Category Archives: glede

14.desember- julegul

by

Så snart frokostkaffen drikkes i mørke og ettermiddagskaffen i skumring- sånn i midten av november- henter jeg frem en kurv med julekrus fra kjelleren. En ikke-kuratert samling full av minner og stemning og stor nok til at alle kan få varm solbærgløgg om de stikker innom. Det er mange Santa Claus, ingen norske nisser, mange katter som kroer seg foran peisen, men jeg har ikke funnet noen kopper med hunder på. Noen er stilige- en kristtornkvist er nok- andre har plass til alt som noen kan finne på å forbinde med jul. Det er ingen som ikke er fine, og noen som er svært vakre, synes jeg. Jeg liker best de som har vinterstemninger fra engelske landsbyer. Lysegulrosa himler, svaktrøde mursteinshus, noen som bærer på juletrær eller kristtorn, fredfulle skildringer å nyte i en liten førjulspause. Men aller best liker jeg den koppen jeg trodde jeg ikke kom til å like, for den er gul. Lysegul, yndlingsfarge hele året, men til jul? Den er stor, og sier denne kaffen skal du kose deg lenge med, den er tynn, og sier denne stunden skal tas vare på, den er gul, en gul bakgrunn for et svakgrønt juletre, og sier- vær deg selv, kjenn på hva du synes er vakkert og nyt den julegule pausen.

20. desember – Et steg i gjensynsglede

by

gjensynsglede

“Vi må sees før jul!” Selv om desember er en travel måned, fullpakket med juleforberedelser og juleavslutninger, prøver vi å få plass til å treffe flest mulig av de nærmeste vennene, av familien, før julen ringes inn. Så blir det travelt, for nå må vi hjem til jul! Klart vi må hjem! Hvordan kan man feire jul uten å se igjen de aller nærmeste? Og så blir det romjul, og da vil vi også treffe folk, enda en gang, i alle fall alle de aller viktigste, ja kalenderen for romjulsdagene kan fort bli full av middagsinvitasjoner, treff over kaffe og julekaker, og en tur på kino 2 juledag sammen med vennene, det MÅ man da få tid til! Og hva med nyttårsaften, du? Nyttårsdag, noen planer?

Julen, og hele desember, er ganske enkelt en tid for gjensynsglede. Først og fremst med alle de man er glad i, de viktigste menneskene. I tillegg er den også et gjensyn med Julen selv. Det er som hver jul man har fått oppleve, bare er en fasett av den samme Julen, som vender tilbake på nytt. Velkommen tilbake, kjære jul! tenker jeg, skjønt det er kanskje vi som får lov til å vende tilbake, til en slags evig Juletid.

Det er klart, – også med julesangene er det gjensynglede, eller i alle fall gjenhørsglede og gjensyngerglede! Gjenhørsgleden av juleevangeliet i kirken på julaften! Gjensynet med alle juletradisjonene, den ene etter den andre! Gjensynet med alle juledekorasjonen som har fulgt meg gjennom årene – der er jo du! Og der kan den gamle krybben stå, og her vil jeg henge denne porselensklokken i år! Langsomt bygges det opp et rom fyllt av gjensynsglede, et sted hvor all den andre gjensynsgleden kan finne plass.

Største er kanskje gjensynsgleden med juletreet! Åå! Som et stille nærvær av Denne Julens Ånd, som om det var Julens stillferdige dronning, står det og klirrer svakt i et hjørne av stuen. Selv sitter jeg og bare ser på det, mo i blikket. Det er som å treffe igjen en kjær gammel venn, som jeg ikke har sett på alt, alt for lenge. Velkommen hjem, kjære, kjære juletre!

Tilslutt kommer jeg da til kjernen i all denne gjensynsgleden. For når jeg tenker på hvordan julen oppleves for meg, er det faktisk som å komme hjem. Som om selve Julen, denne evige stjerneglitrende årstid, var et hjem som jeg endelig får komme tilbake til etter det lange året. Som om Julen er en lignelse på det evige hjemmet, som jeg en gang langt der framme skal få komme tilbake til. Er det rart gjensynsgleden er stor?

 

17. desember – Et steg i hjelpsomhet

by

Julehus

“Why don´t you come over and help me decorate for Christmas? Wouldn’t that be fun?” Why? Det hadde aldri falt meg inn at det gikk an å pynte til jul sammen med andre enn familien! Det hadde heller aldri falt meg inn at noen kunne be om hjelp fordi det var morsomt!

Det ble selvfølgelig en riktig så hyggelig dag. Karens store, flotte amerikanske hus, ble dekorert etter alle kunstens regler, og vi snakket igjennom sorger og gleder fra alle livets juler, julemusikken tonet og katten gjemte seg under sengen i all ståheien. Vi fant gammel julepynt og gav den nye steder å være, vi flettet girlander og pyntet i hagen. Det var ikke arbeid, bare en skaperlek der vi gav hverandre stadig nye ideer. Og det ble så fint! Jeg gledet meg til å ta med jentene bort dit noen dager senere og “hjelpe til” å bake pepperkakehus.

Karen trengte ikke hjelp sett fra fornuftens side, hun kunne fint klart det selv. Men kan hende vi alle kunne lært noe av å gjøre mer ting sammen, før vi ble nødt til å be om hjelp? Kan hende vi til og med kunne lære at det er helt greit, ja til og med morsomt å gjøre noe sammen, selv om vi ikke klarer det selv? Jeg har mange hjelpsomme venner som ville komme med engang om jeg bad om hjelp, men hva skal til for at vi sier: kan vi ikke gjøre det sammen, når vi alltid vil vise at vi klarer selv?

Et steg i hjelpsomhet for meg ville ikke være å hjelpe andre, det er lett om jeg vet at de trenger det. Det steget jeg trenger å ta er å la andre være hjelpsomme og selv være hjelpsom, også før krisen er der, mens det fremdeles er morsomt. Et steg i leksen: ikke tvihold på din måte å gjøre det på, slipp andre til, det er morsommere sammen!

14. desember – Et steg i tradisjoner

by

Det blir ikke jul uten! sier vi. Det blir ikke jul uten ribbe, uten lutefisk, uten pinnekjøtt og torsk! Det blir ikke jul uten krumkaker, sirupsnipper, pepperkaker, delfiakake og goro! Ikke uten fuglenek, ikke uten snø, ikke uten duften av grantre, av peisbål, av grønnsåpe, gløgg eller kongerøkelse, ikke uten duften surkål og ribbe som snart skal bæres inn på det veldekkede julebordet! Ikke uten at akkurat DEN nissen skal stå der, DEN engelen henge der, DEN julekrybba, juleduken, lysestaken og englebestrødde pynteputa er der og akkurat der som den alltid har vært i alle de år! Ikke uten juletreet, er du GAL! Ikke uten Mahalia i høytalerne! Ikke uten nøtter og marsipan, seigmenn og mokkabønner, julestrømper og julehefter og Timmi Gresshoppe! Å nei, det er ikke til å tenke på en gang – ALT dette og enda mye mer MÅ med om det skal bli jul på noe som helst vis, det er jo innlysende!

Det er jo klart at for den som har ansvar for å vaske disse gulvene så det dufter grønnsåpe, bake alle disse sju slagene, kjøpe inn alt, lage alt, og tilslutt sette utover alle nisser og engler og gullglitrende dupeditter, så er kravspesifikasjonen streng og fallhøyden stor. Selveste JULESTEMNINGEN står på spill! Og hvem vet: Kanskje det slett ikke blir noen jul i år, bare fordi jeg har glemt å bake serinakaker og vaske bak kjøleskapet?

Nå for tiden liker man å fristille seg helt fra tradisjoner. De er blitt valgfrie, og i seg selv innholdsløse. At de er en slags krav fra andre om hvordan MIN jul skal feires, og da i bunn og grunn strider mot vår selvbestemmelsesrett, vår dyrebare individualistiske frihet.

Men hva med å tenke anderledes? Kanskje man kan ta imot tradisjonene også som en gave? Istedet for å tenke at de bare er en slags forventinger som andre krever at du skal følge, så kan man jo si at tradisjoner – det er noe vi som gruppe gjør sammen, samtidig. Noe vi har gjort lenge. At kanskje dette fellesskapet kan ha en verdi i seg selv.

En tradisjon er også en arv, en overlevering. I juletradisjonene “mine” har jeg med meg mye fra barndomshjemmet mitt, og i den julen var det utvilsomt mye fra barndomshjemmene til begge foreldrene mine, og sånn fortsetter det bakover. Kanskje det ligger tradisjonsspor fra både oldeforeldre og tippoldeforeldre i mine juletradisjoner? Kanskje noe av det er verdt å ta vare på, tross alt? Og hvem vet, kanskje noen av de gamle skikkene har en dypere mening enn man har tenkt over?

Jeg tenker også at mennesket ganske enkelt er et tradisjonsskapende vesen, at det er naturlig og rett for oss å skape tradisjoner og seremonier rundt det som er viktig for oss. Julen er kanskje i bunn og grunn en slag seremoni, og behøver å beholde en viss “liturgi”, en form og et innhold – ganske enkelt for å være Jul. Det blir kanskje ikke jul uten, alikevel?

Når jeg ser tradisjonene som en gave og som noe som ligger i den menneskelige natur å skape, så ser jeg jo også at jeg behøver ikke blindt følge alle skikker som har samlet seg opp gjennom årene, og at jeg heller ikke behøver å se alle tradisjoner som meningsløse og tomme. Som ofte ellers i livet er det bra å ta i bruk både litt ettertanke og litt ydmykhet. Jeg tenke gjennom tradisjonene mine, og ta vare på de som oppleves meningsfulle, fine og ekte – som en gave fra de som har gått før meg, fra samfunnet, fra kulturen vår. Og skape noen nye i min egen familie, prøve ut noen nye måter å gjøre det på, og se om de kan bidra til at julen får lov å utvikle seg, men samtidig være evig den samme.

13.desember- et steg i orden

by

Idag toger lakenkledde barn gjennom hjem og barnehager, skoler og kirker, aldershjem og arbeidsplasser: Santa Lucia! Vi voksne smiler: Så uskyldig og vakkert! En dag til minne om den milde, gode Lucia som gav mat til dem som gjemte seg i katakombene, lyset som seirer over mørket! I dag kommer vi samme voksne til å stri og streve, mase og kave for alt som skal gjøres i tillegg til alt det andre, for hva kan vel ikke skje om vi ikke blir ferdige? Merkelig nok lever litt av den gammelnordiske Lussi langnatt frykten i oss fremdeles. Det var jo ikke Lucia, men Lussi som ulte rundt våre forfedres hus i vinterens lengste natt. Hun som krevde at vedhogst og ølbrygging og julebakst og ryeveving og sengehalmbytting og lysestøping var unnagjort nå. Er du ferdig til jul spør vi – enda nå er det jo ikke en felles norm for hva ferdig er, og ikke en gang naboene sniker seg rundt i mørke kroker for å se om det ikke skulle være litt ikkeferdigtiljulrot der. Men hva er det da?

For meg er det et ønske om å kunne få gjort unna så mye, at min lille verden noen få dager er i orden, slik at det ikke haster, det ikke er noe som må huskes, ingen ting  er halvgjort, at alt er klart, ferdig, ryddig- så julelivet kan ta plassen sin uten å bli avbrutt av hverdagsting. En liten juleverden med rom for høytid.

Men så har vi ingen madrasser å fylle med høy eller ryer å veve, og våre hus er stort sett rene og ryddige. Hva er det da som må ordnes? Jeg synes det er godt å få unna alle de oppgavene som må gjøres en eller gang, men ikke hver uke… og derfor blir gjort så sjelden at det blir rot. Den ryddingen som vises først når jeg åpner et skap – og den som kjennes, ved at små gjøremål kan strykes av listen. Jeg tror jo ikke at det ikke blir jul om jeg ikke får ryddet i papirstabelen på skrivebordet- men jeg vet at julen blir gladere og roligere når jeg har mindre ting å gjøre og mere tid til å være. Men den like viktige ryddingen- for meg- det er å finne det steget i orden som sier at ja, dette må du gjøre, men ikke nå, nå er du ferdig nok til jul- nå skal det spises lussekatter! Og i år har jeg bakt dem med eggekrem og multesyltetøy, så det kan hende ordnelisten blir ganske krympet når jeg får tenkt meg om. Men orden, det blir det!

7. desember – Et steg i styrke

by

testund

En dag i slutten av november, i første klasse, fikk vi beskjed om å ta med en potet på skolen. Mystisk, men nødvendig – vi skulle nemlig lage adventskalender! Potetene ble kledd med sølvpapir og så stakk vi 24 fyrstikker inn i hver vår potet. Vi fikk dem med hjem, og skulle plukke ut en fyrstikk hver dag- for så å ende med en innskrumpet, ubrukelig og skikkelig stygg, hullete klump på juleaften.

Av og til, de årene som hver førjulsdag har tatt litt mer av krefter som ikke har vært, har jeg kjent meg som denne poteten på juleaften.

Etterhvert har livet krevd plass til mye mer enn juleforberedelser, samme hvor mye det er desember. Etterhvert har jeg tenkt at hver dag må være et steg som gjør meg og de rundt meg sterkere og gladere, slik at livet blir rikere fram mot jul. Julen skal stråle om kapp med budskapet, ikke være en skrukkete sølvpapirkledd potet.

Så er det jo ikke så mye mystisk med det- kroppen trenger mat og søvn og frisk luft samme hva slags dato det er. Jeg har en plan om å la dette bli den adventen hvor jeg legger meg i tide og ikke maser om det som skulle vært gjort. Isteden skal jeg si: Hvor skal vi gå på tur i dag? Tenker det blir jul av det jeg.

potetkalender

2. desember – Et steg i takt

by

Christmas greeting card with a girl skater

Vi var på gammeldanskveld på sangerhuset på Røros. Noen hadde polsrytmen helt ut i hårtuppene, noen hadde aldri danset før. Alle generasjoner var der, og alle danset med alle. De som kunne, lærte bort til de som ikke kunne. Jeg sto litt i utkanten, og om ikke lenge hadde en gammel dame fått meg inni ringen. Hun var en del av takten, og svingte seg ut og inn av turene med den største selvfølgelighet. For meg var det akkurat dobbelt så fort som jeg hadde tenkt det skulle være. Jeg klarte å følge trinnene, men fikk ikke den gode rytmen, selv om det var morsomt ble det ikke bra.

Ja, det var første kvelden, og jo jeg hadde nok kommet inn i samme rytmen som de andre, og joda, det er vel greiest at alle danser likt i en leikarring. Likevel, da jeg sto litt for meg selv igjen kjente jeg at akkurat på denne dansen skulle svingene vært langsommere og stegene roligere- for meg.

Nå ser det ut som juledansen har startet, og de underligste partnere dukker opp, og ønsker oss inn i en hesblesende julegalopp. Det er fristende å la seg rive med inn i dansen, det er jo slik det blir jul, sies det. Det er fort gjort å hive seg inn i virveldansen, tråkke dobbelt så fort for at rytmen skal bli riktig og alle turer og runder tatt, men tenk om det er feil dans? Tenk om det slett ikke er denne takten og denne dansen som tar meg frem til den julen jeg vil ha?

Jeg kjenner at denne adventen skal jeg være ekstra nøye på å ta et steg til siden, la kroppen svinge med i den musikken og den rytmen som både gir danseglede og arbeidsglede.

I dag tar jeg et steg mot julen, i min egen takt.

1. desember: Forventningens glede i en adventskalender

by

Christmas Lantern

Det var annerledes med adventskalendere før. I all fall hjemme hos oss. Tiden da man fikk en appelsin som julegave var selvsagt for lengst forbi, og julegavehaugen var så herlig fargesprakende stor at treet nesten ikke nådde ned til bakken – men adventskalenderen derimot, den var mer behersket. De første årene var det ganske enkelt en papplate med et bilde på. Rundt omring i bildet var det skjult små tall, og hver morgen var det en høytidsstund når vi fikk åpne dagens luke og se hva som skjulte seg bak den. Bak lukene i bildet… var det andre bilder. En kamel. En sau. En liten engel. Da siste luke var blitt åpnet på selveste julekvelden (og åpenbarte et bilde av Jesusbarnet i krybben, så klart), ble alle lukene stengt igjen, og mor gjemte bort kalenderen. Så kunne vi åpne lukene på nytt neste år.

Slik fortsatte det i år etter år … helt til vi flyttet til byen og fant ut at de andre barna i klassen – de hadde adventskalendere hvor de fikk sjokolade! En ny bit, hver eneste dag! Og den fikk de spise på en helt vanlig hverdag, om morgenen før de skulle på skolen! Og en gutt i klassen hadde til og med en kalender hvor det var en ny plastfigur hver dag, så han den 24 desember kunne sette opp sin helt egen julekrybbe i kremgul plastikk! Hjemme igjen fortalte vi storøyde hvilke under som fantes i verden. Tenk det! Og vi som bare har fått små bilder av engler og sauer! Mamma tok hintet, og snart dukket det opp en sjokoladekalender hjemme hos oss også. Vi var 4 barn i skolealder på den tiden, så det ble en kvart sjokoladebit på hver, hver eneste dag. Det var jo fantastisk! For en oppgradering fra engleglansbildene!

Nå er dette nok omtrent 250 år siden, som du forstår. Siden da har adventskalenderene utviklet seg til å bli så overlesset med svære pakker at selve kalenderen nesten ikke vises bak all herligheten. I stedet for sjokoladebiter får barna sannsynligvis både nye mobiltelefoner, spillkonsoller og romraketter – hver eneste dag før de går på skolen i desember. Men fortsatt gjelder det samme: Adventskalenderen er bare et slags preludium. En markering av forventningens langsomt tikkende klokke. Snart – snart! Men ikke ennå. Først skal vi glede oss. For forventing er mer enn halve gleden.

iStock-606231796 [Converted]