En enkel kvist trollhassel, jeg knytter fløyelsbånd på en julekule og henger den opp. Så ser jeg på arrangementet, på snøfnuggene utenfor og tenker fornøyd: Mer skal det ikke til, så er det jul. Så tenker jeg litt til, så veldig enkelt er det jo ikke med en munnblåst kule fra turen til Provence og fløyelsbånd fra en designer butikk. Jeg blir stående, jeg tenker på nøysomhet. Hva er det? Hva er forskjellen på ” Det jeg har er godt nok” og “jeg vil bare ha det som er godt nok?”

Kan det hende at vi har blitt luksusnøysomme? “Neida, vi gjør det så enkelt i julen, ikke så mange gaver, bare noen skikkelige- en reise eller noe” og ” Å nei, vi styrer ikke med så mye mat, det viktigste er at det er god kvalitet” eller ” vi har det så enkelt hjemme- bare de få utsøkte tingene vi kan glede oss over.”

Eller har vi laget en greie med å være miljønøysomme? Som i ” ja, riktignok er det stappfullt her hjemme, men alt er jo kjøpt på loppemarked” Eller – “joda vi bruker mye penger på oss selv men det er jo opplevelser da, vi forurenser ikke”

Fint alt det der, men er det nøysomhet? Det heter seg at nøysomhet er en dyd, men det er vel ikke bra bare av seg selv? Jeg tenker at om jeg skal ta et steg i nøysomhet må det være å alltid dele det jeg ikke trenger. Det er ganske lett. Det neste steget er å kjenne at det jeg har er nok. Det er ikke alltid så lett. Kan hende handler ikke nøysomhet om å bruke lite eller mye penger, men om å være fornøyd, om ikke å jage etter fornøydhet i stadig nye ting, enten de er utsøkte eller bærekraftige, men om å nøyes, så vi har mer å dele? Mon tro om nøysomhet er første steg mot tilfredshet? Tenker jeg skal prøve!