Jeg har nettopp kjøpt nye gardiner. Dyrt, ja det ble det, men det spanderte jeg på meg selv. Kunne jeg kjøpt en like stor gave til noen andre?
Nei, så raus er jeg ikke.
På vei til jobb går jeg forbi mange tiggere. Den ene plakaten etter den andre forteller om sykdom og barneflokker, nød og elendighet. Gir jeg penger? Ikke alltid, nei så raus er jeg ikke.
Klarer jeg å la være å irritere meg, klarer jeg å vise barmhjertighet? Sjelden, det blir bare med et smil og et hei – for rausere er jeg ikke.

Jeg har dyktige og kloke arbeidskolleger, jeg har gode, kjære venner, men selv de er menneskelige og kan gjøre dumme ting – tar jeg som regel alt i beste mening, glemmer og unnskylder? Ja, det gjør jeg, for så raus er jeg.

Jeg elsker å gi bort julegaver til både venner, familie og naboer- ja, det gjør jeg, så pass raus er jeg da.

Jeg selv har så mye jeg skulle gjort og så lite jeg synes jeg får gjort. Jeg selv leverer ikke det jeg forventer av meg selv. Men kan jeg gi meg selv samme tålmodighet og forståelse som jeg gir andre? Nei, det er sjelden, for så raus er jeg ikke.

Det er altså lett å bruke penger på meg selv- vanskelig å plukke seg opp og starte på nytt med et raust klapp på skulderen.

Det er lett å gi både gaver og forståelse til alle som tar imot og gir meg tilbake.

Det er nesten vanskeligst å gi til dem som faktisk trenger det.

Raushet er et hedersord, som jeg vil at min jul skal ha som grunntone, ser ut til at jeg må trene for at det skal bli sant. Treningsplanen er å ta to steg i raushet idag – ett er å gi det jeg kan til den som ber meg, det andre er å huske med hjertet at å elske din neste som deg selv –  også kan sies motsatt – slik du elsker din neste er du også verdt å elske deg selv.