem inn i masse glorete papir som skal rett i søpla? Skal vi bare droppe hele greia i år?

De fleste julene havner et sted imellom disse. Ikke alt rakner, og ikke så mye blir som i den «perfekte» julen. Noe blir riktig koselig, noe kan bli nesten fantastisk, mens annet blir mindre bra, noe litt kjedelig, og noe oppleves ganske meningsløst eller til og med bare trist.

Og spriket mellom den ønskede idyllen og det resultatet man faktisk ender med kan fylles med både savn og sorg. Litt som i resten av livet, i grunnen.

Så langt i livet har jeg opplevd herlige juler, forferdelige juler, og mange, mange juler som er et sted midt i mellom. Men én ting har jeg i alle fall oppdaget: Selve Julen skapes ikke av gavepapir og glitter, – ja, ikke engang av juletrær eller Mahalia Jackson. Det er mer som om Julen er en slags evig stjerneglitrende hvisken som ligger bak alt dette, og som fortsetter ubrutt fra år til år. Noen ganger får vi oppleve glimt av denne stille hellige julefryden, andre ganger ikke. Men den ligger der, hele tiden.

Dette er vel også litt som i resten av livet, i grunnen.

Advertisements

1. desember: Forventningens glede i en adventskalender

Christmas Lantern

Det var annerledes med adventskalendere før. I all fall hjemme hos oss. Tiden da man fikk en appelsin som julegave var selvsagt for lengst forbi, og julegavehaugen var så herlig fargesprakende stor at treet nesten ikke nådde ned til bakken – men adventskalenderen derimot, den var mer behersket. De første årene var det ganske enkelt en papplate med et bilde på. Rundt omring i bildet var det skjult små tall, og hver morgen var det en høytidsstund når vi fikk åpne dagens luke og se hva som skjulte seg bak den. Bak lukene i bildet… var det andre bilder. En kamel. En sau. En liten engel. Da siste luke var blitt åpnet på selveste julekvelden (og åpenbarte et bilde av Jesusbarnet i krybben, så klart), ble alle lukene stengt igjen, og mor gjemte bort kalenderen. Så kunne vi åpne lukene på nytt neste år.

Slik fortsatte det i år etter år … helt til vi flyttet til byen og fant ut at de andre barna i klassen – de hadde adventskalendere hvor de fikk sjokolade! En ny bit, hver eneste dag! Og den fikk de spise på en helt vanlig hverdag, om morgenen før de skulle på skolen! Og en gutt i klassen hadde til og med en kalender hvor det var en ny plastfigur hver dag, så han den 24 desember kunne sette opp sin helt egen julekrybbe i kremgul plastikk! Hjemme igjen fortalte vi storøyde hvilke under som fantes i verden. Tenk det! Og vi som bare har fått små bilder av engler og sauer! Mamma tok hintet, og snart dukket det opp en sjokoladekalender hjemme hos oss også. Vi var 4 barn i skolealder på den tiden, så det ble en kvart sjokoladebit på hver, hver eneste dag. Det var jo fantastisk! For en oppgradering fra engleglansbildene!

Nå er dette nok omtrent 250 år siden, som du forstår. Siden da har adventskalenderene utviklet seg til å bli så overlesset med svære pakker at selve kalenderen nesten ikke vises bak all herligheten. I stedet for sjokoladebiter får barna sannsynligvis både nye mobiltelefoner, spillkonsoller og romraketter – hver eneste dag før de går på skolen i desember. Men fortsatt gjelder det samme: Adventskalenderen er bare et slags preludium. En markering av forventningens langsomt tikkende klokke. Snart – snart! Men ikke ennå. Først skal vi glede oss. For forventing er mer enn halve gleden.

iStock-606231796 [Converted]

Snart er det desember

Christmas Lantern

Det lakker og det lir, og om ikke lenge er det endelig desember! Også i år vil det hver førjulsdag åpnes en ny luke i vår tradisjonelle adventskalenderblogg «Julefryd» . I år er det sjuende gang Solveig og Trygve lager denne adventskalenderen, med 24 luker fylt av en velassortert blanding av juleglede og julemoro, julefred og julefryd.

Hva som skjuler seg bak de 24 lukene i år, får du se etterhvert – velkommen tilbake 1. desember!

20.desember- å håpe rundt grøten

bonneflagg

Livet er så stort, hvorfor tror jeg det blir større av å gi gaver?

Jeg håper selvfølgelig ikke at mine voksne barn skal hoppe rundt i fryd over fornuftige gaver. Det er ikke det jeg håper, jeg håper at de skal ha en sterk jublende glede som grunntonen bak alt som skjer, og jeg tror ikke at verken pysjer, ski eller datautstyr kan generere en slik glede. Kan hende vil jeg egentlig bare gi et pant på å at vi tar vare på hverandre og ser hva den andre trenger?

Det er så uendelig mange viktige ting i verden, hvorfor skriver jeg da lister med rosiner og sølvpuss og juleservietter?

Jeg håper faktisk ikke at bare alle detaljer er på plass så vil alt annet ordne seg. Jeg håper jo bare at vi skal være rause og gode mot hverandre og bære over med alt vi ikke får til. Kan hende vil jeg bare bruke små detaljer for å gjøre drømmen om det gode synlig og felles?

Det er så mange hverdager i året, hvorfor lar jeg da noen få festdager få så mye plass?

Jeg håper da virkelig ikke at alle dager skal ha så mye forventinger og oppgaver rundt seg som juledagene. Det håper jeg ikke. Jeg håper at festdagene kaster lys og mening inn i enkeltoppgavene gjennom året, når det er lett å miste sammenhengen og se det store bildet.  Kan hende lager jeg fest bare for å vise at livet er strålende verdt å feire i all sin hverdagslighet?

Det er vanskelig å sette ord på håpet, for vi ser jo alle så lett hva vi ikke får til. Så snart jeg sier hva jeg håper på har jeg stilt meg sårbar og åpen i forhold til den jeg snakker med. Kan hende vil den andre til og med tenke, hvordan kan hun tro det betyr noe hva hun holder på med? Kan hende ler andre av forventingene mine, hvem er hun som håper på dette?

Nei, da er det lettere å dele overfladiske håp, jeg håper på snø, på litt roligere dager, på bedre tid. Så nå  vrir jeg heller på ordtaket og sier til meg selv, slutt å håpe rundt grøten.

Jeg håper jo egentlig på uendelig store ting,  lykke, glede, mening, samhold. Jeg håper på julefeiring som sitter igjen i hjertet med glade glimt hele året gjennom. Ja, det håper jeg virkelig.

 

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to,Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. Bildene i dag er tatt i Slottsparken i Oslo 30.november og i Gamla Stan i Stockholm 9.november iår.

17.desember- håpet om tid

 

gullnummerHadde jeg ikke vært der hadde jeg trodd det var på film. En film med titelen ” Your Christmas Carol”. Slik har det vært og slik kan det bli og slik kan det også bli.

Det var ikke film, jeg var der.

Det var på morgenen på bursdagen min.Jeg trekker fra de lange gardinene på hotellrommet og tror jeg skal se inn i en mørk vintermorgen.
Da ser jeg rett over en takterasse og inn i tre rom. Perfekt fargesatt og regissert for morgenrefleksjoner på en dag jeg ikke tar for gitt at jeg skulle få være i.

Rommet til høyre står i et svakt gyllenrødt lys. En liten gammel dame i rød genser sitter tankefull og ser på et tent stearinlys på bordet foran seg.I hendene holder hun en kaffekopp. Selv på avstand ser jeg at hun nyter stunden og har gode minner å dvele ved.

Rommet til venstre er hvitt. Blåhvitt, opplyst av lysstoffrør i taket og en stor tv skjerm med en grønn fotballbane. I en høyrygget stol nærmest ligger en mann i grå morgenkåpe. Han er vendt mot TV skjermen, men ansiktet er tomt.

Så ser jeg ned til siden. Et grått rom fullt av studenter. Mange noterer ivrig, en lærer står foran dem og peker på en tavle. Jeg ser ikke tavlen, men ser bøker, notater, tunge vesker. Alle følger med, dette er nok viktig.

Jeg har brukt mye tid på å studere, lese og tenke på hvordan livet, organisasjonen, verden og det meste skal være. Jeg har ikke nødvendigvis svaret for det.  Jeg bruker mye tid på å la meg underholde jeg har det ikke dermed nødvendigvis morsomt. Jeg håper alltid å bruke tid på fred og ettertanke, det er ingen andre enn meg som hindrer meg i det.

Mens jeg sto der  tenkte jeg: så skrekkelig og så koselig. Han har det fælt og hun har det fint. Nå tenker jeg at kan hende de begge hadde det bra. Jeg håper bare at ikke alt jeg har lært kommer i veien for å leve. Jeg håper jeg aldri glemmer å spørre før jeg tror jeg vet hvordan andre vil bruke tiden og livet. Jeg vet hva som er koselig advent for meg- jeg håper jeg aldri blir så opptatt av mitt eget at jeg ikke er nysgjerrig på hva som gjør andre glade. Jeg tenker jeg har fått mange gullnummer i livet, men hva bruker jeg dem til?

15.desember- er håpet ute?

siste-solglimtJeg skynder meg ut i skumringen, tenker å komme ned til havet før restene av solnedgang er borte. Jeg rekker det akkurat idet vinternatten overtar. Da hører jeg tonene: en ensom saksofon jubler ut i det blå: tenn lys! Først tror jeg det må være noen som spiller inne i et hus, kanskje det skal være konsert? Så tenker jeg, det er ikke mange som spiller slik, montro om det er et kirketårn i nærheten? Jeg går etter lyden, roter litt med retningen, men det er godt å gå mot en god tone.

Så er jeg der, stille og tar imot, den ene sangen etter den andre.Fra øverst i tårnet, der det lyser. Jeg kjente igjen tonen. Jeg kjenner ikke musikeren, Tore Ljøkjel, men jeg har delt musikken hans med mange. Jeg leste engang at han sa han egentlig var utdannet blokkfløytespiller, men etterhvert kjente han at det ikke uttrykte dybden i livets smerte og glede. Han lette etter en ny stemme og fant saksofonen. Siden har han spilt ut fra kirketårn i hele Norge. I julebyen Kristiansand spiller han fra domkirketårnet i adventen.saksofonkirke Musikken er sterk, levende. For meg en påminning om at alt ikke kan sies med samme stemme, det er verdt å lete etter en sterkere, dypere, klarere tone når vi kjenner at det vi sier er for spinkelt. I går bar jeg med meg bildet av innbyggerne i Aleppo ut i kvelden. Håpet er ute, leste jeg. FN er uten virkemidler. Verdens stemme har vært for spinkel. Våre demokratiske verktøy har vært for svake. Våre politiske prosesser har vært for veike. Jeg kan håpe at det finnes en løsning, jeg håper at vi har mot til å lete etter sterkere stemmer og andre instrumenter. Mest av alt håper jeg på stemmene som kan gi verden fred. Jeg fikk stå og kjenne hvordan saksofonstemmen roet ned bypulsen og spredte harmoni.  I krig er ikke saksofoner nok, hva trenger vi da, vi har vel ikke gitt opp å lete?

tore-ljokjel

Julefryd er adventskalenderbloggen for oss som gleder oss over julefryd og julefred. I år er det sjette året Trygve og Solveig skriver sammen. I år skriver vi om håp. Bildene er fra min vandring i Kristiansand i går kveld. Bildet av Tore Ljøkjel er fra denne artikkelen i Vårt Land

13.desember- lys i alle kroker

img_5173-1Idag skrider lyskledde og lysbærende, barn inn i klasserom, barnehager, sykehjem og soverom. Idag skal det bæres lys inn i alle mørke kroker, idag skal alle skrømt fortrenges.

Søtt, men sant?

Vi kan le av de gamle tradisjonene om at lussinatten var den lengste og  den farligste. Vi vet jo så mye bedre. Men hva med de skrømtene vi vet finnes?

I all vår opplysthet, har vi mot til å si at Luciatoget er et symbol på alle steder der vi vil bringe lys og godhet? Har vi innsikt til å sette lys på de områdene vi sammen kan ordne opp i? Eller lar vi barna gå i tog, bære lys og være alene med mørket?

Jeg elsker lys og fest. Men likevel, selv om vi går i Luciatog i dag, vil jo mange barn være redd for andres mørke ondskap i morgen også. Selv om vi har båret lys og lussekatter inn i alle kroker ,vil jo barn gå til skolen med angst i hjertet og klump i magen imorgen også.

Selv om Luciatoget var innom idag, vil mange eldre bli behandlet med uverdighet, men innenfor budsjettets rammer, også imorgen.

Til nå har jeg skrevet om alle de små tingene jeg håper på, lys, tid, orden, ro. Mitt håp i dag er at alle disse små tingene som er mulig å oppnå, skal gi innsikt og mot så vi tør å bære lys inn i de krokene vi helst ikke vil rote i.

Tenk om alle som akkurat nå trues av mørket fikk kjenne at lys kan fortrenge mørket? Tenk om vi orket å gå med tente lys og håp inn i det som ikke er hyggelig og førjulskosete? Tenk om barna som går i tog i dag,  neste Lucia visste at vi er mange som bærer lys sammen med dem? Det håper jeg på.

snoskog