7.desember – håp om orden

orden

“Aillt som itte e støli ell’ oppbrent, det kjem att”, sa oldemor, og det stemmer jo, men når? Når kommer det tilbake?

Sist lørdag satt hele familien og drakk kaffe og pratet om gamle dager, den gangen da barna var små. Montro om en kan se noe nytt om seg selv når en ser bilder fra gamle dager lurte vi på? Kan vi kjenne oss igjen som personer?  Vi lurte og neste spørsmål var selvfølgelig ,hvor er egentlig albumene hen, mamma? I skapet såklart, der jeg satte dem! Vel, i skapet sto svigermors gamle album, men hvor var de andre? Jeg åpnet en skapdør til, og der, fint i en fin skuff, på rekke og rad, lå hanskene mine! Skikkelig ordentlig altså, men de hadde vært borte lenge!

Jeg har nemlig ryddet litt for grundig i år. Jeg gikk en måneds tid og ventet på en operasjon, og min måte å håndtere tankekrøll og kaos på er å rydde. Når selve livet står på spill er det for dumt å bruke tiden på å lete etter sokkepar tenker jeg, og så gjør jeg det jeg kan for å skape orden og harmoni, forutsigbarhet og oversikt der det er mulig. Jeg var igjennom det meste, gamle papirer, klær, julepynt, syrom og kjellerboder. Det hjelper selvfølgelig, på samme måte som mestring gir selvtillit ellers i livet, gir orden på de håndterbare tingene tillit til at det er mulig å få orden på de store.

Jeg tror det er derfor jeg liker at det er ryddig til jul også. På småtingene altså, sakser og regninger og hansker og nøkler, og altså album. Da håper jeg nemlig det blir lettere å få plass til det rotet jeg liker! Kreativt rot, med garn og stoff og blomster. Matlagingsrot, med mange i sving på en gang. Selskapsrot, der venner og familie fyller huset til bristepunktet og alle har rom og plass i livet til å være sammen.

Vi fant albumene til slutt, de sto selvfølgelig der jeg egentlig hadde satt dem. Vi satt en lang kveld og så på oss selv og hverandre gjennom år sammen. Vi så forbi rare moter og sære hårfrisyrer. Bildene ble ikke bare et minne om opplevelser, men et speil vi så i sammen, kan vi kjenne igjen tankene vi ser i ansiktene våre fra den gangen? Vi så at vi ikke bare hadde minner om et godt liv sammen, men at vi også kunne se på oss selv at vi hadde hatt det godt, midt oppe i alt bildene minnet oss om av sorg og glede.

Når jeg får tenkt litt, tenker jeg det er det innerste håpet om orden, håpet om  at ikke detaljer og småtteri skal ta over livet. Særlig til jul og særlig i adventen, etterhvert har jeg funnet ut at den virkelige juleryddingen er å få vekk det som er mas og gi rom til det frydefulle. Det håper jeg på!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s