Mandag morgen og drosjen står klar rett før fem. Nok en dag med program slag i slag ligger foran meg.

Jeg elsker rolige adventstunder, målet er aldri å bli “ferdig til jul”men å bli ferdig før jul, skape seg et rom av tid uten forpliktelser, bare tente lys og glede. I år blir det verken det ene eller det andre tenker jeg.

Merkelig nok er flyet i rute, bussen står klar og jeg er på Strandkaien i Bergen nesten en time før båten går videre. Jeg kunne stått og fundert på synet av Bryggen i tåke, men så ser jeg at en liten kafé er åpen. Midt i den tiden jeg ikke trodde jeg hadde, nyter jeg julemusikk, croissant og kaffe.

Underveis til møtet letter tåka, på den siste biletappen er vi i et forunderlig landskap med hav, tåkedis og svakt morgenlys.En opplevelse midt i det travle. På vei hjem flyr vi over Hardangervidda i måneskinn, et eventyr. Jeg sitter takknemlig og undrer meg over alle den gode tiden jeg har hatt i en dag som egentlig var helt uten tid til overs. Det er vel det, håpet om å få tid blir oppfylt når vi slutter å vente på tiden, vi har jo tid, vi er midt i den hele tiden, det gjelder bare å være der.

Dette er sjette året Trygve og jeg, Solveig, skriver adventsbloggen julefryd sammen. I år skriver vi om håp.Bildene i dag er fra ettermiddagsflyet over Hardangervidda og fra morgenstund med kaffe i Bergen.