7. desember – Et steg i styrke

testund

En dag i slutten av november, i første klasse, fikk vi beskjed om å ta med en potet på skolen. Mystisk, men nødvendig – vi skulle nemlig lage adventskalender! Potetene ble kledd med sølvpapir og så stakk vi 24 fyrstikker inn i hver vår potet. Vi fikk dem med hjem, og skulle plukke ut en fyrstikk hver dag- for så å ende med en innskrumpet, ubrukelig og skikkelig stygg, hullete klump på juleaften.

Av og til, de årene som hver førjulsdag har tatt litt mer av krefter som ikke har vært, har jeg kjent meg som denne poteten på juleaften.

Etterhvert har livet krevd plass til mye mer enn juleforberedelser, samme hvor mye det er desember. Etterhvert har jeg tenkt at hver dag må være et steg som gjør meg og de rundt meg sterkere og gladere, slik at livet blir rikere fram mot jul. Julen skal stråle om kapp med budskapet, ikke være en skrukkete sølvpapirkledd potet.

Så er det jo ikke så mye mystisk med det- kroppen trenger mat og søvn og frisk luft samme hva slags dato det er. Jeg har en plan om å la dette bli den adventen hvor jeg legger meg i tide og ikke maser om det som skulle vært gjort. Isteden skal jeg si: Hvor skal vi gå på tur i dag? Tenker det blir jul av det jeg.

potetkalender

Advertisements

9.desember- håpet om tid

desember-7Mandag morgen og drosjen står klar rett før fem. Nok en dag med program slag i slag ligger foran meg.

Jeg elsker rolige adventstunder, målet er aldri å bli “ferdig til jul”men å bli ferdig før jul, skape seg et rom av tid uten forpliktelser, bare tente lys og glede. I år blir det verken det ene eller det andre tenker jeg.

Merkelig nok er flyet i rute, bussen står klar og jeg er på Strandkaien i Bergen nesten en time før båten går videre. Jeg kunne stått og fundert på synet av Bryggen i tåke, men så ser jeg at en liten kafé er åpen. Midt i den tiden jeg ikke trodde jeg hadde, nyter jeg julemusikk, croissant og kaffe.

Underveis til møtet letter tåka, på den siste biletappen er vi i et forunderlig landskap med hav, tåkedis og svakt morgenlys.En opplevelse midt i det travle. På vei hjem flyr vi over Hardangervidda i måneskinn, et eventyr. Jeg sitter takknemlig og undrer meg over alle den gode tiden jeg har hatt i en dag som egentlig var helt uten tid til overs. Det er vel det, håpet om å få tid blir oppfylt når vi slutter å vente på tiden, vi har jo tid, vi er midt i den hele tiden, det gjelder bare å være der.

7-desember-2

Dette er sjette året Trygve og jeg, Solveig, skriver adventsbloggen julefryd sammen. I år skriver vi om håp.Bildene i dag er fra ettermiddagsflyet over Hardangervidda og fra morgenstund med kaffe i Bergen.