3. desember – Tid for å være flink

julepynt

Tradisjonene og skikkene omkring jul og juleforberedelser endrer seg jo gjennom årene. En ganske ny juleskikk nå er at juletradisjoner er noe man slett ikke behøver å følge. I stedet for å føle seg forpliktet til å krysse av hvert minste lille punkt på tradisjonenes kravspesifikasjon for den perfekte jul, så skal man nå se juletradisjonene mer som en slags konfekteske – plukk det du liker, det som betyr noe for deg – og dropp resten.

Og alle vi som har sittet igjen med et fjell av småkaker til langt utpå nyåret, som har kastet det nesten urørte innholdet i nøtteskåla rundt sankthans vet at jo, – det er absolutt noe i dette. Jul blir det i alle fall, og om man velger å stryke og legger på bare én juleduk eller om man heller vil finne fram et dusin duker, løpere, klokkestrenger (og selvsagt stuegardiner, kjøkkengardiner og julehåndklær på alle bad) – så gjør det i bunn og grunn liten forskjell for julehyggen.

Men det frie valget av juletradisjoner er jo også en skikk som man kan velge å forholde seg til eller ikke. For har du ikke kjent prestasjonskravet innenfor dette også? Hvor vellykkede venninner ser ned på dine forsøk på juleribbe og surkål, din nisselandsby og ditt julevindu med spraysnø, for de har da selvsagt fristilt seg fra tradisjonene og gjort det SÅ lettvint! 7 sorters kaker? Nei, vi gidder ikke å være så flinke og tradisjonsbunde, vi kjøper bare deilig konfekt og ost. Ribbe, surkål? Nei vi er så fri, så vi har and og champagne til julemat, det er så lettvint – og MYE bedre også!

Det er jo absolutt ganske vittig at man kan konkurrere om hvem som er flinkest til å ikke være “flink” til jul, men sånn er menneskene. Er du flink til å ikke være flink, flink til å være flink – eller gjør du bare som du og familien din syns er koseligst?

 

Advertisements

Julelykken- november 2015

skumring

Hva skal vi skrive om i år da? Det var sommer, det var sol, og Trygve var på besøk. For julens venner er det aldri for tidlig å tenke på den slags.

Eller er det tomt? Slutt på koselige tanker om julen, aldeles tomt for kloke refleksjoner og i alle fall utsolgt for festlige innfall. Det kjentes slik. Kan vi ta det helt ned, spurte vi hverandre. Hva med å spørre alle vi kjenner, hva er ditt beste juleminne?

Med den tanken i hodet begynte jeg å tenke på hvem jeg skulle snakke med. Hva var mitt beste juleminne?

Så kom årets juleblader. Jeg satte meg til rette med kaffekopp og noen glitrende utgaver, klar til superkos! I år er de fleste i mine yndlingsfarger, fra en rimfrosthimmel i november. Lyseblått, en anelse rosa, barkbrunt og snøhvit.

Likevel. Fulle av ting var de helt tomme.

Person etter person viste frem sitt perfekte hjem, sine perfekte barn som baker pepperkaker i støvblå fløyelskjoler, mens mor selv smiler sitt beste selfie smil og forteller “hva som er julen for meg”.

Det viktigste er å høre kirkeklokkene når vi setter oss til middagsbordet, sa en.

Hvordan kan det viktigste være et streif av noe, bare en bakgrunn, har vi glemt å være en del av, å leve, hvorfor er lyden viktig når det ikke er viktig å være der, i kirken?

Det er selvfølgelig mange svar på det, og julekalenderen med julefryd og glede skal fylles med akkurat det, men forhåpentligvis et hakk nærmere livet? Ikke bare minner? Om det blir minner så la dem i allefall være ekte, jordnære og gjennomlevde, ikke del i en konkurranse, det handler ikke om best eller dårligst, det handler ikke om perfekt og stylet. Kan hende bare om noe som gir glede å se tilbake på? Vi skal mimre og pludre og glede oss gjennom adventen, men utstilling av det vellykkede, perfekteste, det blir det ikke….vi vet iallefall at det søler når vi baker og at det er viktigere å se hverandre inn i øynene enn å se inn i kamera.

Vi sees den 1.desember!

Trygve og Solveig

17.desember- litt mer ro

IMG_8364snøgrein med solDet er den vidunderligste, vakreste vintermorgen. Drosjen skal hente meg klokken seks, men jeg går ut allerede kvart på for å være i eventyret. Dypblå himmel, knakende, glitrende snø, julelys på snøtunge trær. En katt som lister seg hjem.

Fryd og fred. Lettere euforisk deler jeg begeistringen med sjåføren. Jeg blir litt deprimert av julen jeg, sier han. Å? Etter en stund fortsetter han, jeg vil så gjerne at det skal være rolig og godt, men når alle rundt meg bare fyker rundt og stresser, så forstyrrer de meg, og det skulle jeg ønske de ikke gjorde.

Vi snakker videre. Vi er jo enige om at det ikke er stress og mas og kjas som lager julen, at det er viktig å prioritere.

Jeg har fått noe å tenke på, er det virkelig sant at jeg kan ødelegge andres ro ved at jeg lar meg ha det travelt?

Jeg tror at hvert enkelt menneske må finne ro i egen sjel, i egne prioriteringer og valg. Men jeg tror også at jeg har et ansvar for ikke å skape støy som gir andre uro.

Kanskje jeg gir andre best ro når jeg har ro i meg selv?

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.