“Håp! Jeg!” Scrooge freste mot meg og hyttet med paraplyen.

“Men, Sir …”, forsøkte jeg, men ble avbrutt.
“Håp! Humbug! Hva med Trump, miljøkrisen, Midtøsten? Hva med verdensøkomonien som knapt kan rulle videre noen få år til på denne måten? Hva med stigende verdenshav, sykdommer, jordskjelv, fattigdom og nød? Og du går der og spør om jeg har HÅP!” nærmest ropte han meg i ansiktet.

Jeg prøvde å produsere er slags trøstende og håpefullt smil, men han bare fortsatte: “Og der står du og LER! Vet du ikke hvor mye skrekkelig som finnes! Har du ikke hørt om alt det grusomme som skjer hver eneste bidige langtrekkelige dag! Og jeg skal liksom håpe!”

“Ja, men prøv også å se alt det positive som skjer,” forsøkte jeg. “Se på alle som hver eneste dag arbeider for at verden skal bli et bedre sted, i det store og i det små! Og all statistikk viser faktisk at verden faktisk BLIR litt bedre, for hvert år som går. Gir ikke det grunn for litt håp?”

“Jeg skal si deg noe, unge mann”, sa Scrooge innbitt. “Jeg er en gammel mann. Om få år ligger jeg i graven. Hva har jeg liksom å håpe på? Frekkheter!” Han snudde seg, og begynte å humpe nedover gaten gjennom det tette snødrevet. Jeg kunne fortsatt høre ham skjelle og smelle for seg selv: “Snakker om idioti! HÅP! Bah! Humbug!”

“Men… men det er jo snart JUL!” ropte jeg etter ham. Jeg vet ennå ikke om det var mest for å forsøke å trøste meg selv.

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to,Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen.