8. desember – Et steg i skaperglede

Christmas DIY

En av de tingene jeg alltid har satt aller størst pris på i tiden før jul, er at dette er en tid for å lage ting. Det som skal lages er ikke spesielt nyttig, og sjelden ting som er svært vanskelige å få til. Et barn kan gjøre det, og det er også meningen. Jeg snakker selvsagt om det å lage julepynt sammen!

Selvsagt kan all verdens julepynt kjøpes ferdig laget, så det er ikke noe man MÅ gjøre. Den kjøpte pynten kan jo være både mer vellaget og vakrere enn den hjemmelagde. Men her er det ikke skjønnheten som teller, her dreier det alt seg om skaperglede!

En ting er den store moroa å boltre seg fritt i glanspapir og vattkuler. Fantastisk! En annen ting som jeg har hatt stor glede av opp igjennom årene, er at julepyntlagingen går i arv: Vi lagde julepynt sammen med de voksne, og så lærte de bort hva de kunne. I ettertid er tenker jeg ut fra materialenes enkelhet at dette er tradisjoner som har gått i arv lenge, kanskje flere hundre år, helt siden før det fantes ferdigkjøpt julepynt – og i alle fall før folk flest hadde råd til å kjøpe denslags.

Den første julepynten jeg lærte å lage var av strå. Tre halmstrå, ca en håndsbredde lange, ble tredd på en tråd, vipps knyttet søsteren sammen trådendene, og plutselig var det blitten stråtrekant. Og underet ble større: Da vi hadde lagd to slike trekanter, viste hun meg hvordan man kunne sette dem sammen, den ene opp ned, og NÆ! EN STJERNE! Så sannelig var det en stjerne, og med en rød tråd i den ene enden, kunne den henge på juletreet til og med. Oj, oj, alt det de store kan! Jeg var ganske liten da jeg lærte å lage stjerne, som du skjønner.

Året etterpå hadde mamma slått på stortromma, og kjøpt både glanspapir og metallfolie på ark som vi kunne prøve oss på. Det var jo ikke snakk om fri lek, akkurat, for glanspapir var dyrt, og metallfolie var visst UTROLIG dyrt. Men vi fikk se, lære og prøve selv: Hvordan man lagde en kurv av to sirkler som ble brettet i to og limt sammen til et hjerte. Hvordan man kunne lage et kremmerhus av en halvsirkel. Hvordan man flettet en kurv (hvordan i alle dager fikk de det til?), og hvordan man av metallfolie kunne sy sammen flere sirkler som man brettet ut, så det (nesten) ble en liten julekule. Alt ble fantastisk vakkert, syntes lille Trygve, selv om han selv bare fikk til halvsirkelkurvene. Av glanspapiret kunne man selvsagt også lage noe enda morsommere og enklere: ring på ring på ring i ulike farger som vi limte sammen til lange lenker som man kunne henge både på juletreet og som girlander på rommet vårt. Fantastisk!

Så kom skoletiden, og nå var det frøken som lærte bort nye vakre ting vi kunne lage (ut fra oppstensilerte møstre i læreplanen, så pedagogikken ble ivaretatt): For eksempel en nydelig engel man kunne overføre til glanspapir, klippe ut og rulle så den kunne stå. Ditto julekort med pop-up-hjerte i matchende farge. Dessuten selvsagt nisse av dorull med kreppapir-klær, og en mindre nisse av vattkuler med ispinneski. Vi fikk også lage lykter av en firkant av glanspapir som man klippet slisser i, rullet sammen til en rull og limte, og så bøyde ut slissene så man kunne se inn i lykten. Med en hank ble den også til å henge på treet. Direkte NYDELIG, syntes jeg!

Årene gikk, og det ballet på seg. Jeg har lagd julekuler av isopor, av tre, av stoff og av papir, jeg har bemalt glasskuler og porselensklokker, laget “pepperkaker” av cernit, konstruert et juletre av hønsenetting, modellert julekrybber av trolldeig og bygget adventskalendere av fyrstikkesker. Og best av alt ble det da neste generasjon kom til, og man fikk ha morsomme julepyntverksteder med nevøer og nieser, og vist dem noen av undrene som ligger i halmstrå og to sammelimte glanspapirsirkler!

Men så skjedde det med meg som med så mange andre. Jeg sluttet! Sluttet å klippe i glanspapir, sluttet å leke meg med vattkuler og piperensere, sluttet å brette og lime og flette. Hva skjedde? Det var jo så moro! Kanskje var det fordi jeg begynte å kjøpte julepynt istedet? Den kjøpte pynten er mye mer varig enn den man lager selv, så det blir det jo fullt av pynt etterhvert, mer enn nok til å pynte til både én og to juler, og da kommer man kanskje ikke på tanken om å lage enda mer?

Men i år vil jeg ta et skritt mot julen i skaperglede. Ikke fordi det er nyttig, eller fordi jeg trenger mer julepynt. Men for å ha det moro, se hva det blir til, og for å minnes de som har lært meg disse gamle tradisjonene. Hvem vet – kanskje det blir noe fint? Kanskje direkte nydelig?

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s