Det var sjette desember. Jeg hadde nettopp fått Hannah. Jeg lå på barselavdelingen på Johannis sykehuset i Naarden, Elisabeth på to var på besøk og hoppet rundt, opp og ned, frem og tilbake. Da gikk døra opp og Elisabeth stoppet nærmest midt i et hopp. Med åpen munn og helt stille prøvde hun å forstå hvem som hadde kommet inn. Først kom mange barn med skopusssvarte ansikter og hender, røde drakter og kullsvarte krøller, de kastet appelsiner opp i sengen, og gav Elisabeth peppernøtter. Rart nok. Så kom det snodigste, en stor mann med vid,rød fløyelskappe, langt krøllete, grått skjegg og enda lenger hår under en høy hatt. I hånden hadde han en lang stav med krok på, han smilte og nikket. Den bakerste gutten med skokrem i fjeset bar en kassettspiller, hij kommt, hij kommt, der liefe goede Sint, sang det.

Og jammen var det Sinter Klas. På ordentlig. Hos oss! De toget videre og vi måpte fortsatt. Siden fikk vi forklaringen fra nederlandske venner, og fikk høre at nederlandske barn stiller frem treskoene sine fylt med høy til sinterklas sin hvite hest. De slemme barna får da kålrabi i skoen neste morgen, de snille derimot skal ha noe å gjøre, noe å spise og noe rart! Klart vi måtte fortsette med det! Det har vært mye rart i skoene gjennom årene, men iår tenkte jeg vi var for gamle til den slags så alle fikk sokker, rare sokker riktignok, men sokker. Vi hadde en trivelig dag, og alt var fint, bortsett fra dette rare….. jeg savnet å finne på og få tak i det rareste rare.

Kan hende er det dette håpet som gir farge til mange hverdagslige dager? Håpet om at “noko vidunderleg skal skje” ,at livet viser oss noe godt vi ikke trodde fantes, at verden er større enn det vi kunne forestille oss! 

Jeg håper jeg aldri mister evnen til frydefull overraskelse over det rare jeg kommer over! Ikke bare i treskoen.