Plutselig er det bare to uker igjen til jul, og det er på tide å få skrevet julekort til venner og familie i inn- og utland.  Jeg fyller som vanlig kortene med setninger om hvor lenge det er til jul, eller om at den første snøen har kommet utenfor og ligger tungt på granskogen rundt huset vårt, at vi har gløgg og pepperkaker her vi sitter og skriver, eller som i år: at vi så tre små rådyr i hagen i morges, og det så helt ut som et julekort der de sto i snøen og beitet på staudene våre. Altså er teksten en slags gjenskaping av julekortmotivet på forsiden av kortet: Koselig, trygt og julestemningsskapende. 

Det er vel og bra å spre litt julestemning, men det slo det meg plutselig at det fantes noe som var viktigere å skrive: nemlig “takk”. Bare ganske enkelt, så klart, men en enkel takk er tusen ganger bedre enn ingen. Jeg skrev bare: “Takk for hyggelig samvær i året som er gått,” eller “Takk for vennskap og samvær”. Og følte at det var kanskje mer meningsfullt enn å bare skrive om snø og pepperkaker.

Egentlig takker man hverandre alt for sjelden. Jeg takker nesten ingen, aldri. Og lurer på hvorfor. Er det så flaut å takke? Tror jeg at de skal synes det er kleint å bli takket? Hvor vanskelig kan det være å stamme det ut av seg: Takk for at du fins, at du gjør det du gjør, at du er den du er? 

Jeg tror at når man takker noen, er det i seg selv også en slags gave. Av og til vil det bare være en liten gave, av og til en større. Men alltid viktig og verdifullt. Og jeg tror at om du får den gaven mange nok ganger, på mange nok måter, vil det bidra til å gi deg en av de aller største gavene: Deg selv.

Julen – som livet ellers – handler om å gi, og den handler om å få. Julen handler om å dele med hverandre i kjærlighet, og aller dypest om å være takknemlig for det vi har fått, både i jula, gjennom året, og gjennom livet. Fra Gud, fra foreldre og familie, fra venner, fra medmennesker og fra samfunnet generelt. 

I grunnen er jula alt for kort tid til å takke for alt. Man får nesten ta resten av året i bruk også.