I en mørk leilighet i første etasje, i en slitt bygård satt Gunther på gulvet. Hver dag, hele dagen. Det skjedde lite, men det som skjedde var en fanfare til håpet. Hver formiddag og hver kveld åpnet et vindu seg langt oppe i gården. Ut flagret en stor, lystig, rødrutet duk. Så ble duken tatt inn, vinduet ble lukket og så var det bare å vente til neste gang. Alt var ikke grått, alt var ikke mørkt, det fantes noe som var fullt av liv og røde ruter!

Jeg leste den sanne historien om Gunther for 30 år siden. Dette skjedde i nazi Tyskland, Gunther er handikappet, resten av historien er trist. Lysglimtene som holder Gunther oppe er minnet om dette håpefulle flagget som flagret mot de grå murveggene. Gunther blir heldigvis tatt vare på etterhvert. Han overlever så han kan fortelle historien, for de fleste rundt ham var det motsatt.

Jeg tenkte da, som jeg tenker nå, julefeiring og pynting er mitt flagrende, rødrutete, håpsflagg.

Kan hende kommer det en dag for noen i familien, venner, noen jeg har møtt, noen jeg arbeider sammen med, hvor minnet om at det finnes noe vakkert, vissheten om at gleden har vært til stede engang,kan være den lille gnisten som gir håp?

Jeg vet iallefall at det gjelder for meg. Jeg har et sted i hjertet der vakre minner lever, klar til å flagre forbi når jeg trenger dem som mest.

Bildet idag er optimistene som lager snøslott i en snøtom by, et vakkert syn, som snart er borte. Verden blir ikke bedre av et snøslott, men kanskje vi blir istand til å møte den bedre?