Category Archives: forventning

14.desember- julegul

by

Så snart frokostkaffen drikkes i mørke og ettermiddagskaffen i skumring- sånn i midten av november- henter jeg frem en kurv med julekrus fra kjelleren. En ikke-kuratert samling full av minner og stemning og stor nok til at alle kan få varm solbærgløgg om de stikker innom. Det er mange Santa Claus, ingen norske nisser, mange katter som kroer seg foran peisen, men jeg har ikke funnet noen kopper med hunder på. Noen er stilige- en kristtornkvist er nok- andre har plass til alt som noen kan finne på å forbinde med jul. Det er ingen som ikke er fine, og noen som er svært vakre, synes jeg. Jeg liker best de som har vinterstemninger fra engelske landsbyer. Lysegulrosa himler, svaktrøde mursteinshus, noen som bærer på juletrær eller kristtorn, fredfulle skildringer å nyte i en liten førjulspause. Men aller best liker jeg den koppen jeg trodde jeg ikke kom til å like, for den er gul. Lysegul, yndlingsfarge hele året, men til jul? Den er stor, og sier denne kaffen skal du kose deg lenge med, den er tynn, og sier denne stunden skal tas vare på, den er gul, en gul bakgrunn for et svakgrønt juletre, og sier- vær deg selv, kjenn på hva du synes er vakkert og nyt den julegule pausen.

10.desember- støvrosa voksenjul

by

Jeg skulle levere julegaver og ble bedt inn på kaffe til min gode venninnes mor. Jeg visste hun var en elegant dame, med sikker smak- og et stort hjerte for julen. Likevel var jeg ikke forberedt på den julepynten som møtte meg- det var som å pakkes inn i den vakreste novembersolnedgang, vissengrønt som snødekte kvister, gråblått som himmelen og støvrosa julekuler- som de siste spredte solstreif fra en svak vintersol. Der og da kjente jeg en ny tanke vokse frem- jeg skulle pynte slik jeg ville, ikke slik noen andre forventet! De andre kunne pynte slik de ville når de ble voksne, tenkte jeg.

Fra da ble det skrikende røde forvist, og senere gitt bort. Helt til minstemann noen år senere forsiktig sa- det hadde vel vært fint med rødt til jul! Jeg blir så glad av det, sa han.

Da husket jeg hva jeg hadde sett da vi bar kaffekoppene ut på kjøkkenet, den formiddagen for lenge siden. Vi gikk gjennom spisestuen, og der, hvor familien ble samlet, der alle gode, lange samtaler ble ført, der hadde jo det egentlige juletreet stått, fargesprakende, overdådig, med plass til generasjoner av ikke- matchende julepynt.

Det var jo slik det måtte være skjønte jeg da- plass til både den voksne, ettertenksomme, langsomme blåtime julen- og den barnlige, lystige og impulsive julen.

Kan hende er det ikke engang to juler- men at den julen jeg tenker tilbake på blir større, rikere, mer fasettert og fargerik for hvert år som nye minner legges til?

Men plass til skumringsrosa, det er det alltid.

8. Desember- julegrønt

by

Hvorfor står det to juletrær uten lys på kirketrappa? Spurte jeg far, en dag for lenge, lenge siden. Jo, det er fordi det har vært begravelse, og da skal de eviggrønne trærne minne om at vi bærer den døde ut av verden og inn i evigheten. Jeg så nærmere på trærne, det var ikke lenger juletrær, men håpstrær, forventingstrær og undringstrær!

Men da så jeg også noe jeg virkelig aldri hadde sett på juletrær, de små buskene var fulle av små,myke, lysegrønne skudd. Helt tydelig ikke juletrær! Det eviggrønne skulle jo være mørkegrønt!

Siden har jeg blitt eldre, og det har hendt at juletreet inne har fått grønne skudd. Da fryder jeg meg og tenker, kanskje er det da først treet blir et ekte juletre, når det minner om liv, om vekst om muligheter og håp? Et evigrønt, lysegrønt håp?

3.desember- når julen blir grå

by

 

IMG_E0522Grått i grått, det er vel som regel ikke beskrivelsen som passer best på den julen vi drømmer om å oppleve. Men av og til, kjennes det som det er den grå julen som kom. Ingen ting ble som planlagt, og selv en inderlig julevenn som jeg synes julen like godt kan skynde seg å bli ferdig.

Det er greit at livet oppleves grått når det ikke er så mange forventninger til at det skal være festlig og strålende. Januar for eksempel, da er det nesten motsatt, mer normalt å være sliten, eller syk eller ha lite penger. Men i julen?

Sist jul var ingen drømmejul hos oss, far døde rett før jul og mannen min lå alvorlig syk på sykehuset hele julen.

Det ble så stille, ensomt og anderledes, og en stund kjente vi at det ville bli helt grått. Det ble som å se ut på en skog med piletrær, midtvinters, mange, like tynne, like grå stammer. Men så ser vi en gang til, og kan se skimmerskygge av sølvgrågrønn bark under det grå. Den grå julen fikk oss til å legge bort mye vi pleier å glede oss over- og være oppfinnsomme sammen på hva som likevel kunne gi et lite glimt av sølv i det grå.

Hva pakker du i kurven når familiens felles julemåltid feires på et bittelite, trist og grått sykehusrom?

En tok med et eget blomsterbilde og tapet over den svartgrå sykehuskunsten. En kom på å ta med seks fargerike julekopper, de som minte om alle de gode julemåltidene. En hadde med fjellte, med granbarlukt. En hadde med bittesmå, appetittvekkende,gode, søte munnfuller med daddelkonfekt. En hadde med en liten furubusk med lys- og med bilder av oss alle som pynt.

Vi satt i vinduskarmen og på sengekanten, vi sang deilig er jorden, og akkurat der og da, kjente vi på et glimt av deilighet, midt i det grå.

23. desember – Et steg i stillhet

by

lillejulaften

Jeg tror kanskje lille juleaften var den travleste dagen da vi vokste opp. Den mest rotete, den mest hemmelighetsfulle, den mest kaotiske, den dagen som umulig kunne ende i et julepyntet hus og julefred og lykke. Men det gjorde den. Alltid. Det var ikke den dagen det  var rom for å sette seg i en krok med en bok for eksempel, og si, “vil gjerne ha det litt stille nå jeg”. Nei da sto vinduene åpne for lufting, julemusikken surret på platespilleren og oppgavene sto i kø for alle.

Senere ble det vel akkurat likt. Jeg har jobbet målbevisst for at det ikke skal være stress, at det skal være glade gjøremål, at alle skal fryde seg over å være på juleskaper laget. Jeg har lagt inn tid til tur i marka, jeg har begynt å pynte tidligere så det ikke skal bli julenattsmas. Vi har venner som alltid kommer på kaffe på lillejulaften og vi har god tid til å prate med dem. Jeg serverer god pinnekjøttmiddag på kvelden for å signalisere at nå roer vi ned, nå er det klart til jul, samme hvordan det er. Men stillhet?

Under sjakk VM i høst hørte jeg en mental trener si at  den eneste måten å konsentrere seg skikkelig på, å være så tilstede at en kunne yte på topp, var å trene på å tenke på ingenting. De beste kunne tenke på absolutt ingenting i 12 sekunder. Se det- da må det vel være stille inni dem da? Eller er de stille som en stålfjær spent til de ytterste? Er det ikke stillhet, men en eneste stor kraftkonsentrasjon?

Mange slags stillhet er godt. Vi trenger stillhet fra mas og kjas og forventinger vi ikke kan leve opp til. Vi trenger stillhet fra angst og uro. Vi trenger stillhet fra støy og kaos. Men trenger vi stillhet til å tenke på ingenting?

For meg har julestillhet to kvaliteter.Først er det den travle stillheten, som er kraften i å konsentrere seg om en oppgave, selv om den er satt sammen av mange små, den felles stillheten i å hver for seg gjøre det som blir stort sammen. Dette er stillheten som er tilfredsheten over å kjenne at jeg er akkurat der jeg skal være, midt i den gode juletravelheten.

Så kommer den rolige stillheten. Den helt egne kvaliteten i den allment aksepterte sannheten at det meste kan vente til etter jul, ingen ting haster. Det er ikke små øyeblikk av stillhet i travle hverdager, men muligheten til lange fredfylte kvelder foran peisen, tidlige morgener foran juletreet når hele huset sover, formiddagsturer på måfå i snødekt juleskog, det er den gode stillheten når hjertet er stille, fordi det er fylt av fryd.

Lille julaften er høydepunktet for den travle, men fredfylte stillheten og starten på den rolige, frydefulle stillheten. Men tenke på ingenting- nei det skal jeg ikke gjøre før jeg er ferdig med å tenke på alle de gode, glade, fredfulle og frydefulle tingene i livet mitt. Nå skal jeg juble Joy to the World, av full hals med Mahalia Jackson og kjenne at nå, midt i alt, er hjertet frydefullt stille, tilstede.

21. desember – Et steg i tillit

by

IMG_4814

Vintermorgenen er mørk, på gangveien til bussen er det speilblank hålke, stålis. Jeg snur, går inn og tar på brodder. Likevel må jeg gå helt i kanten, på sammentråkket snø. Der ser jeg også mange andre voksnes fotavtrykk. Hvorfor kan de da ikke strø! Et svare strev å holde seg på beina.

Lenger nede i bakken kommer noen barn oppover, på vei til skolen. De går ubesværet midt i veien- jeg hører de snakker om hemmeligheter de har laget og gjemt på rommet sitt til jul. De vet nok ikke hvor vondt det er å brekke noe, tenker jeg, og hos dem blir det vel jul selv om de skulle sitte med gips på, tenker jeg videre.

Så kommer jeg til et stykke som er bedre opplyst. Da ser jeg det. Vi voksne har stolt på den negative erfaringen, at her er det alltid glatt. Barna hadde bare holdt seg til den andre halvparten av veien, der det faktisk var strødd.

Kan hende er det slik ellers i livet også? Vi voksne har så mye historie med oss på glattisen, vi er så opptatt av alt som skal gjøres og alt vi trengs til. Barnlig tillit er derimot å forvente at noen har gjort klart og at de kommer sikkert frem. Det er jo slik at vi voksne har ansvar for å sikre veien for barna, det er vi som skal legge til rette, men når veien først er strødd, kan jo også vi som ikke har strødd bruke den. Om vi altså ser oss om lenge nok til å se det.

Noen ganger, kanskje særlig før jul, kan det være lurt å stoppe ekstra og se om det finnes en strødd vei. Kan hende er det slik at vi voksne trenger å øve oss i tillit til at det finnes andre som vil oss vel. Vi trenger ikke alltid balansere i grøftekanten alene.

Kan det være slik at adventssangen om å ” berede vei for Herren” ikke bare handler om ham som skal komme oss i møte, men at vi skal få lage en god og farbar vei for hverandre også?  Ta en runde og strø på den islagte vinterveien vi vandrer fra hver en krok til Betlehem, eller til og med oppdage at det alt er strødd.

20. desember – Et steg i gjensynsglede

by

gjensynsglede

“Vi må sees før jul!” Selv om desember er en travel måned, fullpakket med juleforberedelser og juleavslutninger, prøver vi å få plass til å treffe flest mulig av de nærmeste vennene, av familien, før julen ringes inn. Så blir det travelt, for nå må vi hjem til jul! Klart vi må hjem! Hvordan kan man feire jul uten å se igjen de aller nærmeste? Og så blir det romjul, og da vil vi også treffe folk, enda en gang, i alle fall alle de aller viktigste, ja kalenderen for romjulsdagene kan fort bli full av middagsinvitasjoner, treff over kaffe og julekaker, og en tur på kino 2 juledag sammen med vennene, det MÅ man da få tid til! Og hva med nyttårsaften, du? Nyttårsdag, noen planer?

Julen, og hele desember, er ganske enkelt en tid for gjensynsglede. Først og fremst med alle de man er glad i, de viktigste menneskene. I tillegg er den også et gjensyn med Julen selv. Det er som hver jul man har fått oppleve, bare er en fasett av den samme Julen, som vender tilbake på nytt. Velkommen tilbake, kjære jul! tenker jeg, skjønt det er kanskje vi som får lov til å vende tilbake, til en slags evig Juletid.

Det er klart, – også med julesangene er det gjensynglede, eller i alle fall gjenhørsglede og gjensyngerglede! Gjenhørsgleden av juleevangeliet i kirken på julaften! Gjensynet med alle juletradisjonene, den ene etter den andre! Gjensynet med alle juledekorasjonen som har fulgt meg gjennom årene – der er jo du! Og der kan den gamle krybben stå, og her vil jeg henge denne porselensklokken i år! Langsomt bygges det opp et rom fyllt av gjensynsglede, et sted hvor all den andre gjensynsgleden kan finne plass.

Største er kanskje gjensynsgleden med juletreet! Åå! Som et stille nærvær av Denne Julens Ånd, som om det var Julens stillferdige dronning, står det og klirrer svakt i et hjørne av stuen. Selv sitter jeg og bare ser på det, mo i blikket. Det er som å treffe igjen en kjær gammel venn, som jeg ikke har sett på alt, alt for lenge. Velkommen hjem, kjære, kjære juletre!

Tilslutt kommer jeg da til kjernen i all denne gjensynsgleden. For når jeg tenker på hvordan julen oppleves for meg, er det faktisk som å komme hjem. Som om selve Julen, denne evige stjerneglitrende årstid, var et hjem som jeg endelig får komme tilbake til etter det lange året. Som om Julen er en lignelse på det evige hjemmet, som jeg en gang langt der framme skal få komme tilbake til. Er det rart gjensynsgleden er stor?

 

2. desember – Et steg i takt

by

Christmas greeting card with a girl skater

Vi var på gammeldanskveld på sangerhuset på Røros. Noen hadde polsrytmen helt ut i hårtuppene, noen hadde aldri danset før. Alle generasjoner var der, og alle danset med alle. De som kunne, lærte bort til de som ikke kunne. Jeg sto litt i utkanten, og om ikke lenge hadde en gammel dame fått meg inni ringen. Hun var en del av takten, og svingte seg ut og inn av turene med den største selvfølgelighet. For meg var det akkurat dobbelt så fort som jeg hadde tenkt det skulle være. Jeg klarte å følge trinnene, men fikk ikke den gode rytmen, selv om det var morsomt ble det ikke bra.

Ja, det var første kvelden, og jo jeg hadde nok kommet inn i samme rytmen som de andre, og joda, det er vel greiest at alle danser likt i en leikarring. Likevel, da jeg sto litt for meg selv igjen kjente jeg at akkurat på denne dansen skulle svingene vært langsommere og stegene roligere- for meg.

Nå ser det ut som juledansen har startet, og de underligste partnere dukker opp, og ønsker oss inn i en hesblesende julegalopp. Det er fristende å la seg rive med inn i dansen, det er jo slik det blir jul, sies det. Det er fort gjort å hive seg inn i virveldansen, tråkke dobbelt så fort for at rytmen skal bli riktig og alle turer og runder tatt, men tenk om det er feil dans? Tenk om det slett ikke er denne takten og denne dansen som tar meg frem til den julen jeg vil ha?

Jeg kjenner at denne adventen skal jeg være ekstra nøye på å ta et steg til siden, la kroppen svinge med i den musikken og den rytmen som både gir danseglede og arbeidsglede.

I dag tar jeg et steg mot julen, i min egen takt.

24 steg mot julen

by

vintertur

I år er det niende gang vi skriver julefrydbloggen hver dag i adventen.

I år funderer vi på hva er det som gjør at det blir jul, hvordan ser veien til julen ut? Hvis det er det samme hvor vi vil ende er det jo ikke så farlig hvilken vei vi tar. Og dessuten, jul blir det jo uansett.

Men, om vi har noen ønsker om hva vi vil julen skal være og hvor i hjertet den har plass, da må det være verdt å tenker på hvilken vei som tar oss dit. Veien er forskjellig for hvert år, selv om juler kan ligne på hverandre, er ikke livet likt.

Julefrydreisen er vår vei, 24 steg fra der vi er til der vi vil være. Velkommen til å være med, på vår vei og på de stegene du tenker at du vil ta. God advent!

1. desember: Forventningens glede i en adventskalender

by

Christmas Lantern

Det var annerledes med adventskalendere før. I all fall hjemme hos oss. Tiden da man fikk en appelsin som julegave var selvsagt for lengst forbi, og julegavehaugen var så herlig fargesprakende stor at treet nesten ikke nådde ned til bakken – men adventskalenderen derimot, den var mer behersket. De første årene var det ganske enkelt en papplate med et bilde på. Rundt omring i bildet var det skjult små tall, og hver morgen var det en høytidsstund når vi fikk åpne dagens luke og se hva som skjulte seg bak den. Bak lukene i bildet… var det andre bilder. En kamel. En sau. En liten engel. Da siste luke var blitt åpnet på selveste julekvelden (og åpenbarte et bilde av Jesusbarnet i krybben, så klart), ble alle lukene stengt igjen, og mor gjemte bort kalenderen. Så kunne vi åpne lukene på nytt neste år.

Slik fortsatte det i år etter år … helt til vi flyttet til byen og fant ut at de andre barna i klassen – de hadde adventskalendere hvor de fikk sjokolade! En ny bit, hver eneste dag! Og den fikk de spise på en helt vanlig hverdag, om morgenen før de skulle på skolen! Og en gutt i klassen hadde til og med en kalender hvor det var en ny plastfigur hver dag, så han den 24 desember kunne sette opp sin helt egen julekrybbe i kremgul plastikk! Hjemme igjen fortalte vi storøyde hvilke under som fantes i verden. Tenk det! Og vi som bare har fått små bilder av engler og sauer! Mamma tok hintet, og snart dukket det opp en sjokoladekalender hjemme hos oss også. Vi var 4 barn i skolealder på den tiden, så det ble en kvart sjokoladebit på hver, hver eneste dag. Det var jo fantastisk! For en oppgradering fra engleglansbildene!

Nå er dette nok omtrent 250 år siden, som du forstår. Siden da har adventskalenderene utviklet seg til å bli så overlesset med svære pakker at selve kalenderen nesten ikke vises bak all herligheten. I stedet for sjokoladebiter får barna sannsynligvis både nye mobiltelefoner, spillkonsoller og romraketter – hver eneste dag før de går på skolen i desember. Men fortsatt gjelder det samme: Adventskalenderen er bare et slags preludium. En markering av forventningens langsomt tikkende klokke. Snart – snart! Men ikke ennå. Først skal vi glede oss. For forventing er mer enn halve gleden.

iStock-606231796 [Converted]