11. Desember – Å gi eller å få?

peanuts4

Det skal visst være mye bedre å gi enn å få. Den som gir er snill, god, gavmild, edel! Mens den som gjerne får er grådig, materialistisk og i grunnen litt simpel.

Jeg syns alltid det er interessant å ta utgangspunkt i etablerte tanker å si – stemmer dette? – enn om man tenker anderledes? – enn om man tenker motsatt? Kan man da finne ut noe mer?

Selv har jeg alltid syntes det var mye lettere å gi enn å få, og da jeg var yngre tenkte jeg nok av og til i mitt stille sinn: da er jeg nok antakelig ganske snill og god! Men nå tenker jeg: Kanskje det var derfor jeg ville gi, for å kunne tenke nettopp dette om meg selv? For når det gjelder sine egne motiver for hvordan man gjør slik eller så, er det jo alltid nyttig å titte saken litt nøyere etter i sømmene.

Det å foretrekke å gi er ikke nødvendigvis særlig positivt. Kanskje det like godt kan bunne i et ønske om å sette andre i takknemlighetsgjeld, eller bygge opp sitt eget bilde av at man er en god person? Det at man ikke liker å få, er det fordi man kanskje egentlig er litt utakknemlig? Eller for at man er infleksibel og har vanskeligere å for å ta inn andres ideer og tanker enn sine egne? At det i bunn og grunn bunner i manglende kjærlighet?

Det er nemlig ikke alltid så lett å få – det krever  at man skal ta imot, ikke bare gaven i seg selv, men giveren og hans/hennes omtanke – eller mangel på sådanne.

Kreves det større kjærlighet for å gi enn å få? Kanskje ikke alltid.

Advertisements

6. desember – Da Hufsa kom til byen

groke-e1349030980172

Det blir stadig flere av dem, her i byen jeg bor. EU-migranter heter de vist for tiden her i Sverige hvor jeg bor, men det er visstnok de samme som het rom-folk isted. På gatehjørner, utenfor butikker, på fortauet utenfor kirkene – der sitter sitter de i sine fargerike klær og rekker ut sine hender og pappbegre. Ser på oss med bedende øyne. Sier “Pleeeease” og “Help me”.

Og vi som hadde det så koselig!

Vi er jo kommet litt utav det med fattigdom her i Skandinavia. I andre land er de jo vant med tiggere, og har lagt inn det å gi almisser som en del av kulturen eller religionen sin. Her oppe på vår lille halvøy har vi lullet oss inn i en liten boble hvor vi er vant til at alle er så godt som like, og tenker ganske likt, og har ganske likt med penger. Og her har vi det sannelig fint! Verdens beste land å leve i! Og så kommer plutselig Hufsa – tusenvis av hufser! – og setter seg midt i byene våre og ser på oss med bedende hundeøyne. Ubehagelig! Pinlig! De er sikkert skurker alle sammen!

Jeg har i mitt stille indre tenkt: det hjelper ikke å gi dem penger, da kommer det bare fler! Det er systemet som er feil, systemet må endres! Politikerne lokalt, nasjonalt, i Brussel må løse det – feilen ligger allerede i Romania – det er DER det må løses! Har jeg tenkt, og sagt, og gått forbi tiggerne med lukkede hender. Kanskje kulda driver dem hjem snart?

Men nå når det ble advent, kom jeg plutselig på Scrooge i “A Christmas Carol”. I første kapittel kommer det noen innom kontoret hans og vil samle inn penger til de fattige. Scrooge er, som du kan tenke deg, lite rundhåndet og sier – har de ikke fattighus å gå til? Er det ingen fenglser som kan ta imot dem? Scrooge betaler sine skatter, sier han, det offentlige får ta vare på sine fattige. Det er systemet sitt problem, ikke mitt, sier Scrooge … jeg tenker altså akkurat som Scrooge!

Nå kan jeg ikke regne med at Marleys spøkelse skal komme i natten og få meg på bedre og klokere tanker, så jeg får prøve å tenke meg om for egen maskin. For selv om jeg for å være alldeles ærlig føler at det hadde jo vært deiligst om de hadde pellet seg hjem til Romania og vært fattige der istedet, så er det faktisk her de er. Og fryser. Og mangler mat og klær og hus. Og det er faktisk meg de tigger av.

Jeg kan godt tenke at systemet må endres så de kan ha det godt hjemme istedet for å bo i pappkasser i byen min. Men fram til det er endret da? Skal vi ikke hjelpe dem?