“Håp?” Ole Brum så forvirret på meg. “Hva mener du?”

Vi hadde vandret gjennom Hundremeterskogen, både hit og dit og fram og tilbake. Det snødde stille og lett. Vi hadde sunget snøsangen minst fire ganger, og nå satt vi på en trestamme i utkanten av skogen og så utover de snødekte åkrene.

“Jo, altså,” svarte jeg, “jeg er på vandring gjennom verden og leter etter noen som kan lære meg om håp. Jeg har jo lest alt det kloke som er sitert av deg på Facebook, og tenkte du har sikkert noe visdom om håp også?”

Brum rynket brynene og så tankefull ut. “Jeg forstår nesten ingenting av det du sier. Men om det er visdom du er ute etter, så må du snakke med Ugla. Det er hun som er den kloke her i skogen.”

“Men kan du ikke si litt om håp? Hva håper du på, Brum?”

Brum tenkte seg lenge om. “Tja …” svarte han ettertenksomt, “Når jeg spiser honning, så håper jeg for eksempel på at det er honning helt til bunnen av krukka. Og jeg håper på at Nøff kommer på besøk i morgen, og det gjør han jo – for det gjør han hver dag. Og når jeg kommer hjem, håper jeg at klokka vil være rett før 11, så det er på tide med litt formiddagsmat, og det er den jo alltid, for den stoppet for mange år siden.”

“Men … du håper jo bare på det du vet vil skje?” brøt jeg inn.

“Man vet aldri,” sa Brum. “En dag er det kanskje ost nederst i honningkrukka? Den eneste måten å finne det ut på, er å spise opp honningen for å se etter.”

Idet jeg gikk videre innover i skogen, hørte jeg en stemme bak meg som begynte å synge om snø. Igjen. Klokka var snart 11.

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen.