Tunge skyer ligger lavt over byen. Den mørke desemberkvelden er lysende skittengul der byens lys maler skydekket gyldent. Skyggene her nede trekker mot varmt lilla, som en komplementær til de tungt gule skyene. Blir det regn? Neida: Der kommer det, som en velsignelse fra oven, de første snøflakene kommer dalende, tettere og stadig tettere. Store våte flak, som snart dekker tak og trær og gater og plener med et tykt, mykt lag av nyfallen snø. Det blir lysere her nede, mørkere der oppe etterhvert som skyene lettes for sin snølast og blekner mot blålig gråfiolett.

“Det er en vakker måned, desember,” tenker jeg der jeg finner fram snøskuffa og setter igang med å måke oppkjørsel og gårdsplass nok en gang. Sporene etter formiddagens snømåking er fullstendig utvisket; dekket og glemt under den nyfalne snøen. “Enn om jeg jeg sammenligner julen med himmelriket, og snømåking med alt mitt livsverk?” tenker jeg funderende, der jeg skyver snøen bort fra gårdsplassen og opp i stadig høyere snøhauger. “Det kan kanskje bli en slags fin og filosofisk bloggpost på julefrydbloggen? Noe om at det ikke har så mye å si, dette livsverket, dette som du puslet med i dag etter dag, at det på en måte er som snømåking – først så snør ned og blir glemt, og deretter smelter det og blir borte? Men det måtte jo gjøres, der og da. Og at det viktigste egentlig ble det som skjedde siden, etterpå?”

Jeg måker ferdig, og setter snømåka på plass i veggen ved garasjen. Skydekket er i ferd med å samle seg igjen, det blekner mot skittengult. Mere snø! Det er bare litt over to uker igjen til jul.