2. desember: Om julesorg og juleglede

Christmas Lantern

Hvert år håper vi at julen skal bli akkurat slik vi ser den for oss: Alt er rent og pent og velduftende og herlig nypyntet i huset. Nystrøket, nypusset og glitrende! Alle kommer hjem til jul, så klart! Alle er gode venner og viser seg fra sin beste side – det er jo JUL! Julemusikken klinger fra radioen, det spraker i peisen, det dufter i stua av gran og røkelse og av nytente stearinlys. Du tar et blikk ut av vinduet – der sitter det selvsagt julerøde dompaper i neket, og sannelig har det akkurat begynt å snø, store flak som svever stille som små engler gjennom luften …

Men akkurat sånn blir det trolig ikke i virkeligheten. Livet er slett ikke bare herlig, det er også rett som det er rufsete, uhåndterlig, – ja innimellom ganske enkelt helt forferdelig. Allikevel kommer julen da også, midt i kaos og sorg og maktesløshet. Og hva da? Er det noen vits å finne fram vattnisser og plastikkengler og alt skrotet i julekassene? Er det noe poeng i å fylle kjøleskapet med hauger med mat og godter, drasse inn et tre og sette midt i stua, kjøpe masse ting ingen trenger og pakke dem inn i masse glorete papir som skal rett i søpla? Skal vi bare droppe hele greia i år?

De fleste julene havner et sted imellom disse. Ikke alt rakner, og ikke så mye blir som i den «perfekte» julen. Noe blir riktig koselig, noe kan bli nesten fantastisk, mens annet blir mindre bra, noe litt kjedelig, og noe oppleves ganske meningsløst eller til og med bare trist.

Og spriket mellom den ønskede idyllen og det resultatet man faktisk ender med kan fylles med både savn og sorg. Litt som i resten av livet, i grunnen.

Så langt i livet har jeg opplevd herlige juler, forferdelige juler, og mange, mange juler som er et sted midt i mellom. Men én ting har jeg i alle fall oppdaget: Selve Julen skapes ikke av gavepapir og glitter, – ja, ikke engang av juletrær eller Mahalia Jackson. Det er mer som om Julen er en slags evig stjerneglitrende hvisken som ligger bak alt dette, og som fortsetter ubrutt fra år til år. Noen ganger får vi oppleve glimt av denne stille hellige julefryden, andre ganger ikke. Men den ligger der, hele tiden.

Dette er vel også litt som i resten av livet, i grunnen.

Advertisements

3. desember – Tid for å være flink

julepynt

Tradisjonene og skikkene omkring jul og juleforberedelser endrer seg jo gjennom årene. En ganske ny juleskikk nå er at juletradisjoner er noe man slett ikke behøver å følge. I stedet for å føle seg forpliktet til å krysse av hvert minste lille punkt på tradisjonenes kravspesifikasjon for den perfekte jul, så skal man nå se juletradisjonene mer som en slags konfekteske – plukk det du liker, det som betyr noe for deg – og dropp resten.

Og alle vi som har sittet igjen med et fjell av småkaker til langt utpå nyåret, som har kastet det nesten urørte innholdet i nøtteskåla rundt sankthans vet at jo, – det er absolutt noe i dette. Jul blir det i alle fall, og om man velger å stryke og legger på bare én juleduk eller om man heller vil finne fram et dusin duker, løpere, klokkestrenger (og selvsagt stuegardiner, kjøkkengardiner og julehåndklær på alle bad) – så gjør det i bunn og grunn liten forskjell for julehyggen.

Men det frie valget av juletradisjoner er jo også en skikk som man kan velge å forholde seg til eller ikke. For har du ikke kjent prestasjonskravet innenfor dette også? Hvor vellykkede venninner ser ned på dine forsøk på juleribbe og surkål, din nisselandsby og ditt julevindu med spraysnø, for de har da selvsagt fristilt seg fra tradisjonene og gjort det SÅ lettvint! 7 sorters kaker? Nei, vi gidder ikke å være så flinke og tradisjonsbunde, vi kjøper bare deilig konfekt og ost. Ribbe, surkål? Nei vi er så fri, så vi har and og champagne til julemat, det er så lettvint – og MYE bedre også!

Det er jo absolutt ganske vittig at man kan konkurrere om hvem som er flinkest til å ikke være “flink” til jul, men sånn er menneskene. Er du flink til å ikke være flink, flink til å være flink – eller gjør du bare som du og familien din syns er koseligst?

 

Julelykken- november 2015

skumring

Hva skal vi skrive om i år da? Det var sommer, det var sol, og Trygve var på besøk. For julens venner er det aldri for tidlig å tenke på den slags.

Eller er det tomt? Slutt på koselige tanker om julen, aldeles tomt for kloke refleksjoner og i alle fall utsolgt for festlige innfall. Det kjentes slik. Kan vi ta det helt ned, spurte vi hverandre. Hva med å spørre alle vi kjenner, hva er ditt beste juleminne?

Med den tanken i hodet begynte jeg å tenke på hvem jeg skulle snakke med. Hva var mitt beste juleminne?

Så kom årets juleblader. Jeg satte meg til rette med kaffekopp og noen glitrende utgaver, klar til superkos! I år er de fleste i mine yndlingsfarger, fra en rimfrosthimmel i november. Lyseblått, en anelse rosa, barkbrunt og snøhvit.

Likevel. Fulle av ting var de helt tomme.

Person etter person viste frem sitt perfekte hjem, sine perfekte barn som baker pepperkaker i støvblå fløyelskjoler, mens mor selv smiler sitt beste selfie smil og forteller “hva som er julen for meg”.

Det viktigste er å høre kirkeklokkene når vi setter oss til middagsbordet, sa en.

Hvordan kan det viktigste være et streif av noe, bare en bakgrunn, har vi glemt å være en del av, å leve, hvorfor er lyden viktig når det ikke er viktig å være der, i kirken?

Det er selvfølgelig mange svar på det, og julekalenderen med julefryd og glede skal fylles med akkurat det, men forhåpentligvis et hakk nærmere livet? Ikke bare minner? Om det blir minner så la dem i allefall være ekte, jordnære og gjennomlevde, ikke del i en konkurranse, det handler ikke om best eller dårligst, det handler ikke om perfekt og stylet. Kan hende bare om noe som gir glede å se tilbake på? Vi skal mimre og pludre og glede oss gjennom adventen, men utstilling av det vellykkede, perfekteste, det blir det ikke….vi vet iallefall at det søler når vi baker og at det er viktigere å se hverandre inn i øynene enn å se inn i kamera.

Vi sees den 1.desember!

Trygve og Solveig

12. Desember – Om å både gi og få

Charles_Dickens-A_Christmas_Carol-Title_page-First_edition_1843

Hva er egentlig best – å gi eller å få? Men egentlig er jo både å gi og å få deler av den samme handling. Uten at noen får, kan du jo ikke gi. De to ordene henger sammen, verbet burde neste hete “å gi-få”.Det er en slags dans, eller samspill. Og en essensiell del i alle medmenneskelige relasjoner. Jeg tenker da selvsagt ikke på ting pakket inn i julepapir, men hele den daglige utveksling av tjenester, oppmerksomhet, samtaler, kjærlighet. Men for at det skal fungere, må “gi-få” kompletteres av “få-gi”. Om jeg hele tiden gir og gir uten å åpne meg opp for å ta imot, så går jeg tom, og det gjør også de rundt meg som vil gi –men ikke får lov av meg.

Jeg har lenge hatt som livstrategi å gi. En ganske uheldig strategi egentlig, som jeg i etterkant har oppdaget har frustrert alle rundt meg. Men allikevel har jeg gitt. Og gitt. For det er jo lettest sånn.

Det er lettere å kjenne seg fram til hva andre trenger, og gi dem det så de kanskje blir glade, enn å risikere å stille seg sårbar ved å erkjenne hva man selv trenger. Det er lettere å gi andre oppmerksomhet og interesse, enn å blottstille sine egne tanker og meninger. Det er lettere å gjøre tjenester for andre og håpe på at det skal skape takknemlighet, enn å ta imot det andre vil gjøre for meg eller hjelpe meg med. Det er lettere å gi kjærlighet på alle disse måtene, enn faktisk våge ekte voksen kjærlighet ved å gi og få – begge veier.

Men kanskje en gang?

10. Desember – Trommer du?

1409260_26919826

Det er to engelske julesanger som handler å gi. Ja, – det er sikkert mange fler, gaver og jul har jo hørt sammen svært lenge, men det er to som jeg har bitt meg merke i. Ingen av sangene handler om vanlige, fysiske gaver, men siden de handler om å gi på to helt ulike nivåer, så det får bli to ulike bloggposter.

Den første sangen “The Little Drummer Boy” handler som du sikkert vet om en liten gutt som følger de tre hellige konger til krybben. Kongene har som kjent meget fine gaver med seg, men gutten har ingenting. Alt han kan bidra med er å spille det beste han kan på trommen sin. Og i julesangen er det bra nok.

Det er interessant med gamle tekster. De er en slags kulturelle tidskapsler, hvor verdier og tanker fra tidligere tider er innbakt. Tanker og verdier vi selv kanskje har mindre fokus på.

Slik idealene er i vår kultur for tiden, må gutten for å være en virkelig vellykket trommespiller helst spille inn en trommespillevideo som går viral på youtube, slik at han skal bli verdensberømt og kunne fly i privatjet mellom sine trommespillekonserter. Eller i alle fall skal han tromme på TV og i utsolgte førjulstrommekonserter landet rundt. Og være i artikler i ukeblad om hvordan trommingen gjorde ham frisk, gi ut tromme-dietten-bok og helst tromme åpningsmelodien på OL. Og selvsagt: bli rik av det. Da er det vellykket og meningsfullt.

Det å istedet bare det å tromme som en gave til den man trommer for – å tromme bare fordi man liker det og får det til, det er det mindre fokus på. Selv om det kanskje er bedre.

Selv har jeg begynt å tenke dette først nå i år. At de tingene jeg har evner for, skal jeg utvikle og dele med andre. Om andre kan få nytte av det eller ikke behøver jeg ikke tenke på, jeg skal bare gjøre det tilgjengelig. Jeg trenger heller ikke selv vurdere om det er bra nok eller ikke, jeg får bare gjøre mitt beste, – kanskje blir det OK og kanskje blir det bedre neste gang? Jeg har ikke noe spesiell tro på at dette skal gjøre meg hverken rik eller berømt, men jeg tror allikevel at det er en av tingene jeg skal gjøre her på jorden. Så da trommer jeg forsiktig på mitt eget vis, som best jeg kan.

Hvordan går det med din helt egen, helt spesielle tromme? Står den og støver ned i en krok? Kanskje du skulle ta den fram, og tromme ivei – så støvet fyker?