20.desember- å håpe rundt grøten

bonneflagg

Livet er så stort, hvorfor tror jeg det blir større av å gi gaver?

Jeg håper selvfølgelig ikke at mine voksne barn skal hoppe rundt i fryd over fornuftige gaver. Det er ikke det jeg håper, jeg håper at de skal ha en sterk jublende glede som grunntonen bak alt som skjer, og jeg tror ikke at verken pysjer, ski eller datautstyr kan generere en slik glede. Kan hende vil jeg egentlig bare gi et pant på å at vi tar vare på hverandre og ser hva den andre trenger?

Det er så uendelig mange viktige ting i verden, hvorfor skriver jeg da lister med rosiner og sølvpuss og juleservietter?

Jeg håper faktisk ikke at bare alle detaljer er på plass så vil alt annet ordne seg. Jeg håper jo bare at vi skal være rause og gode mot hverandre og bære over med alt vi ikke får til. Kan hende vil jeg bare bruke små detaljer for å gjøre drømmen om det gode synlig og felles?

Det er så mange hverdager i året, hvorfor lar jeg da noen få festdager få så mye plass?

Jeg håper da virkelig ikke at alle dager skal ha så mye forventinger og oppgaver rundt seg som juledagene. Det håper jeg ikke. Jeg håper at festdagene kaster lys og mening inn i enkeltoppgavene gjennom året, når det er lett å miste sammenhengen og se det store bildet.  Kan hende lager jeg fest bare for å vise at livet er strålende verdt å feire i all sin hverdagslighet?

Det er vanskelig å sette ord på håpet, for vi ser jo alle så lett hva vi ikke får til. Så snart jeg sier hva jeg håper på har jeg stilt meg sårbar og åpen i forhold til den jeg snakker med. Kan hende vil den andre til og med tenke, hvordan kan hun tro det betyr noe hva hun holder på med? Kan hende ler andre av forventingene mine, hvem er hun som håper på dette?

Nei, da er det lettere å dele overfladiske håp, jeg håper på snø, på litt roligere dager, på bedre tid. Så nå  vrir jeg heller på ordtaket og sier til meg selv, slutt å håpe rundt grøten.

Jeg håper jo egentlig på uendelig store ting,  lykke, glede, mening, samhold. Jeg håper på julefeiring som sitter igjen i hjertet med glade glimt hele året gjennom. Ja, det håper jeg virkelig.

 

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to,Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. Bildene i dag er tatt i Slottsparken i Oslo 30.november og i Gamla Stan i Stockholm 9.november iår.

Advertisements

7.desember – håp om orden

orden

“Aillt som itte e støli ell’ oppbrent, det kjem att”, sa oldemor, og det stemmer jo, men når? Når kommer det tilbake?

Sist lørdag satt hele familien og drakk kaffe og pratet om gamle dager, den gangen da barna var små. Montro om en kan se noe nytt om seg selv når en ser bilder fra gamle dager lurte vi på? Kan vi kjenne oss igjen som personer?  Vi lurte og neste spørsmål var selvfølgelig ,hvor er egentlig albumene hen, mamma? I skapet såklart, der jeg satte dem! Vel, i skapet sto svigermors gamle album, men hvor var de andre? Jeg åpnet en skapdør til, og der, fint i en fin skuff, på rekke og rad, lå hanskene mine! Skikkelig ordentlig altså, men de hadde vært borte lenge!

Jeg har nemlig ryddet litt for grundig i år. Jeg gikk en måneds tid og ventet på en operasjon, og min måte å håndtere tankekrøll og kaos på er å rydde. Når selve livet står på spill er det for dumt å bruke tiden på å lete etter sokkepar tenker jeg, og så gjør jeg det jeg kan for å skape orden og harmoni, forutsigbarhet og oversikt der det er mulig. Jeg var igjennom det meste, gamle papirer, klær, julepynt, syrom og kjellerboder. Det hjelper selvfølgelig, på samme måte som mestring gir selvtillit ellers i livet, gir orden på de håndterbare tingene tillit til at det er mulig å få orden på de store.

Jeg tror det er derfor jeg liker at det er ryddig til jul også. På småtingene altså, sakser og regninger og hansker og nøkler, og altså album. Da håper jeg nemlig det blir lettere å få plass til det rotet jeg liker! Kreativt rot, med garn og stoff og blomster. Matlagingsrot, med mange i sving på en gang. Selskapsrot, der venner og familie fyller huset til bristepunktet og alle har rom og plass i livet til å være sammen.

Vi fant albumene til slutt, de sto selvfølgelig der jeg egentlig hadde satt dem. Vi satt en lang kveld og så på oss selv og hverandre gjennom år sammen. Vi så forbi rare moter og sære hårfrisyrer. Bildene ble ikke bare et minne om opplevelser, men et speil vi så i sammen, kan vi kjenne igjen tankene vi ser i ansiktene våre fra den gangen? Vi så at vi ikke bare hadde minner om et godt liv sammen, men at vi også kunne se på oss selv at vi hadde hatt det godt, midt oppe i alt bildene minnet oss om av sorg og glede.

Når jeg får tenkt litt, tenker jeg det er det innerste håpet om orden, håpet om  at ikke detaljer og småtteri skal ta over livet. Særlig til jul og særlig i adventen, etterhvert har jeg funnet ut at den virkelige juleryddingen er å få vekk det som er mas og gi rom til det frydefulle. Det håper jeg på!

3.desember- håpet i en rød duk

I en mørk leilighet i første etasje, i en slitt bygård satt Gunther på gulvet. Hver dag, hele dagen. Det skjedde lite, men det som skjedde var en fanfare til håpet. Hver formiddag og hver kveld åpnet et vindu seg langt oppe i gården. Ut flagret en stor, lystig, rødrutet duk. Så ble duken tatt inn, vinduet ble lukket og så var det bare å vente til neste gang. Alt var ikke grått, alt var ikke mørkt, det fantes noe som var fullt av liv og røde ruter!

Jeg leste den sanne historien om Gunther for 30 år siden. Dette skjedde i nazi Tyskland, Gunther er handikappet, resten av historien er trist. Lysglimtene som holder Gunther oppe er minnet om dette håpefulle flagget som flagret mot de grå murveggene. Gunther blir heldigvis tatt vare på etterhvert. Han overlever så han kan fortelle historien, for de fleste rundt ham var det motsatt.

Jeg tenkte da, som jeg tenker nå, julefeiring og pynting er mitt flagrende, rødrutete, håpsflagg.

Kan hende kommer det en dag for noen i familien, venner, noen jeg har møtt, noen jeg arbeider sammen med, hvor minnet om at det finnes noe vakkert, vissheten om at gleden har vært til stede engang,kan være den lille gnisten som gir håp?

Jeg vet iallefall at det gjelder for meg. Jeg har et sted i hjertet der vakre minner lever, klar til å flagre forbi når jeg trenger dem som mest.

Bildet idag er optimistene som lager snøslott i en snøtom by, et vakkert syn, som snart er borte. Verden blir ikke bedre av et snøslott, men kanskje vi blir istand til å møte den bedre?

1.Desember -lys og nåtidshåp

Skriv om lys, sa en klok venninne da vi satt og strikket og snakket om julefryd, blogging og hva som betyr mest i førjulstiden.

Jeg trenger bare lys for at det skal bli jul sa en annen.

La oss kjøre og se på lysgaten alle snakker om sa vi. Vi hadde sett mange juleutstillinger, mange fantastiske lysshow, mange ubeskrivelige måter å lyse opp huset på, men dette hadde vi ikke sett. Det var vinterskumring i Lafayette. Ikke nattsvart kveld men lillablå himmel det stjernene så vidt kunne anes. Lysene ble stadig tydeligere, mens mørket ble dypere, skimrende svake, levende lys i papirlykter. Tett i tett langs fortauet, noen på verandaer på de gamle husene, noen i de eldgamle frukttrærne.

Bare lys, ikke noe mer. Men så klart, mye mer enn vakre, skimrende lys. Hvorfor er lys fremdeles så viktig for oss nå som vi alltid kan ha det lyst nok om vi vil? Hvorfor er egentlig stearinlys så koselig?

Jeg tenner lys for å minne meg selv om håpet på nåtiden.

Ikke et håp om at det skal bli lysere tider, nei, jeg tenner lyset for å vise at akkurat nå, akkurat her hvor jeg er, vil selv den minste flamme være synlig i mørket. Jeg tenner lys for å leve akkurat nå, der lyset er.

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to,Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. Bildene i dag er tatt i Slottsparken i Oslo 30.november og i Gamla Stan i Stockholm 9.november iår.