8. Desember- julegrønt

Hvorfor står det to juletrær uten lys på kirketrappa? Spurte jeg far, en dag for lenge, lenge siden. Jo, det er fordi det har vært begravelse, og da skal de eviggrønne trærne minne om at vi bærer den døde ut av verden og inn i evigheten. Jeg så nærmere på trærne, det var ikke lenger juletrær, men håpstrær, forventingstrær og undringstrær!

Men da så jeg også noe jeg virkelig aldri hadde sett på juletrær, de små buskene var fulle av små,myke, lysegrønne skudd. Helt tydelig ikke juletrær! Det eviggrønne skulle jo være mørkegrønt!

Siden har jeg blitt eldre, og det har hendt at juletreet inne har fått grønne skudd. Da fryder jeg meg og tenker, kanskje er det da først treet blir et ekte juletre, når det minner om liv, om vekst om muligheter og håp? Et evigrønt, lysegrønt håp?

5.Desember- orangejul

Det ble jo orange julepynt til slutt- et juletre med sjøstjerner, skjell og cowboyhatter- et konseptuelt, lokalitetsspesifikt tre da vi bodde i California, det var kjempefint! Merkelig at vi ikke syntes orange hørte julen til da vi snakket om det. Det kunne jo faktisk hete juleorange! Men selv om det var moro å gjøre noe helt annet en gang- vi savnet gleden av å finne igjen den julen som vekte minner fra mange juler.

I Nederland heter julenissen Sinter Clas og kommer med båt fra Spania 5. desember. Båten er full av appelsiner, som de riktig snille får i treskoene sine. Det har blitt en del av vår førjulstradisjon. Men pynt er det ikke.

I vår familie har vi en historie fra tre generasjoner tilbake om hvordan alle barna fikk dele en appelsin på juleaften. Kan hende er den ikke sann, men at appelsinen en gang var så dyr, så sjelden og så god, må iallfall ha vært sant nok til at historien fikk leve lenge nok til at den rakk å bli en del av historien om julen. I gamle dager.

Riktignok- appelsinen er ikke en gammel del av julefeiringen, men multer da? Orange som høsten de kom fra, som holdt seg i store tønner til langt utpå etterjulsvinteren. Den har hørt festen og julen til lenge.

Men dette er jo bare glimt av orange. Når jeg tenker orange til jul, tenker jeg på klementinflommen. Jeg kan ikke komme på en ting som så enkelt innbyr til julekos som et bugnende klementinfat. Lukten allerede før du ser fatet, så lett å spise, så hyggelig – og så inderlig gledelig juleorange!

Så tenker jeg videre, enn om duker, klær, lys og tre var orange? Nei, da ble det nok for mye. Både julen og livet mister fargen når de blir ensfarget. Kan hende farger handler om flere ting? Kan hende er fargene en metafor på noe annet?

En ting er de fargene som hører julen til, fordi noe vi forbinder med jul og vinter har denne fargen- en annen ting er hvilke farger vi kjenner at nærmer seg uttrykket for det som vanskelig kan uttrykkes, selv julegleden?

Kan hende så vanskelig at den til og med kan være litt orange?

3.desember- når julen blir grå

 

IMG_E0522Grått i grått, det er vel som regel ikke beskrivelsen som passer best på den julen vi drømmer om å oppleve. Men av og til, kjennes det som det er den grå julen som kom. Ingen ting ble som planlagt, og selv en inderlig julevenn som jeg synes julen like godt kan skynde seg å bli ferdig.

Det er greit at livet oppleves grått når det ikke er så mange forventninger til at det skal være festlig og strålende. Januar for eksempel, da er det nesten motsatt, mer normalt å være sliten, eller syk eller ha lite penger. Men i julen?

Sist jul var ingen drømmejul hos oss, far døde rett før jul og mannen min lå alvorlig syk på sykehuset hele julen.

Det ble så stille, ensomt og anderledes, og en stund kjente vi at det ville bli helt grått. Det ble som å se ut på en skog med piletrær, midtvinters, mange, like tynne, like grå stammer. Men så ser vi en gang til, og kan se skimmerskygge av sølvgrågrønn bark under det grå. Den grå julen fikk oss til å legge bort mye vi pleier å glede oss over- og være oppfinnsomme sammen på hva som likevel kunne gi et lite glimt av sølv i det grå.

Hva pakker du i kurven når familiens felles julemåltid feires på et bittelite, trist og grått sykehusrom?

En tok med et eget blomsterbilde og tapet over den svartgrå sykehuskunsten. En kom på å ta med seks fargerike julekopper, de som minte om alle de gode julemåltidene. En hadde med fjellte, med granbarlukt. En hadde med bittesmå, appetittvekkende,gode, søte munnfuller med daddelkonfekt. En hadde med en liten furubusk med lys- og med bilder av oss alle som pynt.

Vi satt i vinduskarmen og på sengekanten, vi sang deilig er jorden, og akkurat der og da, kjente vi på et glimt av deilighet, midt i det grå.

21. desember – Et steg i tillit

IMG_4814

Vintermorgenen er mørk, på gangveien til bussen er det speilblank hålke, stålis. Jeg snur, går inn og tar på brodder. Likevel må jeg gå helt i kanten, på sammentråkket snø. Der ser jeg også mange andre voksnes fotavtrykk. Hvorfor kan de da ikke strø! Et svare strev å holde seg på beina.

Lenger nede i bakken kommer noen barn oppover, på vei til skolen. De går ubesværet midt i veien- jeg hører de snakker om hemmeligheter de har laget og gjemt på rommet sitt til jul. De vet nok ikke hvor vondt det er å brekke noe, tenker jeg, og hos dem blir det vel jul selv om de skulle sitte med gips på, tenker jeg videre.

Så kommer jeg til et stykke som er bedre opplyst. Da ser jeg det. Vi voksne har stolt på den negative erfaringen, at her er det alltid glatt. Barna hadde bare holdt seg til den andre halvparten av veien, der det faktisk var strødd.

Kan hende er det slik ellers i livet også? Vi voksne har så mye historie med oss på glattisen, vi er så opptatt av alt som skal gjøres og alt vi trengs til. Barnlig tillit er derimot å forvente at noen har gjort klart og at de kommer sikkert frem. Det er jo slik at vi voksne har ansvar for å sikre veien for barna, det er vi som skal legge til rette, men når veien først er strødd, kan jo også vi som ikke har strødd bruke den. Om vi altså ser oss om lenge nok til å se det.

Noen ganger, kanskje særlig før jul, kan det være lurt å stoppe ekstra og se om det finnes en strødd vei. Kan hende er det slik at vi voksne trenger å øve oss i tillit til at det finnes andre som vil oss vel. Vi trenger ikke alltid balansere i grøftekanten alene.

Kan det være slik at adventssangen om å ” berede vei for Herren” ikke bare handler om ham som skal komme oss i møte, men at vi skal få lage en god og farbar vei for hverandre også?  Ta en runde og strø på den islagte vinterveien vi vandrer fra hver en krok til Betlehem, eller til og med oppdage at det alt er strødd.

14. desember – Et steg i tradisjoner

Det blir ikke jul uten! sier vi. Det blir ikke jul uten ribbe, uten lutefisk, uten pinnekjøtt og torsk! Det blir ikke jul uten krumkaker, sirupsnipper, pepperkaker, delfiakake og goro! Ikke uten fuglenek, ikke uten snø, ikke uten duften av grantre, av peisbål, av grønnsåpe, gløgg eller kongerøkelse, ikke uten duften surkål og ribbe som snart skal bæres inn på det veldekkede julebordet! Ikke uten at akkurat DEN nissen skal stå der, DEN engelen henge der, DEN julekrybba, juleduken, lysestaken og englebestrødde pynteputa er der og akkurat der som den alltid har vært i alle de år! Ikke uten juletreet, er du GAL! Ikke uten Mahalia i høytalerne! Ikke uten nøtter og marsipan, seigmenn og mokkabønner, julestrømper og julehefter og Timmi Gresshoppe! Å nei, det er ikke til å tenke på en gang – ALT dette og enda mye mer MÅ med om det skal bli jul på noe som helst vis, det er jo innlysende!

Det er jo klart at for den som har ansvar for å vaske disse gulvene så det dufter grønnsåpe, bake alle disse sju slagene, kjøpe inn alt, lage alt, og tilslutt sette utover alle nisser og engler og gullglitrende dupeditter, så er kravspesifikasjonen streng og fallhøyden stor. Selveste JULESTEMNINGEN står på spill! Og hvem vet: Kanskje det slett ikke blir noen jul i år, bare fordi jeg har glemt å bake serinakaker og vaske bak kjøleskapet?

Nå for tiden liker man å fristille seg helt fra tradisjoner. De er blitt valgfrie, og i seg selv innholdsløse. At de er en slags krav fra andre om hvordan MIN jul skal feires, og da i bunn og grunn strider mot vår selvbestemmelsesrett, vår dyrebare individualistiske frihet.

Men hva med å tenke anderledes? Kanskje man kan ta imot tradisjonene også som en gave? Istedet for å tenke at de bare er en slags forventinger som andre krever at du skal følge, så kan man jo si at tradisjoner – det er noe vi som gruppe gjør sammen, samtidig. Noe vi har gjort lenge. At kanskje dette fellesskapet kan ha en verdi i seg selv.

En tradisjon er også en arv, en overlevering. I juletradisjonene “mine” har jeg med meg mye fra barndomshjemmet mitt, og i den julen var det utvilsomt mye fra barndomshjemmene til begge foreldrene mine, og sånn fortsetter det bakover. Kanskje det ligger tradisjonsspor fra både oldeforeldre og tippoldeforeldre i mine juletradisjoner? Kanskje noe av det er verdt å ta vare på, tross alt? Og hvem vet, kanskje noen av de gamle skikkene har en dypere mening enn man har tenkt over?

Jeg tenker også at mennesket ganske enkelt er et tradisjonsskapende vesen, at det er naturlig og rett for oss å skape tradisjoner og seremonier rundt det som er viktig for oss. Julen er kanskje i bunn og grunn en slag seremoni, og behøver å beholde en viss “liturgi”, en form og et innhold – ganske enkelt for å være Jul. Det blir kanskje ikke jul uten, alikevel?

Når jeg ser tradisjonene som en gave og som noe som ligger i den menneskelige natur å skape, så ser jeg jo også at jeg behøver ikke blindt følge alle skikker som har samlet seg opp gjennom årene, og at jeg heller ikke behøver å se alle tradisjoner som meningsløse og tomme. Som ofte ellers i livet er det bra å ta i bruk både litt ettertanke og litt ydmykhet. Jeg tenke gjennom tradisjonene mine, og ta vare på de som oppleves meningsfulle, fine og ekte – som en gave fra de som har gått før meg, fra samfunnet, fra kulturen vår. Og skape noen nye i min egen familie, prøve ut noen nye måter å gjøre det på, og se om de kan bidra til at julen får lov å utvikle seg, men samtidig være evig den samme.

4. desember – Et steg i blinde

blizzard

Det kan jeg gjøre i blinde, sier vi når noe ligger i hendene og kan gjøres uten av vi tenker på det. Da kan vi gjerne gjøre noe annet samtidig, som å strikke og se på TV, lage mat og snakke. Da flyter livet lett, litt for lett? Når alt er lett er det morsomt å lære noe nytt. Når julerutiner og tradisjoner følger etter hverandre uten at jeg trenger tenke på det- den kransen henger der, den kaken baker vi da og de gjestene kommer den dagen- når alt går av seg selv, akkurat da kan overskuddet være der til å tenke: hvorfor det? Hvorfor ikke slik? Og, jammen skal jeg prøve sånn. I slike lyse øyeblikk har jeg bakt irrgrønne cornflakeskranser, gått på skogstur på juleaftens formiddag og invitert til julesangfest.

Men så er det den mørke blindheten. Der jeg ikke har vært før, og det kjennes ut som jeg ikke ser noen ting. Da betyr å gå i blinde å famle seg frem, lete etter krefter og undres på både hvorfor og hvordan.

Akkurat da er det godt å lene seg på styrken i tradisjonene, la førjulstiden være et hvileskjær. Slike år gjør jeg bare det som kommer av seg selv, det som gjør at julen lister seg på plass, selv om det ikke er tid og overskudd til den store julestria.
Kunne jeg ikke da bare latt være? Jeg tror at uansett på året, og når i livet at dagene er mørkere enn ellers, gjelder det å finne til bake til det vi vet gir glede. De første stegene dit trenger vi å kunne gå i blinde.

Jeg tror også at når livsgleden er stor og energien er enda større det gjelder å stoppe opp og kjenne, hva gir meg styrke nå? Hva er jeg nødt til å ha på plass for å klare det jeg må? De tankene må tenkes klart, i solskinn. De oppgavene må trenes inn når det er vindstille.
Da vet jeg at de oppgavene jeg vet gir meg glede, også vil gi glimt av glede når jeg ikke orker å tenke ut gledelige ting. Når jeg både må og kan gå et steg i blinde.

Så da henger jeg opp kransene der de alltid har hengt, jeg baker kakemenn før Sinter Klaas slik vi alltid har gjort, jeg hører på den julemusikken vi alltid har hørt på- og sakte men sikkert kjenner jeg at jo, jeg gleder meg over julen som kommer, steg for steg.

2. desember – Et steg i takt

Christmas greeting card with a girl skater

Vi var på gammeldanskveld på sangerhuset på Røros. Noen hadde polsrytmen helt ut i hårtuppene, noen hadde aldri danset før. Alle generasjoner var der, og alle danset med alle. De som kunne, lærte bort til de som ikke kunne. Jeg sto litt i utkanten, og om ikke lenge hadde en gammel dame fått meg inni ringen. Hun var en del av takten, og svingte seg ut og inn av turene med den største selvfølgelighet. For meg var det akkurat dobbelt så fort som jeg hadde tenkt det skulle være. Jeg klarte å følge trinnene, men fikk ikke den gode rytmen, selv om det var morsomt ble det ikke bra.

Ja, det var første kvelden, og jo jeg hadde nok kommet inn i samme rytmen som de andre, og joda, det er vel greiest at alle danser likt i en leikarring. Likevel, da jeg sto litt for meg selv igjen kjente jeg at akkurat på denne dansen skulle svingene vært langsommere og stegene roligere- for meg.

Nå ser det ut som juledansen har startet, og de underligste partnere dukker opp, og ønsker oss inn i en hesblesende julegalopp. Det er fristende å la seg rive med inn i dansen, det er jo slik det blir jul, sies det. Det er fort gjort å hive seg inn i virveldansen, tråkke dobbelt så fort for at rytmen skal bli riktig og alle turer og runder tatt, men tenk om det er feil dans? Tenk om det slett ikke er denne takten og denne dansen som tar meg frem til den julen jeg vil ha?

Jeg kjenner at denne adventen skal jeg være ekstra nøye på å ta et steg til siden, la kroppen svinge med i den musikken og den rytmen som både gir danseglede og arbeidsglede.

I dag tar jeg et steg mot julen, i min egen takt.