21. desember – Et steg i tillit

IMG_4814

Vintermorgenen er mørk, på gangveien til bussen er det speilblank hålke, stålis. Jeg snur, går inn og tar på brodder. Likevel må jeg gå helt i kanten, på sammentråkket snø. Der ser jeg også mange andre voksnes fotavtrykk. Hvorfor kan de da ikke strø! Et svare strev å holde seg på beina.

Lenger nede i bakken kommer noen barn oppover, på vei til skolen. De går ubesværet midt i veien- jeg hører de snakker om hemmeligheter de har laget og gjemt på rommet sitt til jul. De vet nok ikke hvor vondt det er å brekke noe, tenker jeg, og hos dem blir det vel jul selv om de skulle sitte med gips på, tenker jeg videre.

Så kommer jeg til et stykke som er bedre opplyst. Da ser jeg det. Vi voksne har stolt på den negative erfaringen, at her er det alltid glatt. Barna hadde bare holdt seg til den andre halvparten av veien, der det faktisk var strødd.

Kan hende er det slik ellers i livet også? Vi voksne har så mye historie med oss på glattisen, vi er så opptatt av alt som skal gjøres og alt vi trengs til. Barnlig tillit er derimot å forvente at noen har gjort klart og at de kommer sikkert frem. Det er jo slik at vi voksne har ansvar for å sikre veien for barna, det er vi som skal legge til rette, men når veien først er strødd, kan jo også vi som ikke har strødd bruke den. Om vi altså ser oss om lenge nok til å se det.

Noen ganger, kanskje særlig før jul, kan det være lurt å stoppe ekstra og se om det finnes en strødd vei. Kan hende er det slik at vi voksne trenger å øve oss i tillit til at det finnes andre som vil oss vel. Vi trenger ikke alltid balansere i grøftekanten alene.

Kan det være slik at adventssangen om å ” berede vei for Herren” ikke bare handler om ham som skal komme oss i møte, men at vi skal få lage en god og farbar vei for hverandre også?  Ta en runde og strø på den islagte vinterveien vi vandrer fra hver en krok til Betlehem, eller til og med oppdage at det alt er strødd.

Advertisements

20. desember – Et steg i gjensynsglede

gjensynsglede

“Vi sees før jul!” Selv om desember er en travel måned, fullpakket med juleforberedelser og juleavslutninger, prøver vi å få plass til å treffe flest mulig av de nærmeste vennene, av familien, før julen ringes inn. Så blir det travelt, for nå må vi hjem til jul! Klart vi må hjem! Hvordan kan man feire jul uten å se igjen de aller nærmeste? Og så blir det romjul, og da vil vi også treffe folk, enda en gang, i alle fall alle de aller viktigste, ja kalenderen for romjulsdagene kan fort bli full av middagsinvitasjoner, treff over kaffe og julekaker, og en tur på kino 2 juledag sammen med vennene, det MÅ man da få tid til! Og hva med nyttårsaften, du? Nyttårsdag, noen planer?

Julen, og hele desember, er ganske enkelt en tid for gjensynsglede. Først og fremst med alle de man er glad i, de viktigste menneskene. I tillegg er den også et gjensyn med Julen selv. Det er som hver jul man har fått oppleve, bare er en fasett av den samme Julen, som vender tilbake på nytt. Velkommen tilbake, kjære jul! tenker jeg, skjønt det er kanskje vi som får lov til å vende tilbake, til en slags evig Juletid.

Det er klart, – også med julesangene er det gjensynglede, eller i alle fall gjenhørsglede og gjensyngerglede! Gjenhørsgleden av juleevangeliet i kirken på julaften! Gjensynet med alle juletradisjonene, den ene etter den andre! Gjensynet med alle juledekorasjonen som har fulgt meg gjennom årene – der er jo du! Og der kan den gamle krybben stå, og her vil jeg henge denne porselensklokken i år! Langsomt bygges det opp et rom fyllt av gjensynsglede, et sted hvor all den andre gjensynsgleden kan finne plass.

Største er kanskje gjensynsgleden med juletreet! Åå! Som et stille nærvær av Denne Julens Ånd, som om det var Julens stillferdige dronning, står det og klirrer svakt i et hjørne av stuen. Selv sitter jeg og bare ser på det, mo i blikket. Det er som å treffe igjen en kjær gammel venn, som jeg ikke har sett på alt, alt for lenge. Velkommen hjem, kjære, kjære juletre!

Tilslutt kommer jeg da til kjernen i all denne gjensynsgleden. For når jeg tenker på hvordan julen oppleves for meg, er det faktisk som å komme hjem. Som om selve Julen, denne evige stjerneglitrende årstid, var et hjem som jeg endelig får komme tilbake til etter det lange året. Som om Julen er en lignelse på det evige hjemmet, som jeg en gang langt der framme skal få komme tilbake til. Er det rart gjensynsgleden er stor?

 

12. Desember – Om å både gi og få

Charles_Dickens-A_Christmas_Carol-Title_page-First_edition_1843

Hva er egentlig best – å gi eller å få? Men egentlig er jo både å gi og å få deler av den samme handling. Uten at noen får, kan du jo ikke gi. De to ordene henger sammen, verbet burde neste hete “å gi-få”.Det er en slags dans, eller samspill. Og en essensiell del i alle medmenneskelige relasjoner. Jeg tenker da selvsagt ikke på ting pakket inn i julepapir, men hele den daglige utveksling av tjenester, oppmerksomhet, samtaler, kjærlighet. Men for at det skal fungere, må “gi-få” kompletteres av “få-gi”. Om jeg hele tiden gir og gir uten å åpne meg opp for å ta imot, så går jeg tom, og det gjør også de rundt meg som vil gi –men ikke får lov av meg.

Jeg har lenge hatt som livstrategi å gi. En ganske uheldig strategi egentlig, som jeg i etterkant har oppdaget har frustrert alle rundt meg. Men allikevel har jeg gitt. Og gitt. For det er jo lettest sånn.

Det er lettere å kjenne seg fram til hva andre trenger, og gi dem det så de kanskje blir glade, enn å risikere å stille seg sårbar ved å erkjenne hva man selv trenger. Det er lettere å gi andre oppmerksomhet og interesse, enn å blottstille sine egne tanker og meninger. Det er lettere å gjøre tjenester for andre og håpe på at det skal skape takknemlighet, enn å ta imot det andre vil gjøre for meg eller hjelpe meg med. Det er lettere å gi kjærlighet på alle disse måtene, enn faktisk våge ekte voksen kjærlighet ved å gi og få – begge veier.

Men kanskje en gang?

11. Desember – Å gi eller å få?

peanuts4

Det skal visst være mye bedre å gi enn å få. Den som gir er snill, god, gavmild, edel! Mens den som gjerne får er grådig, materialistisk og i grunnen litt simpel.

Jeg syns alltid det er interessant å ta utgangspunkt i etablerte tanker å si – stemmer dette? – enn om man tenker anderledes? – enn om man tenker motsatt? Kan man da finne ut noe mer?

Selv har jeg alltid syntes det var mye lettere å gi enn å få, og da jeg var yngre tenkte jeg nok av og til i mitt stille sinn: da er jeg nok antakelig ganske snill og god! Men nå tenker jeg: Kanskje det var derfor jeg ville gi, for å kunne tenke nettopp dette om meg selv? For når det gjelder sine egne motiver for hvordan man gjør slik eller så, er det jo alltid nyttig å titte saken litt nøyere etter i sømmene.

Det å foretrekke å gi er ikke nødvendigvis særlig positivt. Kanskje det like godt kan bunne i et ønske om å sette andre i takknemlighetsgjeld, eller bygge opp sitt eget bilde av at man er en god person? Det at man ikke liker å få, er det fordi man kanskje egentlig er litt utakknemlig? Eller for at man er infleksibel og har vanskeligere å for å ta inn andres ideer og tanker enn sine egne? At det i bunn og grunn bunner i manglende kjærlighet?

Det er nemlig ikke alltid så lett å få – det krever  at man skal ta imot, ikke bare gaven i seg selv, men giveren og hans/hennes omtanke – eller mangel på sådanne.

Kreves det større kjærlighet for å gi enn å få? Kanskje ikke alltid.

9. desember – Om mange ting og tang

1322621_99870648

“Hva ønsker du deg til jul?”, begynner den snille familien min å spørre – i midten av oktober. Som Solveig har nevnt, så er jo  julegaveutvekslingen egentlig en symbolsk måte å markere kjærlighet og tilhørlighet. Men …

Etterhvert som jeg er blitt eldre, og vi har fått leiligheten vår stadig fullere av ting, så skulle jeg ønske meg at vi fant andre måter å utrykke dette på, også til jul. For jeg har allerede nok. Mer enn nok: Jeg drukner i ting! Hva ønsker jeg meg til jul? Et loppemarked! En søppelcontainer! Vi har nok av  vakre og hyggelige ting på hver hylle, i hver krik og krok, kjellerboden er full til randene, skapene renner over, – jeg har ikke tid til å passe på alt dette.

Jeg har prøvd flere ulike alternative ønsker, en stund sa jeg: jeg ønsker meg ting som kan forandre livet, dvs: kloke bøker. Det var selvsagt ikke så lett å finne. Så ønsket jeg meg ting jeg kunne spise opp eller drikke opp – dvs ting som ga hygge, men forsvant etter en stund. Men egentlig så trenger jeg jo ikke det heller. Det jeg behøver og ønsker meg til jul er: å være sammen. Å besøke hverandre oftere, å ha mere kontakt.  Å sitte og prate sammen over en kopp te, og spille et spill, å gå en tur sammen.

Og kanskje jeg også trenger en oversvømmelse i kjellerboden, så jeg kan kaste hele haugen – med god samvittighet.

12. desember – Det er herlig å få!

20131211-212118.jpg

Som jeg skrev her om dagen: Julen handler ikke bare om å gi. Det handler også om å få, om å ta i mot.

Nei, jeg mener ikke fysiske pakker nå, og har heller ikke tenkt å bli aldeles teologisk ennå – det er tross alt bare den 12. desember …

Men for meg har alltid selve advents- og juletiden vært en enorm gave. En herlig, lysglitrende tid! En tid på slutten av årets kjas og mas for å senke skuldrene og løfte blikket, åpne hjertene mot hverandre og ørene mot julesangene. Være sammen og finne på hyggelige ting for hverandre, spise deilig mat, synge i kirken, spille spill, gå turer i gnistrende snøvær før man kommer inn og gjør mer hyggelig sammen. Hvilket himmelsk pusterom i året!

Men i år! I år har jeg vært stresset, sliten og molefunken i desember og tenkt at: Jul – det har jeg ikke overskudd til å ha! Ikke nå! Har ikke tid! Bah! Humbug!!

Da vi satt på korøvelsen i går (som jeg selvsagt egentlig ikke hadde tid til å gå på), fikk vi utdelt “Jul, jul, strålande jul” for å øve til årets julekonsert. Og så sang vi:

Kom, kom, signade jul! Sänk dina vita vingar
över stridernas blod och larm, över all suckan ur människobarm,
över de släkten, som gå till ro, över de ungas dagande bo!
Kom, kom, signade jul! Sänk dina vita vingar!

Og der er det jo. Om jeg skal få julen som en gave igjen, så må jeg bare ta den imot. Den er her nå, snart, rett rundt hjørnet.

*********

I år skriver om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra!

Solveig og Trygve