Jeg skulle levere julegaver og ble bedt inn på kaffe til min gode venninnes mor. Jeg visste hun var en elegant dame, med sikker smak- og et stort hjerte for julen. Likevel var jeg ikke forberedt på den julepynten som møtte meg- det var som å pakkes inn i den vakreste novembersolnedgang, vissengrønt som snødekte kvister, gråblått som himmelen og støvrosa julekuler- som de siste spredte solstreif fra en svak vintersol. Der og da kjente jeg en ny tanke vokse frem- jeg skulle pynte slik jeg ville, ikke slik noen andre forventet! De andre kunne pynte slik de ville når de ble voksne, tenkte jeg.

Fra da ble det skrikende røde forvist, og senere gitt bort. Helt til minstemann noen år senere forsiktig sa- det hadde vel vært fint med rødt til jul! Jeg blir så glad av det, sa han.

Da husket jeg hva jeg hadde sett da vi bar kaffekoppene ut på kjøkkenet, den formiddagen for lenge siden. Vi gikk gjennom spisestuen, og der, hvor familien ble samlet, der alle gode, lange samtaler ble ført, der hadde jo det egentlige juletreet stått, fargesprakende, overdådig, med plass til generasjoner av ikke- matchende julepynt.

Det var jo slik det måtte være skjønte jeg da- plass til både den voksne, ettertenksomme, langsomme blåtime julen- og den barnlige, lystige og impulsive julen.

Kan hende er det ikke engang to juler- men at den julen jeg tenker tilbake på blir større, rikere, mer fasettert og fargerik for hvert år som nye minner legges til?

Men plass til skumringsrosa, det er det alltid.