Skogen ble tettere og mørkere. Det hadde sluttet å snø, og det var bitende kaldt. Høyt der oppe lyste månen over grantoppene. Her nede begynte jeg å bli litt urolig, for hvor var det blitt av stien? Og hadde jeg ikke gått forbi dette skjeve, visne furutreet for litt siden også?

Plutselig hørte jeg en lyd bak meg. Jeg svatt til og snudde meg – og holdt på å dette bakover da jeg oppdaget at lyden kom fra en bitteliten engel som satt på en gren og plystret for seg selv. En engel! Jeg kunne ikke tro at jeg skulle være så heldig! Den kunne vel i alle fall lære meg noe om håp!

“Hei, hei,” sa Engelen og blunket til meg.

“Å! Kjære engel!” svarte jeg, “Jeg er på vandring gjennom verden for å lære meg om håp. Kan ikke du fortelle meg noe?”

“Håp?? Jeg!!?” Engelen så helt himmelfallen ut.

“Ja, kan du ikke være så snill å si meg litt om håp? Jeg har møtt så mange på reisen min, men ingen har kunnet lære meg det jeg trenger. Men det kan vel sikkert du?”

“Ha ha! Tenk at et MENNESKE skal komme til MEG og spørre om håp!” lo engelen og flakset opp fra grenen den hadde sittet på så snøføyken sto. “JEG vet da vel ingenting om håp!”

“Men … jeg trodde engler forstod alt og visste alt?” svarte jeg forvirret. “Vi? Langt ifra!” sa engelen muntert og slo kolbøtte over en grantopp. “Vi vet slett ikke så mye! Og i alle fall ikke om HÅP! ” Englen flagret nærmere, til den hang i luften rett foran ansiktet mitt. “Men en ting vet jeg, og det får jeg vite akkurat nå: De som virkelig vet alt om håp, er menneskene! Sånne som deg! Og så vet dere ikke at dere vet det! Det er jo helt UTROLIG!”

“Gjør vi?” svarte jeg undrende.

“Men det er jo KLART dere gjør! Bare let videre, du!” ropte engelen der den flakset avgårde over tretoppene og ble borte i vinternatten.

Jeg ble stående alene i stillheten mellom grantrærne. Det var som om en gnist var tent i meg. En gnist av håp.

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen.