Tag Archives: gaver

12. Desember – Om å både gi og få

by

Charles_Dickens-A_Christmas_Carol-Title_page-First_edition_1843

Hva er egentlig best – å gi eller å få? Men egentlig er jo både å gi og å få deler av den samme handling. Uten at noen får, kan du jo ikke gi. De to ordene henger sammen, verbet burde neste hete “å gi-få”.Det er en slags dans, eller samspill. Og en essensiell del i alle medmenneskelige relasjoner. Jeg tenker da selvsagt ikke på ting pakket inn i julepapir, men hele den daglige utveksling av tjenester, oppmerksomhet, samtaler, kjærlighet. Men for at det skal fungere, må “gi-få” kompletteres av “få-gi”. Om jeg hele tiden gir og gir uten å åpne meg opp for å ta imot, så går jeg tom, og det gjør også de rundt meg som vil gi –men ikke får lov av meg.

Jeg har lenge hatt som livstrategi å gi. En ganske uheldig strategi egentlig, som jeg i etterkant har oppdaget har frustrert alle rundt meg. Men allikevel har jeg gitt. Og gitt. For det er jo lettest sånn.

Det er lettere å kjenne seg fram til hva andre trenger, og gi dem det så de kanskje blir glade, enn å risikere å stille seg sårbar ved å erkjenne hva man selv trenger. Det er lettere å gi andre oppmerksomhet og interesse, enn å blottstille sine egne tanker og meninger. Det er lettere å gjøre tjenester for andre og håpe på at det skal skape takknemlighet, enn å ta imot det andre vil gjøre for meg eller hjelpe meg med. Det er lettere å gi kjærlighet på alle disse måtene, enn faktisk våge ekte voksen kjærlighet ved å gi og få – begge veier.

Men kanskje en gang?

11. Desember – Å gi eller å få?

by

peanuts4

Det skal visst være mye bedre å gi enn å få. Den som gir er snill, god, gavmild, edel! Mens den som gjerne får er grådig, materialistisk og i grunnen litt simpel.

Jeg syns alltid det er interessant å ta utgangspunkt i etablerte tanker å si – stemmer dette? – enn om man tenker anderledes? – enn om man tenker motsatt? Kan man da finne ut noe mer?

Selv har jeg alltid syntes det var mye lettere å gi enn å få, og da jeg var yngre tenkte jeg nok av og til i mitt stille sinn: da er jeg nok antakelig ganske snill og god! Men nå tenker jeg: Kanskje det var derfor jeg ville gi, for å kunne tenke nettopp dette om meg selv? For når det gjelder sine egne motiver for hvordan man gjør slik eller så, er det jo alltid nyttig å titte saken litt nøyere etter i sømmene.

Det å foretrekke å gi er ikke nødvendigvis særlig positivt. Kanskje det like godt kan bunne i et ønske om å sette andre i takknemlighetsgjeld, eller bygge opp sitt eget bilde av at man er en god person? Det at man ikke liker å få, er det fordi man kanskje egentlig er litt utakknemlig? Eller for at man er infleksibel og har vanskeligere å for å ta inn andres ideer og tanker enn sine egne? At det i bunn og grunn bunner i manglende kjærlighet?

Det er nemlig ikke alltid så lett å få – det krever  at man skal ta imot, ikke bare gaven i seg selv, men giveren og hans/hennes omtanke – eller mangel på sådanne.

Kreves det større kjærlighet for å gi enn å få? Kanskje ikke alltid.

10. Desember – Trommer du?

by

1409260_26919826

Det er to engelske julesanger som handler å gi. Ja, – det er sikkert mange fler, gaver og jul har jo hørt sammen svært lenge, men det er to som jeg har bitt meg merke i. Ingen av sangene handler om vanlige, fysiske gaver, men siden de handler om å gi på to helt ulike nivåer, så det får bli to ulike bloggposter.

Den første sangen “The Little Drummer Boy” handler som du sikkert vet om en liten gutt som følger de tre hellige konger til krybben. Kongene har som kjent meget fine gaver med seg, men gutten har ingenting. Alt han kan bidra med er å spille det beste han kan på trommen sin. Og i julesangen er det bra nok.

Det er interessant med gamle tekster. De er en slags kulturelle tidskapsler, hvor verdier og tanker fra tidligere tider er innbakt. Tanker og verdier vi selv kanskje har mindre fokus på.

Slik idealene er i vår kultur for tiden, må gutten for å være en virkelig vellykket trommespiller helst spille inn en trommespillevideo som går viral på youtube, slik at han skal bli verdensberømt og kunne fly i privatjet mellom sine trommespillekonserter. Eller i alle fall skal han tromme på TV og i utsolgte førjulstrommekonserter landet rundt. Og være i artikler i ukeblad om hvordan trommingen gjorde ham frisk, gi ut tromme-dietten-bok og helst tromme åpningsmelodien på OL. Og selvsagt: bli rik av det. Da er det vellykket og meningsfullt.

Det å istedet bare det å tromme som en gave til den man trommer for – å tromme bare fordi man liker det og får det til, det er det mindre fokus på. Selv om det kanskje er bedre.

Selv har jeg begynt å tenke dette først nå i år. At de tingene jeg har evner for, skal jeg utvikle og dele med andre. Om andre kan få nytte av det eller ikke behøver jeg ikke tenke på, jeg skal bare gjøre det tilgjengelig. Jeg trenger heller ikke selv vurdere om det er bra nok eller ikke, jeg får bare gjøre mitt beste, – kanskje blir det OK og kanskje blir det bedre neste gang? Jeg har ikke noe spesiell tro på at dette skal gjøre meg hverken rik eller berømt, men jeg tror allikevel at det er en av tingene jeg skal gjøre her på jorden. Så da trommer jeg forsiktig på mitt eget vis, som best jeg kan.

Hvordan går det med din helt egen, helt spesielle tromme? Står den og støver ned i en krok? Kanskje du skulle ta den fram, og tromme ivei – så støvet fyker?

9. desember – Om mange ting og tang

by

1322621_99870648

“Hva ønsker du deg til jul?”, begynner den snille familien min å spørre – i midten av oktober. Som Solveig har nevnt, så er jo  julegaveutvekslingen egentlig en symbolsk måte å markere kjærlighet og tilhørlighet. Men …

Etterhvert som jeg er blitt eldre, og vi har fått leiligheten vår stadig fullere av ting, så skulle jeg ønske meg at vi fant andre måter å utrykke dette på, også til jul. For jeg har allerede nok. Mer enn nok: Jeg drukner i ting! Hva ønsker jeg meg til jul? Et loppemarked! En søppelcontainer! Vi har nok av  vakre og hyggelige ting på hver hylle, i hver krik og krok, kjellerboden er full til randene, skapene renner over, – jeg har ikke tid til å passe på alt dette.

Jeg har prøvd flere ulike alternative ønsker, en stund sa jeg: jeg ønsker meg ting som kan forandre livet, dvs: kloke bøker. Det var selvsagt ikke så lett å finne. Så ønsket jeg meg ting jeg kunne spise opp eller drikke opp – dvs ting som ga hygge, men forsvant etter en stund. Men egentlig så trenger jeg jo ikke det heller. Det jeg behøver og ønsker meg til jul er: å være sammen. Å besøke hverandre oftere, å ha mere kontakt.  Å sitte og prate sammen over en kopp te, og spille et spill, å gå en tur sammen.

Og kanskje jeg også trenger en oversvømmelse i kjellerboden, så jeg kan kaste hele haugen – med god samvittighet.

6. desember – Da Hufsa kom til byen

by

groke-e1349030980172

Det blir stadig flere av dem, her i byen jeg bor. EU-migranter heter de vist for tiden her i Sverige hvor jeg bor, men det er visstnok de samme som het rom-folk isted. På gatehjørner, utenfor butikker, på fortauet utenfor kirkene – der sitter sitter de i sine fargerike klær og rekker ut sine hender og pappbegre. Ser på oss med bedende øyne. Sier “Pleeeease” og “Help me”.

Og vi som hadde det så koselig!

Vi er jo kommet litt utav det med fattigdom her i Skandinavia. I andre land er de jo vant med tiggere, og har lagt inn det å gi almisser som en del av kulturen eller religionen sin. Her oppe på vår lille halvøy har vi lullet oss inn i en liten boble hvor vi er vant til at alle er så godt som like, og tenker ganske likt, og har ganske likt med penger. Og her har vi det sannelig fint! Verdens beste land å leve i! Og så kommer plutselig Hufsa – tusenvis av hufser! – og setter seg midt i byene våre og ser på oss med bedende hundeøyne. Ubehagelig! Pinlig! De er sikkert skurker alle sammen!

Jeg har i mitt stille indre tenkt: det hjelper ikke å gi dem penger, da kommer det bare fler! Det er systemet som er feil, systemet må endres! Politikerne lokalt, nasjonalt, i Brussel må løse det – feilen ligger allerede i Romania – det er DER det må løses! Har jeg tenkt, og sagt, og gått forbi tiggerne med lukkede hender. Kanskje kulda driver dem hjem snart?

Men nå når det ble advent, kom jeg plutselig på Scrooge i “A Christmas Carol”. I første kapittel kommer det noen innom kontoret hans og vil samle inn penger til de fattige. Scrooge er, som du kan tenke deg, lite rundhåndet og sier – har de ikke fattighus å gå til? Er det ingen fenglser som kan ta imot dem? Scrooge betaler sine skatter, sier han, det offentlige får ta vare på sine fattige. Det er systemet sitt problem, ikke mitt, sier Scrooge … jeg tenker altså akkurat som Scrooge!

Nå kan jeg ikke regne med at Marleys spøkelse skal komme i natten og få meg på bedre og klokere tanker, så jeg får prøve å tenke meg om for egen maskin. For selv om jeg for å være alldeles ærlig føler at det hadde jo vært deiligst om de hadde pellet seg hjem til Romania og vært fattige der istedet, så er det faktisk her de er. Og fryser. Og mangler mat og klær og hus. Og det er faktisk meg de tigger av.

Jeg kan godt tenke at systemet må endres så de kan ha det godt hjemme istedet for å bo i pappkasser i byen min. Men fram til det er endret da? Skal vi ikke hjelpe dem?

13.desember – helt elendige gaver

by

IMG_1995venteJeg har fått mange rare gaver jeg! En gang da jeg var bare fem år fikk jeg noe som jeg trodde var fantastisk, SKI tenk det! Jeg ble så glad! Hoppet opp og skulle prøve med en gang, og så passet de ikke! Hæ, med mine fine nye lakksko var det ikke mulig å få bindingene til å passe. Det var dårlig gjort det! Det gikk en stund før de andre la merke til hvor skuffet jeg satt i sofaen. Hele julen ødelagt! Omsider ble jeg oppdaget og en pakke til dukket opp! Store sko! Da passet skiene da!

Og så den gangen da jeg fikk en kam da! Her er en kam til deg, alt ble så dyrt i år, sa far. En flat pakke, bitteliten, og alle de andre hadde fått tog og tråbiler og dukker og skikkelige ting. Jeg gad ikke åpne en gang. Bare la den til side. Far bare lo. Dårlig gjort! Du kan jo iallefall se hva slags farge det er, ymtet han frempå om en stund. Motvillig åpnet jeg. Og det var en klokke! Med rød rem!

Ikke nok med det, jeg har fått sølvskjeer som ble til Barbiedukke, pinner som ble til malesaker og pysjer som ble til esker med bøker.

Så rart! Jeg blir fort skuffet, men mye lenger glad. Bortsett fra Barbiedukken da, så har alle disse gavene vært starten på livsvarige gleder. Jeg måtte bare åpne dem først. Og så måtte jeg være litt tålmodig da…..

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Jeg kommer også til å tenke videre på min egen blogg http://www.indexyourlife.me velkommen innom der også!

Trygve og Solveig

10. Desember – Tusen gaver

by

20131209-200241.jpg

Jeg kjenner en mann som har opplevd krigen i det tidligere Jugoslavia. Nære familiemedlemmer ble drept, han selv ble sterkt forkrøplet, og måtte reise fra alt han hadde da han flyktet hit. Men han klager ikke – han er derimot takknemlig og glad for å få bo i et trygt land uten krig.

Jeg kjenner folk som lever i enkle kår, men som alltid er positive, aldri klager, men derimot er glade over det de faktisk har og koser seg med de som de har rundt seg.

Mens jeg! Jeg har tusen gaver! Jeg har alle materielle ting jeg trenger. Har mer enn nok penger. Har et hyggelig hjem og en super ektefelle. Har alltid levd i fred og trygghet. Har aldri vært alvorlig syk. Har masse venner, en stor familie som jeg er glad i og som er glad i meg. Har masse evner, er intelligent og kreativ og får til det meste av det jeg gidder å prøve på. Har alt jeg kunne ønske meg og mere enn det igjen mangfoldige ganger.

Og hva gjør jeg med det? Jeg klager! Jeg sutrer! Depper og syns livet er tungt og merkelig. Akker og veer og stønner. “Jeg er misforstått!” “Jeg må finne meg selv!” “Jeg er ikke fullendt!” Hallooo! Ærlig talt, noen ganger får jeg lyst til å fike til meg!

Jeg har jo forstått at evnen til misnøye forsåvidt er en kraft til sivilisasjonens utvikling. Om alle hadde syntes det var bare koselig å sitte i hula og gnage på bein, så hadde vi vel sittet der fortsatt. Men som for det meste er det bra med litt balanse. Misnøye kan fort bli en absurd og energitappende uvane, som absolutt ikke tjener til det konstruktive og positive i livet.

Misnøyens motkraft er takknemlighet. Så i år skal min julegave til meg selv være nettopp det: takknemlighet. Takknemlighet over alt jeg har, alt det hyggelige jeg opplever, alle som jeg er glad i. Og den julegaven tror jeg faktisk jeg åpner allerede i dag!

“Tradition: sit with husband in a room lit only by tree lights and remember that our blessings outnumber the lights.” ~Betsy Cañas Garmon

*********

I år skriver om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra!

Solveig og Trygve

8. Desember – Julegaven som redder julen

by

20131207-085514.jpg

Noen gaver varer ikke engang til jul. Det er det Herrens År nittenhundre-og-syttisyv, og den unge Trygve har for første gang i sitt liv fått utdelt penger for å kjøpe julegaver for. Spennende! Så koselig å gi gaver! Så VANSKELIG! Trygve er 10 år, og totalbeløpet som skal skaffe julegaver til alle i familien er kr 100. En hundrelapp. Aldri har jeg hatt så mange penger i mitt liv, og jeg forestiller meg de fantastiske muligheter … helt til jeg kommer til butikken, og skjønner at om jeg skal kjøpe til pappa, mamma, Solveig, Inger, Anders, Charlotte og Knut – så er det faktisk selv i 1977 ikke så VELDIG mye moro man kan få for 14 kroner og 28 øre pr person. Kanskje det er noen som ønsker seg et ark med klistremerker? Eller blyant og viskelær? Hm….

Barnet hadde også fått det for seg at julegavene man skulle gi måtte være fantastiske. Magiske! Det holdt ikke med noe som mottakeren syntes var hyggelig eller ok, jeg måtte finne på noe så de ble kjempeglade! Selve julegleden til mottakeren sto på spill!

Jeg tittet her og jeg tittet der, prøvde å skrive lister over hva jeg hadde tenkt, prøvde å regne ut hvor mye penger jeg hadde igjen om jeg valgte det ene eller det andre. Hvordan i alle dager skulle jeg få dette til?

Da så jeg det! I lekeavdelingen på nærbutikken. Et lite plastikktog – med små plastskinner som man kunne bygge sammen. Toget hadde motor! Det kunne kjøre rundt og rundt! Det var faktisk en helt ekte TOGBANE! Det var altfor dyrt, men om jeg tenkte ekstra hardt og fant noe magisk men billig til alle de andre, kunne jeg kanskje kjøpe dette som spleisegave til brødrene mine? Jeg måtte gå hjem å tenke på det.

Dagen etter var jeg tilbake i butikken. Var toget utsolgt?? Nei, der sto det! Jeg tok det med meg, og gikk til kassa. Dette var en så udiskutabelt fantastisk gave, at resten av gavene måtte bare løse seg! Da jeg skulle betale, sier kassadamen: “Ska du ha med batteria?” Ja, det var jo fint tenkte jeg, og trodde at sånt fikk man om gaven trengte batterier. “De herran passe te”, sier damen, og slår inn 4 batterier, og så er toget plutselig enda 20 kroner dyrere.

Pengene var nesten slutt, og jeg er redd det ble ganske dårlige gaver til resten av familien. Husker mamma fikk en pressglass-skål til kr 4,50, det var på det nivået til alle andre. Men Anders og Knut skulle få TOG! Da blir de nok KJEMPEGLADE!

Dagene gikk. Julen lot vente på seg. Desember var utrolig lang, den var det på den tiden. Jeg lengtet! Å, så glade de skulle bli! Jeg pakket opp toget og så på det – det var perfekt! Jeg pakket inn det igjen. Fortsatt var det veldig lenge til jul!

En dag kunne jeg ikke vente lenger. “Skal jeg vise dere noe kjempehemmelig? Men dere må LOVE at dere glemmer det til jul, altså…” hvisker jeg til brødrene mine. Og så lister vi oss opp på rommet, og jeg pakker opp pakken og viser dem toget. Et lite barteridrevet plastikktog. Med små plastikkskinner det kan kjøre på.

Vel, hva skal jeg si. De syntes selvsagt ikke toget var hverken fint eller fantastisk. De glemte det heller ikke, på julaften når de fikk åpne pakken var det mer: “Åja, det der”. Og det gikk selvsagt istykker før romjulen var omme.

Men pressglass-skålen til mamma brukte hun og satte pris på så lenge hun levde. Du vet aldri med julegaver.

************

Det er advent igjen. For noen uker siden gikk Solveig og jeg gjennom gatene i Lund. Jeg skulle synge Messias med koret, Solveig skulle høre på, og se på den botaniske hagen mens de øvde. Men først skulle vi fika, i søndagsmorgensol i et fredelig gammelt hus. Så skulle vi kjøpe noen hyggelige førjuls overraskelser og fant nostalgiske julekalendere og en hyggelig bok til noen(?!). Innimellom tenkte vi på hva mon julefrydkalenderen skulle handle om i år.

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra!