Det var annerledes med adventskalendere før. I all fall hjemme hos oss. Tiden da man fikk en appelsin som julegave var selvsagt for lengst forbi, og julegavehaugen var så herlig fargesprakende stor at treet nesten ikke nådde ned til bakken – men adventskalenderen derimot, den var mer behersket. De første årene var det ganske enkelt en papplate med et bilde på. Rundt omring i bildet var det skjult små tall, og hver morgen var det en høytidsstund når vi fikk åpne dagens luke og se hva som skjulte seg bak den. Bak lukene i bildet… var det andre bilder. En kamel. En sau. En liten engel. Da siste luke var blitt åpnet på selveste julekvelden (og åpenbarte et bilde av Jesusbarnet i krybben, så klart), ble alle lukene stengt igjen, og mor gjemte bort kalenderen. Så kunne vi åpne lukene på nytt neste år.

Slik fortsatte det i år etter år … helt til vi flyttet til byen og fant ut at de andre barna i klassen – de hadde adventskalendere hvor de fikk sjokolade! En ny bit, hver eneste dag! Og den fikk de spise på en helt vanlig hverdag, om morgenen før de skulle på skolen! Og en gutt i klassen hadde til og med en kalender hvor det var en ny plastfigur hver dag, så han den 24 desember kunne sette opp sin helt egen julekrybbe i kremgul plastikk! Hjemme igjen fortalte vi storøyde hvilke under som fantes i verden. Tenk det! Og vi som bare har fått små bilder av engler og sauer! Mamma tok hintet, og snart dukket det opp en sjokoladekalender hjemme hos oss også. Vi var 4 barn i skolealder på den tiden, så det ble en kvart sjokoladebit på hver, hver eneste dag. Det var jo fantastisk! For en oppgradering fra engleglansbildene!

Nå er dette nok omtrent 250 år siden, som du forstår. Siden da har adventskalenderene utviklet seg til å bli så overlesset med svære pakker at selve kalenderen nesten ikke vises bak all herligheten. I stedet for sjokoladebiter får barna sannsynligvis både nye mobiltelefoner, spillkonsoller og romraketter – hver eneste dag før de går på skolen i desember. Men fortsatt gjelder det samme: Adventskalenderen er bare et slags preludium. En markering av forventningens langsomt tikkende klokke. Snart – snart! Men ikke ennå. Først skal vi glede oss. For forventing er mer enn halve gleden.