22. desember – Et steg i englesang

englesang

En julesang som jeg er veldig glad i, sier at englesangen aldri har stanset. Den begynte der over betlehemsmarkene på den aller første julenatten, – og fortsatt synger englene, uten stans, gjennom år etter år etter år: “Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!”

Høyt der oppe klinger lovsangen fortsatt.
Så nær som en håndsbredd unna klinger lovsangen fortsatt.
Så nært som et pust.

Vi er for opptatt med alt vårt stress og mas, våre strider og vår ærgjerrighet, med oss selv og alt som fyller dagene våre, og glemmer at englesangen klinger hvert sekund, som en dirrende streng gjennom hele skaperverket.

I julesangen sammenlignes Julen med en hvilepause. En rast ved livsveien, hvor du kan legge fra deg alt du bærer på hele året, være stille og bare lytte til englesangen.

Kan du høre den?

Advertisements

21. desember – Et steg i tillit

IMG_4814

Vintermorgenen er mørk, på gangveien til bussen er det speilblank hålke, stålis. Jeg snur, går inn og tar på brodder. Likevel må jeg gå helt i kanten, på sammentråkket snø. Der ser jeg også mange andre voksnes fotavtrykk. Hvorfor kan de da ikke strø! Et svare strev å holde seg på beina.

Lenger nede i bakken kommer noen barn oppover, på vei til skolen. De går ubesværet midt i veien- jeg hører de snakker om hemmeligheter de har laget og gjemt på rommet sitt til jul. De vet nok ikke hvor vondt det er å brekke noe, tenker jeg, og hos dem blir det vel jul selv om de skulle sitte med gips på, tenker jeg videre.

Så kommer jeg til et stykke som er bedre opplyst. Da ser jeg det. Vi voksne har stolt på den negative erfaringen, at her er det alltid glatt. Barna hadde bare holdt seg til den andre halvparten av veien, der det faktisk var strødd.

Kan hende er det slik ellers i livet også? Vi voksne har så mye historie med oss på glattisen, vi er så opptatt av alt som skal gjøres og alt vi trengs til. Barnlig tillit er derimot å forvente at noen har gjort klart og at de kommer sikkert frem. Det er jo slik at vi voksne har ansvar for å sikre veien for barna, det er vi som skal legge til rette, men når veien først er strødd, kan jo også vi som ikke har strødd bruke den. Om vi altså ser oss om lenge nok til å se det.

Noen ganger, kanskje særlig før jul, kan det være lurt å stoppe ekstra og se om det finnes en strødd vei. Kan hende er det slik at vi voksne trenger å øve oss i tillit til at det finnes andre som vil oss vel. Vi trenger ikke alltid balansere i grøftekanten alene.

Kan det være slik at adventssangen om å ” berede vei for Herren” ikke bare handler om ham som skal komme oss i møte, men at vi skal få lage en god og farbar vei for hverandre også?  Ta en runde og strø på den islagte vinterveien vi vandrer fra hver en krok til Betlehem, eller til og med oppdage at det alt er strødd.

17. desember – Et steg i hjelpsomhet

Julehus

“Why don´t you come over and help me decorate for Christmas? Wouldn’t that be fun?” Why? Det hadde aldri falt meg inn at det gikk an å pynte til jul sammen med andre enn familien! Det hadde heller aldri falt meg inn at noen kunne be om hjelp fordi det var morsomt!

Det ble selvfølgelig en riktig så hyggelig dag. Karens store, flotte amerikanske hus, ble dekorert etter alle kunstens regler, og vi snakket igjennom sorger og gleder fra alle livets juler, julemusikken tonet og katten gjemte seg under sengen i all ståheien. Vi fant gammel julepynt og gav den nye steder å være, vi flettet girlander og pyntet i hagen. Det var ikke arbeid, bare en skaperlek der vi gav hverandre stadig nye ideer. Og det ble så fint! Jeg gledet meg til å ta med jentene bort dit noen dager senere og “hjelpe til” å bake pepperkakehus.

Karen trengte ikke hjelp sett fra fornuftens side, hun kunne fint klart det selv. Men kan hende vi alle kunne lært noe av å gjøre mer ting sammen, før vi ble nødt til å be om hjelp? Kan hende vi til og med kunne lære at det er helt greit, ja til og med morsomt å gjøre noe sammen, selv om vi ikke klarer det selv? Jeg har mange hjelpsomme venner som ville komme med engang om jeg bad om hjelp, men hva skal til for at vi sier: kan vi ikke gjøre det sammen, når vi alltid vil vise at vi klarer selv?

Et steg i hjelpsomhet for meg ville ikke være å hjelpe andre, det er lett om jeg vet at de trenger det. Det steget jeg trenger å ta er å la andre være hjelpsomme og selv være hjelpsom, også før krisen er der, mens det fremdeles er morsomt. Et steg i leksen: ikke tvihold på din måte å gjøre det på, slipp andre til, det er morsommere sammen!

14. desember – Et steg i tradisjoner

Det blir ikke jul uten! sier vi. Det blir ikke jul uten ribbe, uten lutefisk, uten pinnekjøtt og torsk! Det blir ikke jul uten krumkaker, sirupsnipper, pepperkaker, delfiakake og goro! Ikke uten fuglenek, ikke uten snø, ikke uten duften av grantre, av peisbål, av grønnsåpe, gløgg eller kongerøkelse, ikke uten duften surkål og ribbe som snart skal bæres inn på det veldekkede julebordet! Ikke uten at akkurat DEN nissen skal stå der, DEN engelen henge der, DEN julekrybba, juleduken, lysestaken og englebestrødde pynteputa er der og akkurat der som den alltid har vært i alle de år! Ikke uten juletreet, er du GAL! Ikke uten Mahalia i høytalerne! Ikke uten nøtter og marsipan, seigmenn og mokkabønner, julestrømper og julehefter og Timmi Gresshoppe! Å nei, det er ikke til å tenke på en gang – ALT dette og enda mye mer MÅ med om det skal bli jul på noe som helst vis, det er jo innlysende!

Det er jo klart at for den som har ansvar for å vaske disse gulvene så det dufter grønnsåpe, bake alle disse sju slagene, kjøpe inn alt, lage alt, og tilslutt sette utover alle nisser og engler og gullglitrende dupeditter, så er kravspesifikasjonen streng og fallhøyden stor. Selveste JULESTEMNINGEN står på spill! Og hvem vet: Kanskje det slett ikke blir noen jul i år, bare fordi jeg har glemt å bake serinakaker og vaske bak kjøleskapet?

Nå for tiden liker man å fristille seg helt fra tradisjoner. De er blitt valgfrie, og i seg selv innholdsløse. At de er en slags krav fra andre om hvordan MIN jul skal feires, og da i bunn og grunn strider mot vår selvbestemmelsesrett, vår dyrebare individualistiske frihet.

Men hva med å tenke anderledes? Kanskje man kan ta imot tradisjonene også som en gave? Istedet for å tenke at de bare er en slags forventinger som andre krever at du skal følge, så kan man jo si at tradisjoner – det er noe vi som gruppe gjør sammen, samtidig. Noe vi har gjort lenge. At kanskje dette fellesskapet kan ha en verdi i seg selv.

En tradisjon er også en arv, en overlevering. I juletradisjonene “mine” har jeg med meg mye fra barndomshjemmet mitt, og i den julen var det utvilsomt mye fra barndomshjemmene til begge foreldrene mine, og sånn fortsetter det bakover. Kanskje det ligger tradisjonsspor fra både oldeforeldre og tippoldeforeldre i mine juletradisjoner? Kanskje noe av det er verdt å ta vare på, tross alt? Og hvem vet, kanskje noen av de gamle skikkene har en dypere mening enn man har tenkt over?

Jeg tenker også at mennesket ganske enkelt er et tradisjonsskapende vesen, at det er naturlig og rett for oss å skape tradisjoner og seremonier rundt det som er viktig for oss. Julen er kanskje i bunn og grunn en slag seremoni, og behøver å beholde en viss “liturgi”, en form og et innhold – ganske enkelt for å være Jul. Det blir kanskje ikke jul uten, alikevel?

Når jeg ser tradisjonene som en gave og som noe som ligger i den menneskelige natur å skape, så ser jeg jo også at jeg behøver ikke blindt følge alle skikker som har samlet seg opp gjennom årene, og at jeg heller ikke behøver å se alle tradisjoner som meningsløse og tomme. Som ofte ellers i livet er det bra å ta i bruk både litt ettertanke og litt ydmykhet. Jeg tenke gjennom tradisjonene mine, og ta vare på de som oppleves meningsfulle, fine og ekte – som en gave fra de som har gått før meg, fra samfunnet, fra kulturen vår. Og skape noen nye i min egen familie, prøve ut noen nye måter å gjøre det på, og se om de kan bidra til at julen får lov å utvikle seg, men samtidig være evig den samme.

13.desember- et steg i orden

Idag toger lakenkledde barn gjennom hjem og barnehager, skoler og kirker, aldershjem og arbeidsplasser: Santa Lucia! Vi voksne smiler: Så uskyldig og vakkert! En dag til minne om den milde, gode Lucia som gav mat til dem som gjemte seg i katakombene, lyset som seirer over mørket! I dag kommer vi samme voksne til å stri og streve, mase og kave for alt som skal gjøres i tillegg til alt det andre, for hva kan vel ikke skje om vi ikke blir ferdige? Merkelig nok lever litt av den gammelnordiske Lussi langnatt frykten i oss fremdeles. Det var jo ikke Lucia, men Lussi som ulte rundt våre forfedres hus i vinterens lengste natt. Hun som krevde at vedhogst og ølbrygging og julebakst og ryeveving og sengehalmbytting og lysestøping var unnagjort nå. Er du ferdig til jul spør vi – enda nå er det jo ikke en felles norm for hva ferdig er, og ikke en gang naboene sniker seg rundt i mørke kroker for å se om det ikke skulle være litt ikkeferdigtiljulrot der. Men hva er det da?

For meg er det et ønske om å kunne få gjort unna så mye, at min lille verden noen få dager er i orden, slik at det ikke haster, det ikke er noe som må huskes, ingen ting  er halvgjort, at alt er klart, ferdig, ryddig- så julelivet kan ta plassen sin uten å bli avbrutt av hverdagsting. En liten juleverden med rom for høytid.

Men så har vi ingen madrasser å fylle med høy eller ryer å veve, og våre hus er stort sett rene og ryddige. Hva er det da som må ordnes? Jeg synes det er godt å få unna alle de oppgavene som må gjøres en eller gang, men ikke hver uke… og derfor blir gjort så sjelden at det blir rot. Den ryddingen som vises først når jeg åpner et skap – og den som kjennes, ved at små gjøremål kan strykes av listen. Jeg tror jo ikke at det ikke blir jul om jeg ikke får ryddet i papirstabelen på skrivebordet- men jeg vet at julen blir gladere og roligere når jeg har mindre ting å gjøre og mere tid til å være. Men den like viktige ryddingen- for meg- det er å finne det steget i orden som sier at ja, dette må du gjøre, men ikke nå, nå er du ferdig nok til jul- nå skal det spises lussekatter! Og i år har jeg bakt dem med eggekrem og multesyltetøy, så det kan hende ordnelisten blir ganske krympet når jeg får tenkt meg om. Men orden, det blir det!

7. desember – Et steg i styrke

testund

En dag i slutten av november, i første klasse, fikk vi beskjed om å ta med en potet på skolen. Mystisk, men nødvendig – vi skulle nemlig lage adventskalender! Potetene ble kledd med sølvpapir og så stakk vi 24 fyrstikker inn i hver vår potet. Vi fikk dem med hjem, og skulle plukke ut en fyrstikk hver dag- for så å ende med en innskrumpet, ubrukelig og skikkelig stygg, hullete klump på juleaften.

Av og til, de årene som hver førjulsdag har tatt litt mer av krefter som ikke har vært, har jeg kjent meg som denne poteten på juleaften.

Etterhvert har livet krevd plass til mye mer enn juleforberedelser, samme hvor mye det er desember. Etterhvert har jeg tenkt at hver dag må være et steg som gjør meg og de rundt meg sterkere og gladere, slik at livet blir rikere fram mot jul. Julen skal stråle om kapp med budskapet, ikke være en skrukkete sølvpapirkledd potet.

Så er det jo ikke så mye mystisk med det- kroppen trenger mat og søvn og frisk luft samme hva slags dato det er. Jeg har en plan om å la dette bli den adventen hvor jeg legger meg i tide og ikke maser om det som skulle vært gjort. Isteden skal jeg si: Hvor skal vi gå på tur i dag? Tenker det blir jul av det jeg.

potetkalender

4. desember – Et steg i blinde

blizzard

Det kan jeg gjøre i blinde, sier vi når noe ligger i hendene og kan gjøres uten av vi tenker på det. Da kan vi gjerne gjøre noe annet samtidig, som å strikke og se på TV, lage mat og snakke. Da flyter livet lett, litt for lett? Når alt er lett er det morsomt å lære noe nytt. Når julerutiner og tradisjoner følger etter hverandre uten at jeg trenger tenke på det- den kransen henger der, den kaken baker vi da og de gjestene kommer den dagen- når alt går av seg selv, akkurat da kan overskuddet være der til å tenke: hvorfor det? Hvorfor ikke slik? Og, jammen skal jeg prøve sånn. I slike lyse øyeblikk har jeg bakt irrgrønne cornflakeskranser, gått på skogstur på juleaftens formiddag og invitert til julesangfest.

Men så er det den mørke blindheten. Der jeg ikke har vært før, og det kjennes ut som jeg ikke ser noen ting. Da betyr å gå i blinde å famle seg frem, lete etter krefter og undres på både hvorfor og hvordan.

Akkurat da er det godt å lene seg på styrken i tradisjonene, la førjulstiden være et hvileskjær. Slike år gjør jeg bare det som kommer av seg selv, det som gjør at julen lister seg på plass, selv om det ikke er tid og overskudd til den store julestria.
Kunne jeg ikke da bare latt være? Jeg tror at uansett på året, og når i livet at dagene er mørkere enn ellers, gjelder det å finne til bake til det vi vet gir glede. De første stegene dit trenger vi å kunne gå i blinde.

Jeg tror også at når livsgleden er stor og energien er enda større det gjelder å stoppe opp og kjenne, hva gir meg styrke nå? Hva er jeg nødt til å ha på plass for å klare det jeg må? De tankene må tenkes klart, i solskinn. De oppgavene må trenes inn når det er vindstille.
Da vet jeg at de oppgavene jeg vet gir meg glede, også vil gi glimt av glede når jeg ikke orker å tenke ut gledelige ting. Når jeg både må og kan gå et steg i blinde.

Så da henger jeg opp kransene der de alltid har hengt, jeg baker kakemenn før Sinter Klaas slik vi alltid har gjort, jeg hører på den julemusikken vi alltid har hørt på- og sakte men sikkert kjenner jeg at jo, jeg gleder meg over julen som kommer, steg for steg.