20. desember – Et steg i gjensynsglede

gjensynsglede

“Vi sees før jul!” Selv om desember er en travel måned, fullpakket med juleforberedelser og juleavslutninger, prøver vi å få plass til å treffe flest mulig av de nærmeste vennene, av familien, før julen ringes inn. Så blir det travelt, for nå må vi hjem til jul! Klart vi må hjem! Hvordan kan man feire jul uten å se igjen de aller nærmeste? Og så blir det romjul, og da vil vi også treffe folk, enda en gang, i alle fall alle de aller viktigste, ja kalenderen for romjulsdagene kan fort bli full av middagsinvitasjoner, treff over kaffe og julekaker, og en tur på kino 2 juledag sammen med vennene, det MÅ man da få tid til! Og hva med nyttårsaften, du? Nyttårsdag, noen planer?

Julen, og hele desember, er ganske enkelt en tid for gjensynsglede. Først og fremst med alle de man er glad i, de viktigste menneskene. I tillegg er den også et gjensyn med Julen selv. Det er som hver jul man har fått oppleve, bare er en fasett av den samme Julen, som vender tilbake på nytt. Velkommen tilbake, kjære jul! tenker jeg, skjønt det er kanskje vi som får lov til å vende tilbake, til en slags evig Juletid.

Det er klart, – også med julesangene er det gjensynglede, eller i alle fall gjenhørsglede og gjensyngerglede! Gjenhørsgleden av juleevangeliet i kirken på julaften! Gjensynet med alle juletradisjonene, den ene etter den andre! Gjensynet med alle juledekorasjonen som har fulgt meg gjennom årene – der er jo du! Og der kan den gamle krybben stå, og her vil jeg henge denne porselensklokken i år! Langsomt bygges det opp et rom fyllt av gjensynsglede, et sted hvor all den andre gjensynsgleden kan finne plass.

Største er kanskje gjensynsgleden med juletreet! Åå! Som et stille nærvær av Denne Julens Ånd, som om det var Julens stillferdige dronning, står det og klirrer svakt i et hjørne av stuen. Selv sitter jeg og bare ser på det, mo i blikket. Det er som å treffe igjen en kjær gammel venn, som jeg ikke har sett på alt, alt for lenge. Velkommen hjem, kjære, kjære juletre!

Tilslutt kommer jeg da til kjernen i all denne gjensynsgleden. For når jeg tenker på hvordan julen oppleves for meg, er det faktisk som å komme hjem. Som om selve Julen, denne evige stjerneglitrende årstid, var et hjem som jeg endelig får komme tilbake til etter det lange året. Som om Julen er en lignelse på det evige hjemmet, som jeg en gang langt der framme skal få komme tilbake til. Er det rart gjensynsgleden er stor?

 

Advertisements

8.desember- få ned taket

 

juletre i vindu

Vi snakket altså om å spørre de nære og kjære om et hyggelig juleminne. Ikke noe avansert, ingen dype tanker, bare litt nostalgisk mimring. På veien dit gikk det i ball og jeg endte opp med å spørre mannen min om hva som var hans beste juleminne. Da er listen plutselig lagt veldig høyt. For ikke å snakke om alt som “bør “være det beste, eller absolutt ikke bør være det, rom for relasjonskrøll der!

Men så valgte han altså et minne som stiller i en klasse for seg, engangsopplevelsen, anderledesminnet, som ikke kan måles opp mot bedre eller dårligere, ingen rangering, bare enestående og fint.

Mitt beste juleminne er da vi kjøpte juletre i California, sa han.

Det var varmt, det var sol, antrekket var shorts og slippers og selvfølgelig kjørte vi med taket nede. Juletrærne luktet sommer og kvae, det var sorter og varianter vi aldri hadde sett før og vi hadde allverdens tid til å velge. Så satte vi treet bak i “svigermorsetet” og rullet hjem til en fortsatt anderledes, strålende, deilig jul.

Det er hyggelig med tradisjoner, men det gir også ny energi og mening til julefeiringen når essensen gis nye rammer. Kan hende er det en god adventstanke å reflektere over, ikke bare hva vi alltid har gjort men hvorfor? Få bort taket og friske opp vanene i overført betydning også?

juletrekjøring 2

 

2.desember-julegrammatikk

nesten jul

Vi hadde juletre hvert år. Vi har juletre hvert år. Kan hende kommer vi også til å ha juletre hvert år.

Til nå har det blitt 56 juler med juletre.

En eneste gang har vi hugget juletre på den ordentlige måten.

Det var tidlig lillejulaftens morgen og jeg var ni år.  Morfar med sviskehatt og filmkamera, far med øks, og mor og tante med termos. Jeg og alle søsken som var store nok, med kjelke, strikkegensere, strekkbukser og skisko. Vi gikk et stykke inn i egen skog, det var såvidt kommet nok skare til at vi kunne gå til fots. Store, tunge grantrær ruvet rundt oss, så selv jeg kunne se at de var for store.

Men der, i utkanten av en liten slette, sto et lite, friskt grønt tre. Det tar vi, sa de voksne. De så jo slett ikke at det var så rent for lite, tenkte jeg.

Så ble treet hugget, huggingen ble filmet, vi fikk kakao og så bar det hjem til prestegården. Underveis hadde treet vokst, så det så vidt gikk inn døra. Inne på finstua måtte møbler flyttes bort for å gi plass. Så sto det lille, store treet og ventet på å bli forvandlet etter at vi hadde lagt oss, og neste morgen var det jul.

Bare en gang har vi hugget juletre på denne måten. De andre 55 gangene har det verken vært kakao eller filming eller kjelker, ikke har morfar vært med og ikke har vi vært ute i skogen sammen. Likevel, i minnenes verden er det slik vi gjør det. Og kanskje gjør vi det slik en gang til?

En gang, men minnet er så godt og sterkt at jeg bærer det med meg som normen på juletrehogst.

Dessuten har jeg lært, alt vi gjør trenger ikke gjøres hver gang. Det er slett ikke nødvendig å lage et tradisjonsmas av alt som skal gjøres slik eller slik, hvis ikke blir det ikke jul.  Tradisjoner har egen styrke, men ikke når rammen blir viktigere enn innholdet. Jeg tror at å få være sterkt til sted i et godt øyeblikk gir bedre minner enn å fyke rundt for å lage den rette rammen så alt blir slik det alltid har vært. Julens styrke må få være i nuet. Kan hende julen har en egen grammatikk? Når presens oppleves sterkt nok gjøres “den gang da” til “hver gang når?

Jeg vet det, for når vi hugger juletre gjør vi det selv, vi drikker kakao, vi hugger for stort tre og vi drar det hjem på kjelken.Og alltid blir det jul. Selv de rundt 50 gangene vi ar kjøpt et tre i full fart og ikke har satt våre bein i nærheten av skogen. Julegrammatikk og julelogikk.