Category Archives: julefryd

5.Desember- orangejul

by

Det ble jo orange julepynt til slutt- et juletre med sjøstjerner, skjell og cowboyhatter- et konseptuelt, lokalitetsspesifikt tre da vi bodde i California, det var kjempefint! Merkelig at vi ikke syntes orange hørte julen til da vi snakket om det. Det kunne jo faktisk hete juleorange! Men selv om det var moro å gjøre noe helt annet en gang- vi savnet gleden av å finne igjen den julen som vekte minner fra mange juler.

I Nederland heter julenissen Sinter Clas og kommer med båt fra Spania 5. desember. Båten er full av appelsiner, som de riktig snille får i treskoene sine. Det har blitt en del av vår førjulstradisjon. Men pynt er det ikke.

I vår familie har vi en historie fra tre generasjoner tilbake om hvordan alle barna fikk dele en appelsin på juleaften. Kan hende er den ikke sann, men at appelsinen en gang var så dyr, så sjelden og så god, må iallfall ha vært sant nok til at historien fikk leve lenge nok til at den rakk å bli en del av historien om julen. I gamle dager.

Riktignok- appelsinen er ikke en gammel del av julefeiringen, men multer da? Orange som høsten de kom fra, som holdt seg i store tønner til langt utpå etterjulsvinteren. Den har hørt festen og julen til lenge.

Men dette er jo bare glimt av orange. Når jeg tenker orange til jul, tenker jeg på klementinflommen. Jeg kan ikke komme på en ting som så enkelt innbyr til julekos som et bugnende klementinfat. Lukten allerede før du ser fatet, så lett å spise, så hyggelig – og så inderlig gledelig juleorange!

Så tenker jeg videre, enn om duker, klær, lys og tre var orange? Nei, da ble det nok for mye. Både julen og livet mister fargen når de blir ensfarget. Kan hende farger handler om flere ting? Kan hende er fargene en metafor på noe annet?

En ting er de fargene som hører julen til, fordi noe vi forbinder med jul og vinter har denne fargen- en annen ting er hvilke farger vi kjenner at nærmer seg uttrykket for det som vanskelig kan uttrykkes, selv julegleden?

Kan hende så vanskelig at den til og med kan være litt orange?

23. desember – Et steg i stillhet

by

lillejulaften

Jeg tror kanskje lille juleaften var den travleste dagen da vi vokste opp. Den mest rotete, den mest hemmelighetsfulle, den mest kaotiske, den dagen som umulig kunne ende i et julepyntet hus og julefred og lykke. Men det gjorde den. Alltid. Det var ikke den dagen det  var rom for å sette seg i en krok med en bok for eksempel, og si, “vil gjerne ha det litt stille nå jeg”. Nei da sto vinduene åpne for lufting, julemusikken surret på platespilleren og oppgavene sto i kø for alle.

Senere ble det vel akkurat likt. Jeg har jobbet målbevisst for at det ikke skal være stress, at det skal være glade gjøremål, at alle skal fryde seg over å være på juleskaper laget. Jeg har lagt inn tid til tur i marka, jeg har begynt å pynte tidligere så det ikke skal bli julenattsmas. Vi har venner som alltid kommer på kaffe på lillejulaften og vi har god tid til å prate med dem. Jeg serverer god pinnekjøttmiddag på kvelden for å signalisere at nå roer vi ned, nå er det klart til jul, samme hvordan det er. Men stillhet?

Under sjakk VM i høst hørte jeg en mental trener si at  den eneste måten å konsentrere seg skikkelig på, å være så tilstede at en kunne yte på topp, var å trene på å tenke på ingenting. De beste kunne tenke på absolutt ingenting i 12 sekunder. Se det- da må det vel være stille inni dem da? Eller er de stille som en stålfjær spent til de ytterste? Er det ikke stillhet, men en eneste stor kraftkonsentrasjon?

Mange slags stillhet er godt. Vi trenger stillhet fra mas og kjas og forventinger vi ikke kan leve opp til. Vi trenger stillhet fra angst og uro. Vi trenger stillhet fra støy og kaos. Men trenger vi stillhet til å tenke på ingenting?

For meg har julestillhet to kvaliteter.Først er det den travle stillheten, som er kraften i å konsentrere seg om en oppgave, selv om den er satt sammen av mange små, den felles stillheten i å hver for seg gjøre det som blir stort sammen. Dette er stillheten som er tilfredsheten over å kjenne at jeg er akkurat der jeg skal være, midt i den gode juletravelheten.

Så kommer den rolige stillheten. Den helt egne kvaliteten i den allment aksepterte sannheten at det meste kan vente til etter jul, ingen ting haster. Det er ikke små øyeblikk av stillhet i travle hverdager, men muligheten til lange fredfylte kvelder foran peisen, tidlige morgener foran juletreet når hele huset sover, formiddagsturer på måfå i snødekt juleskog, det er den gode stillheten når hjertet er stille, fordi det er fylt av fryd.

Lille julaften er høydepunktet for den travle, men fredfylte stillheten og starten på den rolige, frydefulle stillheten. Men tenke på ingenting- nei det skal jeg ikke gjøre før jeg er ferdig med å tenke på alle de gode, glade, fredfulle og frydefulle tingene i livet mitt. Nå skal jeg juble Joy to the World, av full hals med Mahalia Jackson og kjenne at nå, midt i alt, er hjertet frydefullt stille, tilstede.

20. desember – Et steg i gjensynsglede

by

gjensynsglede

“Vi må sees før jul!” Selv om desember er en travel måned, fullpakket med juleforberedelser og juleavslutninger, prøver vi å få plass til å treffe flest mulig av de nærmeste vennene, av familien, før julen ringes inn. Så blir det travelt, for nå må vi hjem til jul! Klart vi må hjem! Hvordan kan man feire jul uten å se igjen de aller nærmeste? Og så blir det romjul, og da vil vi også treffe folk, enda en gang, i alle fall alle de aller viktigste, ja kalenderen for romjulsdagene kan fort bli full av middagsinvitasjoner, treff over kaffe og julekaker, og en tur på kino 2 juledag sammen med vennene, det MÅ man da få tid til! Og hva med nyttårsaften, du? Nyttårsdag, noen planer?

Julen, og hele desember, er ganske enkelt en tid for gjensynsglede. Først og fremst med alle de man er glad i, de viktigste menneskene. I tillegg er den også et gjensyn med Julen selv. Det er som hver jul man har fått oppleve, bare er en fasett av den samme Julen, som vender tilbake på nytt. Velkommen tilbake, kjære jul! tenker jeg, skjønt det er kanskje vi som får lov til å vende tilbake, til en slags evig Juletid.

Det er klart, – også med julesangene er det gjensynglede, eller i alle fall gjenhørsglede og gjensyngerglede! Gjenhørsgleden av juleevangeliet i kirken på julaften! Gjensynet med alle juletradisjonene, den ene etter den andre! Gjensynet med alle juledekorasjonen som har fulgt meg gjennom årene – der er jo du! Og der kan den gamle krybben stå, og her vil jeg henge denne porselensklokken i år! Langsomt bygges det opp et rom fyllt av gjensynsglede, et sted hvor all den andre gjensynsgleden kan finne plass.

Største er kanskje gjensynsgleden med juletreet! Åå! Som et stille nærvær av Denne Julens Ånd, som om det var Julens stillferdige dronning, står det og klirrer svakt i et hjørne av stuen. Selv sitter jeg og bare ser på det, mo i blikket. Det er som å treffe igjen en kjær gammel venn, som jeg ikke har sett på alt, alt for lenge. Velkommen hjem, kjære, kjære juletre!

Tilslutt kommer jeg da til kjernen i all denne gjensynsgleden. For når jeg tenker på hvordan julen oppleves for meg, er det faktisk som å komme hjem. Som om selve Julen, denne evige stjerneglitrende årstid, var et hjem som jeg endelig får komme tilbake til etter det lange året. Som om Julen er en lignelse på det evige hjemmet, som jeg en gang langt der framme skal få komme tilbake til. Er det rart gjensynsgleden er stor?

 

14. desember – Et steg i tradisjoner

by

Det blir ikke jul uten! sier vi. Det blir ikke jul uten ribbe, uten lutefisk, uten pinnekjøtt og torsk! Det blir ikke jul uten krumkaker, sirupsnipper, pepperkaker, delfiakake og goro! Ikke uten fuglenek, ikke uten snø, ikke uten duften av grantre, av peisbål, av grønnsåpe, gløgg eller kongerøkelse, ikke uten duften surkål og ribbe som snart skal bæres inn på det veldekkede julebordet! Ikke uten at akkurat DEN nissen skal stå der, DEN engelen henge der, DEN julekrybba, juleduken, lysestaken og englebestrødde pynteputa er der og akkurat der som den alltid har vært i alle de år! Ikke uten juletreet, er du GAL! Ikke uten Mahalia i høytalerne! Ikke uten nøtter og marsipan, seigmenn og mokkabønner, julestrømper og julehefter og Timmi Gresshoppe! Å nei, det er ikke til å tenke på en gang – ALT dette og enda mye mer MÅ med om det skal bli jul på noe som helst vis, det er jo innlysende!

Det er jo klart at for den som har ansvar for å vaske disse gulvene så det dufter grønnsåpe, bake alle disse sju slagene, kjøpe inn alt, lage alt, og tilslutt sette utover alle nisser og engler og gullglitrende dupeditter, så er kravspesifikasjonen streng og fallhøyden stor. Selveste JULESTEMNINGEN står på spill! Og hvem vet: Kanskje det slett ikke blir noen jul i år, bare fordi jeg har glemt å bake serinakaker og vaske bak kjøleskapet?

Nå for tiden liker man å fristille seg helt fra tradisjoner. De er blitt valgfrie, og i seg selv innholdsløse. At de er en slags krav fra andre om hvordan MIN jul skal feires, og da i bunn og grunn strider mot vår selvbestemmelsesrett, vår dyrebare individualistiske frihet.

Men hva med å tenke anderledes? Kanskje man kan ta imot tradisjonene også som en gave? Istedet for å tenke at de bare er en slags forventinger som andre krever at du skal følge, så kan man jo si at tradisjoner – det er noe vi som gruppe gjør sammen, samtidig. Noe vi har gjort lenge. At kanskje dette fellesskapet kan ha en verdi i seg selv.

En tradisjon er også en arv, en overlevering. I juletradisjonene “mine” har jeg med meg mye fra barndomshjemmet mitt, og i den julen var det utvilsomt mye fra barndomshjemmene til begge foreldrene mine, og sånn fortsetter det bakover. Kanskje det ligger tradisjonsspor fra både oldeforeldre og tippoldeforeldre i mine juletradisjoner? Kanskje noe av det er verdt å ta vare på, tross alt? Og hvem vet, kanskje noen av de gamle skikkene har en dypere mening enn man har tenkt over?

Jeg tenker også at mennesket ganske enkelt er et tradisjonsskapende vesen, at det er naturlig og rett for oss å skape tradisjoner og seremonier rundt det som er viktig for oss. Julen er kanskje i bunn og grunn en slag seremoni, og behøver å beholde en viss “liturgi”, en form og et innhold – ganske enkelt for å være Jul. Det blir kanskje ikke jul uten, alikevel?

Når jeg ser tradisjonene som en gave og som noe som ligger i den menneskelige natur å skape, så ser jeg jo også at jeg behøver ikke blindt følge alle skikker som har samlet seg opp gjennom årene, og at jeg heller ikke behøver å se alle tradisjoner som meningsløse og tomme. Som ofte ellers i livet er det bra å ta i bruk både litt ettertanke og litt ydmykhet. Jeg tenke gjennom tradisjonene mine, og ta vare på de som oppleves meningsfulle, fine og ekte – som en gave fra de som har gått før meg, fra samfunnet, fra kulturen vår. Og skape noen nye i min egen familie, prøve ut noen nye måter å gjøre det på, og se om de kan bidra til at julen får lov å utvikle seg, men samtidig være evig den samme.

9. desember – Et steg i raushet

by

boy and girl happy in winter outdoor, digital painting illustration

Jeg har nettopp kjøpt nye gardiner. Dyrt, ja det ble det, men det spanderte jeg på meg selv. Kunne jeg kjøpt en like stor gave til noen andre?
Nei, så raus er jeg ikke.
På vei til jobb går jeg forbi mange tiggere. Den ene plakaten etter den andre forteller om sykdom og barneflokker, nød og elendighet. Gir jeg penger? Ikke alltid, nei så raus er jeg ikke.
Klarer jeg å la være å irritere meg, klarer jeg å vise barmhjertighet? Sjelden, det blir bare med et smil og et hei – for rausere er jeg ikke.

Jeg har dyktige og kloke arbeidskolleger, jeg har gode, kjære venner, men selv de er menneskelige og kan gjøre dumme ting – tar jeg som regel alt i beste mening, glemmer og unnskylder? Ja, det gjør jeg, for så raus er jeg.

Jeg elsker å gi bort julegaver til både venner, familie og naboer- ja, det gjør jeg, så pass raus er jeg da.

Jeg selv har så mye jeg skulle gjort og så lite jeg synes jeg får gjort. Jeg selv leverer ikke det jeg forventer av meg selv. Men kan jeg gi meg selv samme tålmodighet og forståelse som jeg gir andre? Nei, det er sjelden, for så raus er jeg ikke.

Det er altså lett å bruke penger på meg selv- vanskelig å plukke seg opp og starte på nytt med et raust klapp på skulderen.

Det er lett å gi både gaver og forståelse til alle som tar imot og gir meg tilbake.

Det er nesten vanskeligst å gi til dem som faktisk trenger det.

Raushet er et hedersord, som jeg vil at min jul skal ha som grunntone, ser ut til at jeg må trene for at det skal bli sant. Treningsplanen er å ta to steg i raushet idag – ett er å gi det jeg kan til den som ber meg, det andre er å huske med hjertet at å elske din neste som deg selv –  også kan sies motsatt – slik du elsker din neste er du også verdt å elske deg selv.

7. desember – Et steg i styrke

by

testund

En dag i slutten av november, i første klasse, fikk vi beskjed om å ta med en potet på skolen. Mystisk, men nødvendig – vi skulle nemlig lage adventskalender! Potetene ble kledd med sølvpapir og så stakk vi 24 fyrstikker inn i hver vår potet. Vi fikk dem med hjem, og skulle plukke ut en fyrstikk hver dag- for så å ende med en innskrumpet, ubrukelig og skikkelig stygg, hullete klump på juleaften.

Av og til, de årene som hver førjulsdag har tatt litt mer av krefter som ikke har vært, har jeg kjent meg som denne poteten på juleaften.

Etterhvert har livet krevd plass til mye mer enn juleforberedelser, samme hvor mye det er desember. Etterhvert har jeg tenkt at hver dag må være et steg som gjør meg og de rundt meg sterkere og gladere, slik at livet blir rikere fram mot jul. Julen skal stråle om kapp med budskapet, ikke være en skrukkete sølvpapirkledd potet.

Så er det jo ikke så mye mystisk med det- kroppen trenger mat og søvn og frisk luft samme hva slags dato det er. Jeg har en plan om å la dette bli den adventen hvor jeg legger meg i tide og ikke maser om det som skulle vært gjort. Isteden skal jeg si: Hvor skal vi gå på tur i dag? Tenker det blir jul av det jeg.

potetkalender

2. desember – Et steg i takt

by

Christmas greeting card with a girl skater

Vi var på gammeldanskveld på sangerhuset på Røros. Noen hadde polsrytmen helt ut i hårtuppene, noen hadde aldri danset før. Alle generasjoner var der, og alle danset med alle. De som kunne, lærte bort til de som ikke kunne. Jeg sto litt i utkanten, og om ikke lenge hadde en gammel dame fått meg inni ringen. Hun var en del av takten, og svingte seg ut og inn av turene med den største selvfølgelighet. For meg var det akkurat dobbelt så fort som jeg hadde tenkt det skulle være. Jeg klarte å følge trinnene, men fikk ikke den gode rytmen, selv om det var morsomt ble det ikke bra.

Ja, det var første kvelden, og jo jeg hadde nok kommet inn i samme rytmen som de andre, og joda, det er vel greiest at alle danser likt i en leikarring. Likevel, da jeg sto litt for meg selv igjen kjente jeg at akkurat på denne dansen skulle svingene vært langsommere og stegene roligere- for meg.

Nå ser det ut som juledansen har startet, og de underligste partnere dukker opp, og ønsker oss inn i en hesblesende julegalopp. Det er fristende å la seg rive med inn i dansen, det er jo slik det blir jul, sies det. Det er fort gjort å hive seg inn i virveldansen, tråkke dobbelt så fort for at rytmen skal bli riktig og alle turer og runder tatt, men tenk om det er feil dans? Tenk om det slett ikke er denne takten og denne dansen som tar meg frem til den julen jeg vil ha?

Jeg kjenner at denne adventen skal jeg være ekstra nøye på å ta et steg til siden, la kroppen svinge med i den musikken og den rytmen som både gir danseglede og arbeidsglede.

I dag tar jeg et steg mot julen, i min egen takt.

24 steg mot julen

by

vintertur

I år er det niende gang vi skriver julefrydbloggen hver dag i adventen.

I år funderer vi på hva er det som gjør at det blir jul, hvordan ser veien til julen ut? Hvis det er det samme hvor vi vil ende er det jo ikke så farlig hvilken vei vi tar. Og dessuten, jul blir det jo uansett.

Men, om vi har noen ønsker om hva vi vil julen skal være og hvor i hjertet den har plass, da må det være verdt å tenker på hvilken vei som tar oss dit. Veien er forskjellig for hvert år, selv om juler kan ligne på hverandre, er ikke livet likt.

Julefrydreisen er vår vei, 24 steg fra der vi er til der vi vil være. Velkommen til å være med, på vår vei og på de stegene du tenker at du vil ta. God advent!