Oppglødd av det jeg hadde lært av engelen, skyndte jeg meg videre, og kom snart ut av skogen. En bred dal lå foran meg, glitrende av lys under den snøtunge morgenhimmelen. En stor by! Der kunne jeg nok lære om håp!

Da oppdaget jeg et lite, hvitmalt hus som lå helt i skogbrynet. Det lyste varmt fra alle vinduene, og det hørtes ut som det kom musikk der innefra. Jeg banket på døren, men ingen svarte. Etter å ha ventet en stund, åpnet jeg bare døren og gikk inn. Musikken og varmen slo imot meg.

Huset besto av et eneste stort rom, fyllt av benker på rekke og rad. Spredt på benkene satt det mennesker kledd i svart, noen sammen to og to, de fleste for seg selv. Og alle sang, av full hals, til akkompagnementet av en tynn mann som satt og tråkket ivei på et trampeorgel bakerst i rommet. Jeg gled ned på en benk nær inngangen og prøde å følge med.

Som de svartkledde sang! De sang om Det nye Jerusalem. De sang om Palmegrener og Seierskroner. Ikke før de hadde sunget seg gjennom en lang og høytidelig melodi om Pilegrimene rundt Tronen, så satte de igang med en fengende marsj om De Fortapte Får som får vende Hjem. De sang om Gylne Kyster og Tørkede Tårer, om Sørgedaler og Himmelhåp. De sang og sang, som om selve livet deres avhang av det.

Det var fantastisk. Det var forferdelig.

Jeg dyttet forsiktig til den gamle konen som satt på benken ved siden av meg. Hun kvapp til og sluttet å synge. Rundt oss bølget salmesangen som før. Jeg lente meg nærmere henne og spurte: “Men er det bare i paradiset det finnes håp? Hva med håpet for jorden? For menneskene? Hva med håpet … for meg?”

Den gamle så undrende på meg, og smilte så et uutgrunnelig smil, fullt medlidenhet. “Men … du må jo bare bli med i sangen, så har du alt håp som finnes!” svarte hun vennlig, og snudde seg bort mens hun gled inn i sangen igjen.

Salmetonene fulgte meg ut i den kalde vintermorgenen.

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen.